Duker med snø

Jeg vokste opp i en tid og i et hjem som i perioden frem mot jul var en maraton i ting man neppe rakk i tide og et humør på enkelte familiemedlemmer du kunne steke smultringer på. Det skulle vaskes og skures med salmiakk og klorin og kjøkkenet måtte totalrenoveres for å kunne ta seg av høytiden. Det skulle bakes og stekes, syltes og vaskes og renses litt igjen. Det begynte gjerne når moren min tok frem det store skautet sånn i slutten av november. Møbler skulle bæres ut og inn og bankes i snø, tre til fire ganger daglig. Til tross for kakelinna, det var alltid snø i desember. Klimaforandringer var ennå ikke oppfunnet. Var det sånn at noen ikke var totalt utslitt på julaften, var det garantert fordi noen hadde sluntret unna. Denne noen var som regel meg.
Selv om jeg i mange år vandret rundt i en julestri som mangler sidestykke i norsk historie, har jeg ikke fått utlevert julefeiringsgener. Jeg driver ikke i bransjen for julegardiner og sirupssnipper og er heller ikke opptatt av duker med snø og fullmåne. Jeg drar inn et grantre en dag før julaften, og det er ute av døra i pausen i nyttårshopprennet. Jeg liker ikke gløgg og får utslett av juleduker. Men selv om jeg har et relativt avslappet forhold til jul og den slags aktiviteter, betyr ikke det at jeg slipper unna.
Jeg er den lykkelige eier av en sag. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg engang gikk til innkjøp av et slikt redskap, men jeg fikk vel et plutselig behov for å dele noe i to kan jeg tenke meg. Saga henger på en spiker og har etter hvert blitt til en dekorasjon på husveggen. Det finnes sikkert pynt som er bedre egnet for å få byggeskikkprisen, men en sag på veggen gir i hvert fall inntrykk av at her bor det folk som kan mer enn å håndtere kaffetrakteren.
Men her en dag trengte jeg å bruke saga. Jeg tok den ned av spikeren, la den an mot en bjørkestamme som jeg hogg ned en fredag i april. Kuldegradene har fått oppholdstillatelse i vår del av landet og jeg er litt engstelig for hva strømleverandørene kan finne på å ta for litt elektrisitet i vinter.
Jeg la saga an på trestammen og oppdaget at like gjerne kunne ha brukt en polvott. Jeg havnet dermed i den meget idiotiske situasjon at jeg av alle ting plutselig en ettermiddag trengte et nytt sagblad. Siden Halmstad på langt nær er noe sentrum, er ikke slike ting til salgs i mitt nabolag. Da må man ty til Moss.
Men mellom Bredsand og Høyden var det til min store overraskelse full stans i all motorisert bevegelse. Noe som er høyst uvanlig.
I løpet av et kvarter flyttet køen seg fire centimeter og jeg begynte å gå i svart, innvendig altså. Gleden over å kjøpe et nytt sagblad begynte nå å avta.
Jeg kan ikke fordra å sitte i en bil som ikke beveger seg. Jeg får lyst til å slå noen, samme hvem. Jeg gikk ut av kjøretøyet, banket på ruten til en ny Mercedes, som også sto dønn rolig. Vinduet gikk ned, jeg roet nervene og spurte sjåføren om han visste noe om årsaken til at vi nå sto spikret fast på asfalten. Han så på meg, på konen, eller hvem det nå var som satt ved siden av ham, og på meg igjen. Han var trist i blikket, men sa ikke noe. Jeg forsøkte en gang til. Han ristet på hodet og spurte om jeg visste hvilken tid på året det var.
- I følge mine beregninger er vi sånn omtrent i begynnelsen av desember, sa jeg.
- Ja, akkurat. Du vet hva det betyr?
- Nei,
- Julegaver, sa han.
- Hva har det med saken å gjøre? Ligger de strødd på riksveien i området rundt Bajazzo?
- Rygge storsenter, sa han og vinduet gikk opp og køen sto fremdeles dønn rolig.
Jeg snudde og tok sikte på Bøndernes hus i Råde. Der var det sikkert noen som kunne låne meg et sagblad

Fancy kuler

Jeg stakk innom en bokhandel her en dag og fant ganske snart ut at begrepet bokhandel, i likhet med for eksempel bensinstasjon, er dratt rimelig langt i våre dager. Det sto riktignok noen bøker stablet på noen paller og i del hyller, det skal i rettferdighetens navn sies. Men det er neppe litteratur som drar folk inn i lokalene. Det er også fortsatt mulig å få bensin på en bensinstasjon, men det varer nok ikke lenge før du også kan få kjøpt noenlunde fersk makrell, med et par hundre prosent påslag i prisen selvsagt, en ferdig grodd tujahekk og maling til stua i samme slengen. Mye av det som tar opp plass for oljer og viftereimer på en såkalt bensinstasjon, burde helt klart stå godt synlig i bokhandel. Trenden i en moderne bokhandel går heldigvis ikke helt i retning av tennplugger og fancy kuler til å montere på girstanga. Forresten det siste er jeg ikke helt sikker på. På min leting etter ei bok jeg ville lese, var jeg innom en avdeling med fargerike kuler. For alt jeg vet er de produsert for å passe de fleste bilmerker.
Det var også store utvalg i nøkkelringer, knivsett og kort med tekster som sikkert er ment som en oppkvikker for det moderne mennesket. Mest sannsynlig er det utdrag av en type litteratur som er umåtelig populær nå for tiden. Det er nemlig ikke nok å tro på et liv før døden lenger. Jeg fant i alle fall rundt 250 titler som på 400 sider hadde alle svarene jeg trengte for å oppdage alle mine skjulte sider og talenter. Det var ikke få.
Jeg tok meg bryet verdt å bla litt i noen av dem og oppdaget at jeg med minimal innsats ville bli et menneske som alle ville elske og tilbe til min siste time kom. I følge et annet kapitel ville det bli svært lenge til, hvis jeg fulgte noen kompliserte læresetninger. I tillegg var det ikke så vanskelig å bli rik og gavmild. Jeg fant også ut at jeg hadde gjemt en lynrask høyreving i meg. Den er nå fremme og jeg har sendt en formell henvendelse til Fredrikstad Fotballklubb. De trenger sårt forsterkninger.
Med litt trening ville jeg uten problemer tenke positivt om alt fra skattesmell til å ramle i et bol med klapperslanger. Det gjaldt å beholde roen. Å kunne vri alt på kroppen ut av ledd, uten å ta det minste skade av det, var sterkt å anbefale på det varmeste. Det å utfolde slangemennesket i meg var bra for både blodomløpet og evnen til å takle stress og ubehagelige situasjoner. Jeg mener det sto noe om mindre kolesterol også. Men jeg er ikke helt sikker. Uansett tror jeg nok at for eksempel en normalt utrustet toller ville bli nokså fortumlet hvis jeg presterte å legge begge hælene bak nakken og gå gjennom grønn sone på høyre tånegl. Men jeg tviler på om det hadde hjulpet meg stort hvis jeg hadde ti flasker whisky i bagen. Men jeg ville tatt det med knusende ro selvsagt.

Test av sirenene

Jeg gikk gjennom kjeller og uthus her en dag. Jeg hadde gruet meg lenge og vel. Utflukter som dette er ikke noe jeg gjør sånn helt uten videre. Ekspedisjoner i denne kategorien leder som oftest til særdeles dårlig samvittighet over alt jeg burde gjøre noe med. Hull i garasjetaket, en gressklipper som trenger full overhaling og en kjeller full av edderkopper og norgesglass med saker som jeg ikke har nerver til identifisere. Til og med David Attenborough ville tatt sine forholdsregler her. Men måneden er lang og kontoen min er absolutt ingen maratonløper. Jeg visste jeg hadde mye død kapital i plast, metall og glass på eiendommen. Innsamlingen ble plassert i dertil egnede sekker og fraktet til nærmeste nærbutikk.
Jeg klirret meg inn døren og håpet det ikke var kø. Det er ikke bare morsomt og stå på offentlig koloniplass med opptil flere fester samlet i fire solide sekker, smile og spøke med at det sannelig hoper seg fort opp med tomme saftflasker sånn på vårparten. Ingen tror på slike historier. Det var heldigvis bare ett menneske foran meg i køen. Hun hadde fire ynkelige brusflasker, nøysomt rengjorte og pent pakket inn i et tekstilnett. Jeg dro med meg tomgodset mot automaten og oppdaget at butikken hadde anlagt en liten bekk mellom bleiene og rengjøringsmidlene. Jeg stusset litt over fenomenet og satte meg på den medbrakte campingstolen. Dette kom til å ta tid.
Jeg stappet inn tre flasker. Så satte sivilforsvaret i gang en innendørs test av sirenene for flyangrep, klokken seks på ettermiddagen. De hadde tydeligvis plassert et par stykker inne i automaten. Jeg skvatt noe vanvittig og fikk gåsehud jeg kunne strikke fem gode golfjakker av. Man kunne sikkert produsert et par andre plagg også, men golf er jo populært om dagen.
Jeg vokste opp med at luftforsvaret regulerte tanngraden min fire ganger om dagen. Jeg er vant til høy lyd. Men dette var i overkant. Jeg kom omsider til meg selv og oppdaget at halve bygda sto rundt melhylla stirret på meg. Grunnen til oppstandelsen var at jeg hadde begått den store forbrytelsen å stikke inn en flaske feil vei. Et digitalt skilt blinket i takt med lyden : ”Bunnen først, din tulling”. Ja, vel da. Men det kan da ikke være nødvendig å skremme dobbelsidig tarmslyng på folk for det. Det hadde holdt lenge med en vennlig påminnelse om at det lønner seg å sette inn flaskene rett vei. Gjerne ledsaget av et koselig ”Tusen takk. Ha en fortsatt god dag”.
Jeg snudde flasken og fikk hjerterytmen ned på et akseptabelt nivå. Så satte en ikke helt perfekt ølboks seg på tverke. Jeg stakk inn en hånd for å sende boksen på rett vei. Fri og bevare. Tredje verdenskrig igjen og ”Bunnen først”.

Verre enn sykdom og død

I kjølvannet av svineinfluensaen har det dukket opp en underlig samling mennesker. En ting er at de ikke helt stoler på at vaksinen gjør deg immun mot svineinfluensa. Sånne tvil kan komme over noen og enhver. Særlig oss som nesten opplevde krigen og ble påført røde hunder, meslinger og kusma med tvang. Barnesykdommer skulle man ha og inn i klasserommet kom en dame i hvitt og risset underarmene våre med en brun guffe en gang hver annen måned eller så. Dette for å se om en vaksine virket. Hovnet du opp var alt i orden og fluorbørsting av tanngarden sto på timeplanen. De som ikke hovnet opp fikk mest sannsynlig nedsatt oppførselskarakter.
Denne gjengen har fått det for seg at vaksine er verre enn sykdom og død. De hevder at når du tar du en sprøyte så legger du samtidig forholdene til rette for at CIA, FBI og Statens forurensingstilsyn og Jernbaneverket vet hva du gjør til enhver tid. Ikke nok med det, etter nitidige studier har forsamlingen også funnet ut at vaksinen gjør det enkelt for ymse myndigheter å styre tankene dine. Det ligger nemlig noen greier i vaksinen som gjør at du er merket for evig og alltid. En forgrunnsfigur i bevegelsen trykket denne uttalelsen i en avis for en tid tilbake:
”Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja - vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.”
Dæven døtte. Jeg kommer til å tvile på alt jeg tenker etter dette.
Ikke rart de rødgrønne vant nok et valg. Vaksinen var i omløp allerede før valget, riktignok i et lite omfang, men tydeligvis nok til at folk ble styrt til å legge rett seddel i urnen. Folk sto med listen til Frp i hånden, fikk en plutselig tvil og ble via avansert nanoteknologi i vaksinen overtalt til å bytte stemmeseddel.
Denne forsamlingen mener også at svineinfluensaen er kunstig laget på et hemmelig laboratorium og sendt ut i verden slik at Stoltenberg og legemiddelindustrien kan ta fullstendig styring over våre liv. Jeg trodde først at trollmannen Mirakulix hadde noe med dette å gjøre, hva skal man ellers tro om noe som heter Pandemerix, men gallerne er visst helt uskyldige.
Men disse menneskene gir deg ikke her. De har svart belte i konspirasjonsteorier og kan fortelle alle som vil høre at spanskesyken var iscenesatt av legemiddelindustrien og at månelandingen var en bløff. Men det finnes selvfølgelig botemiddel for det meste fra svarte tanker til inkontinens og de som står bak antivaksinen har det du trenger for å holde deg frisk og evig ung.
Silver Light for eksempel. Dette vidundermiddelet tar knekken på alle typer virus, bakterier og sopp. Dette er vann tilsatt spesialbehandlet sølv. Det er veldokumentert på ymse nettsider at det har effekt. Skulle ikke dette vannet hjelpe, pøs på med svarthyllebærekstrakter, eller hundre kilo vitamin D.
Influenzinum er også et godt alternativ. Det et homøopatsikk middel mot svineinfluensa med mer eller mindre garantert virkning. Miracle Mineral Solution, tar livet av alt skadelig i kroppen. Det dreper og uskadeliggjør alle syke celler, skadelige bakterier, virus, sopp, parasitter, og ormer. Og det gjør det på en skånsom måte. Det var jo bra. Jeg liker ikke midler som bare dreper og ikke har et ord til trøst etterpå. Jeg kommer til å helle dette rundt huset slik at en hver huggorm tenker seg om to ganger før den kommer inne i min hage. Skulle du fremdeles være litt uggen i kroppen, forsøk grapefruktkjerneekstrakt.
Eller sett deg på støvsugeren mens du leser et evangelium høyt.

Desperate handlinger

Jeg endevendte huset i forrige uke, og da mener jeg endevendte, i tidenes leteaksjon. Alt av løsøre ble underlagt grundige undersøkelser. Det ligger mye rart under putene i en sofa gitt. For ikke å snakke om bak skapene i et kjøkken. Noe av det som lå der har jeg nå plantet i hagen. Jeg aner ikke hva det er, men det ser ut som det trives. Jeg tok ut alle bøkene, en for en, og ristet dem grundig. Det ramlet ut et par biblioteklapper. Jeg oppdaget at jeg har hatt tre bøker i mer enn fem år. Jeg tør ikke engang tenke på gebyret jeg vil bli avkrevd for altfor sen tilbakelevering. Jeg må mest sannsynlig ta opp lån, så jeg kommer ikke til å levere dem tilbake og vil for alltid nekte et hvert kjennskap til at jeg noensinne har hatt denne litteraturen i min besittelse. Samtlige LP – plater ble gjennomsøkt. LP er sånne svarte, rimelig store, runde saker med riller og hull i midten, et helt vanlig medlem av enhver familie for ikke så altfor lenge siden og de ble som oftest plassert på en platespiller. De var også utmerket som frisbee. Jeg har gjennom årene slengt en del dårlig musikk rundt omkring.
LP – plater mede god musikk ble behandlet med den aller største forsiktighet. Man lirket den varsomt ut av coveret, satte tommelen ytterst på kanten og plasserte pekefingeren i hullet i midten. Nåde den som tok på en plate med fingrene. Fettflekker på en LP - plate ble ansett som en forbrytelse på linje med overlagt drap. Disse opplysningene er for mennesker som er født etter 1985.
Jeg oppdaget mye mistenkelig musikksmak, blant annet fant jeg en plate med Scorpions og hele to med Meat Loaf. Jeg må ha vært full da jeg kjøpte dem, men nå er de heldigvis ikke lenger blant oss. De brenner lenge slike plater.
Klesskapene ble ryddet og jeg vrengte ut og inn på alt som hadde en eller annen form for lomme. Det var ingen store overraskelser innen tekstilavdelingen. Jeg tinte kjøleskap og fryser og plukket mikrobølgeovnen fra hverandre i småbiter. Jeg begynte så smått å bli desperat og tok for meg kjelleren. Det er ikke et sted jeg oppsøker uten at det er tvingende nødvendig. Underetasjen min er heller utrivelig og ikke laget for menneskelig aktivitet. Jeg er sikker på at det finnes opptil flere, til nå uoppdagede innsektsarter der nede. David Attenborough ville gått i fullstendig spinn der nede og fått nok stoff til en hel serie om merkelige liv med vinger og tretten bein.
Huset bar alle tegn på ransakelse på høyt nivå, men jeg fant ikke sjekkheftet noe sted. Dette unike betalingsmiddelet var en gang i en nær fortid uunnværlig og en glimrende følgesvenn i en hver transaksjon.. Det var spesielt godt å ha når dekningen på konto var heller tvilsom. Det gjaldt å sette opp et troverdig ansikt og ikke skjelve for mye på hånden når du skrev beløp og mottager på sirlige linjer. De fleste næringsdrivende godtok beløp opptil fem hundre kroner uten å stille altfor nærgående spørsmål om den personlige økonomien. Det fantes ondskapsfulle mennesker som truet med å ringe banken for å sjekke saldoen. Men de ble fort luket ut som umulige forretningsforbindelser.
Jeg vet at jeg et sjekkhefte liggende et eller annet sted. Det er riktignok minst femten år siden jeg brukte det og jeg husker at jeg la det bort, i tilfelle jeg skulle få bruk for det en vakker dag. Den dagen er faretruende nær.

Skadelig for karrieren

Det er en kjent sak at julebord kan være skadelig for karrieren, ekteskapet og leveren. Dette er så kjent at samtlige publikasjoner i landet, store og små, hvert år bruker mye spalteplass på å avsløre alle farene som lurer. Du må være fra en annen planet, noe det så langt ikke finnes belegg for å påstå, eller bo alene i en hule innerst i Jostedalsbreen for å ikke ha fått med deg at du skal være meget forsiktig med alkoholen på julebordet. Fenomenet med et lystig julebord, etterfulgt av arbeidsledighet og flytting fra enebolig til hybel, har vært kjent i en årrekke.
Farene ved julebord var veldokumenterte allerede da jeg debuterte ved et langbord dekket med tallerkener og drammeglass rett etter oljekrisen. Mangel på olje satte ingen demper på stemningen og jeg tenkte ikke nevneverdig på at jeg i løpet av kvelden kunne søke arbeid et annet sted, hvis noen ville ha meg. Jeg tenkte ikke et sekund på det, for å være helt ærlig. Jeg hadde mest problemer med å finne ut av hva alt metallet som lå sirlig dandert rundt min tallerken skulle brukes til. Oppveksten med lungemos og lettsaltet torsk satte ingen store krav til bestikk. Damen ved min venstre side var heldigvis så elskverdig å lede meg gjennom alle rettene. Det gikk rimelig greit. Min høyre borddame fikk riktignok en del smaksprøver av min saus i fanget, men det ble rettet opp av et par drammer. Senere ble det litt verre.
Direktøren åpnet omsider døren inn til himmelriket, rommet med gratis brennevin til alle og enhver, og alle formaninger som måtte ha kommet i min vei var søkk vekke, erstattet av optimisme og stor tro på egne evner. Nærmest overtro, sett sånn i ettertid.
Jeg mente også i min tid at landet neppe hadde sett maken til verken danser eller ellevill humorist sånn litt utpå kvelden. Verden rundt meg var ikke udelt enig, men sånn er livet. Man kan ikke tilfredsstille alle. Noen har en tendens til å blåse seg opp over småting og bruke en ørliten glipp til å nærmest mobbe en stakkar. Jeg var ikke synlig beruset da katastrofen inntraff. Jeg er sjelden synlig beruset når jeg sitter godt plassert i en gedigen skinnsofa, uansett inntak av øl og vin. Noen rundt meg fikk nok en mistanke om at alt ikke var som det skulle da jeg forsøkte å strekke meg etter en bit kransekake på bordet og landet i stabilt sideleie på et persisk teppe. Ekte til og med.
Så skulle jeg skulle demonstrere en cha, cha, cha slik den skal gjøres og havnet i en floke av lange kjoler og et språkbruk som ikke talte min fordel.

Potensielle nye medlemmer

Det er ikke mangel på foreninger i dette landet. De finnes i hopetall og dekker det meste fra de som har opplevd pipebrann i juni til akutte blindtarmbetennelser i utlandet. På hver side av denne skalaen opererer opptil flere grupper med sine sære interesser. Noen av dem går snart inn i en glansperiode.
”Lutefiskens venner” forbreder seg på en hyperaktiv årstid. De gasser seg i dissende masser av noe som en gang var en fisk og hevder i alle kanaler at dette er det nærmeste man kommer himmelen i disse dager. Radio og fjernsyn har daglige innslag om tradisjonsrike retter som nærmest er uunnværlige. Jeg vurderer nå seriøst å danne Lutefisken uvenner, eller aller helst, uvenner av all slags bedervet mat som ymse kjendiser driver aktiv markedsføring av. Vi blir ingen sivilisert nasjon før vi kvitter oss med barbariske retter som er gravd ned i ei myr, tørka i en generasjon og tilsatt en tønne sennep og et tonn dill før servering.
Det er slett ikke uvanlig å grave ned fisk og kjøtt i ei myr i et års tid. Så henges det hele til tørk i et rognebærtre noen år før det festes til eksosrøret på bilen. Der skal det oppbevares i minst ti mil. Sleng det så i en gedigen gryte og la det koke med hundre kilo salt og en neve nellikspiker i tre døgn og inviter venner og kjente. Folk lager også uten å blunke saker som uten problemer fjerner maling av veggen og serverer det som en type fisk. Jeg kommer aldri til å spise noe som er lagt i middel for å åpne tett rør og jeg har aldri vært noen flittig sjel i noen form for foreningsliv.
Det er alt for mye styr med å holde orden på forskjellen mellom generalforsamlinger og årsmøter, valg av formenn og sekretærer og angsten for å bli sittende igjen som kasserer. Da er det kort vei til glattcelle og mindre hyggelige møter med økokrim.
Flere av disse merkelige organisasjonene mottar av en eller annen grunn statsstøtte. Den blir flittig brukt på å ringe potensielle nye medlemmer. Jeg har hatt flere av dem på tråden, fra ”Myggoljeskadde forening” til ”Vi som er engstelige for å få en svær asteroide i hodet en vakker dag”. Den siste meldingen fra den fronten fikk jeg telefonisk fra en obskur gjeng som jobbet med å fremme alle former for alternativ helbreding.
Jeg hadde ikke vondt noen steder den aktuelle dagen og ba damen om å stoppe ordflommen og umiddelbart kaste bankgiroen med mitt navn. Det gjorde ikke noe særlig inntrykk. Hun hadde opptil flere kurs i å avvise all tvil. Hun mente bestemt at jeg kunne bli syk fortere enn jeg ante. Det var ikke måte på hva som fantes av skumle sykdommer.
Hun ramset opp en lang liste over lidelser som ennå ikke var registrert av norske helsemyndigheter. At jeg sto opp om morgenen, knøt skoa mine selv og klarte å gå til postkassen uten å bli utbrent, betydde overhodet ikke at jeg var frisk. Jeg kunne gå rundt i årevis uten å kjenne noen ting, men likevel være bærer av døden til følge. Da var det greit å ha hennes eminente forening innen rekkevidde. Hun var ivrig, det skal hun ha og jeg syntes jeg kjente en liten murring i milten.
Hun måtte omsider puste og jeg benyttet anledningen til å opplyse at jeg ikke var interessert i drømmetydning for bedre hårvekst. Blomsterkur mot kolikk og meditasjon mot snorking er heller ikke noe jeg er så veldig opptatt av. Jeg slår ikke stiften over healing via TV eller fargemassasje mot vinterplagene heller. Mine vinterplager er av meteorlogisk art og heter snø, kulde og flate bilbatterier. Her hjelper verken astrologi eller fotsoneterapi. Hvis jeg blir syk ringer jeg fastlegen. Innen jeg har fått en time er jeg frisk igjen. Denne metoden virker aldeles glimrende.

Ansvarlig lånekapital

Jeg forsøker så godt jeg kan å være en lovlydig borger. Men jeg ser ikke bort fra at jeg daglig bryter en eller annen aggressiv paragraf og forskrift. Det er umulig å holde seg oppdatert på alle felt. Det er heller ikke like enkelt å vite hva vi kan tillate oss å gjøre og hva som umiddelbart gir et møte med myndigheter man helst vil slippe. Hvis jeg mot formodning forstår en forskrift sånn noenlunde, kommer det ofte en forskrift om endring av forskrifter. Og her er det ikke lett å følge med i ordlyd og meninger.
Jeg fant for eksempel helt tilfeldig ut at ansvarlig lånekapital med fastsatt løpetid kan inngå i solvensmarginkapitalen med et beløp som svarer til inntil 25 prosent av det laveste beløp av samlet solvensmarginkapital og solvensmarginkravet.
Jeg aner ikke hvilke skoler man må ta for å komme opp med slike formuleringer, men jeg regner med at en utdannelse på dette nivået tar mange år.
Jeg forsøkte å finne noe fornuftig i utsagnet en ukes tid, men måtte til slutt gi opp og tok for meg et tillegg til den tidligere endringen av forskriften.
Her mente en eller annen at summen av ansvarlig lånekapital uten fastsatt løpetid og ansvarlig lånekapital med fastsatt løpetid kan inngå i solvensmarginkapitalen med et beløp som svarer til inntil 50 prosent av det laveste beløp av samlet solvensmarginkapital og solvensmarginkravet. Ja vel.
Det er neimen ikke rart at advokathonorarene blir skyhøye.

Debatt i badebukse

Jeg hang ved bassengkanten i Mossehallen og forsøkte å få pust og puls ned på et akseptabelt nivå. Hundre meter frisvømming var i overkant av hva kroppen min var forberedt på. Jeg kjente at hjertet banka helt ut i hårtuppene, gulpa opp et par kubikkmeter klorvann og forsøkte å se mest mulig uanfektet ut. Det er ikke så lett uten skjorte og jakke. En kar jeg så vidt dro kjensel på gled med hodet høyt inn mot mitt stabile hengeleie. Han plasserte kroppen i samme posisjon, hilste slik man gjør i et 25 meter basseng, og lurte på hvordan det gikk, sånn generelt.
Jeg hadde ikke så mye å klage på og henviste til den offisielle terminologien som begynner og slutter med bare bra. Han nikka tilfreds, så ut mot parkeringsplassen, tenkte tydeligvis på et eller annet og snudde seg. Plutselig ville han diskutere politikk. Det var jeg ikke spesielt innstilt på. Ikke det at jeg ikke vil snakke om hva jeg anser som en grei styringsmodell for by og land. Men politiske diskusjoner i dag har en lei tendens til å bli isolerte hylekor mot asylsøkere og jaggu er det ille at ulven spiser når den er sulten. Begge deler er viktige spørsmål. Men svarene er mer grunnet på fordommer og snever synsvinkel enn politiske beslutninger, basert på en helhetlig vurdering og grunnsyn. Sånne samtaler tar jeg ikke når jeg er våt i håret.
Min første innskytelse var å hive meg ut på et par nye lengder. Men kondisjonen kom med en skarp advarsel. Ideen ble stoppet av fysiske begrensinger, men jeg var ikke innstilt på en lengre debatt i badebukse. Jeg fortalte ham siste nytt om katta mi i stedet for. Det overrumplet ham fullstendig.
Jeg satt en morgen over datamaskinen og slet både med setninger og lite samarbeidsvillig maskinvare. IBM hadde en av verste dager da de satte sammen min PC. Midt i et begynnende raseri over en harddisk som ikke lenger gadd å gjøre noe som helst, hører jeg lyden av en stråle under trykk, treffe midt i toalettskåla. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke hadde gjester. Jeg holder god greie på sånt. Jeg åpnet døren til badet, en smule engstelig må jeg innrømme og kikket skrått inn på badet.
Der satt pelsdyret mitt med to poter på hver side av toalettskåla, halen i været og hadde det øyensynlig svært bra med seg selv. Han gjorde seg ferdig, snudde seg og fant ut at jobben var grundig gjort. Graving og snusing i regn og stiv kuling er ikke noe for den karen. Han hoppa ned og stilte seg demonstrativt foran kjøleskapet. Jeg dro ham opp av gulvet, inn på badet og pekte strengt på den innretningen som gjør at det kommer nytt vann i toalettet. Han begynte å slikke den ene poten. Jeg må få undersøkt den mentale tilstanden til det dyret.
Badegjesten ved min side stirret på meg, og funderte åpenbart på om han burde ringe dyrebeskyttelsen eller nærmeste psykiatriske klinikk. Jeg ventet på stemmen som sier at blå strikk måtte opp av vannet.

Norges fremtid

I ukevis dundret norske politikere mer eller mindre gode budskap gjennom fjernsynsskjermer og avisspalter. Det var avgifter opp og ned, mindre skatter, bedre skoler og behandling av lårbeinsbrudd på timen. Kristin, Jens, Siv og Lars stirret inn i norske stuer og oppfordret folket til å ta til vettet og legge deres parti i valgurna. De var garantister for at landet ville feire 17.mai også til våren. Ja da, ja da.
Jeg tok på meg skoa og la i vei til mitt stemmelokale. Det var med blandede følelser. Det er litt underlig å stille opp på sin gamle barneskole og være seriøs voksen. Det er i grunnen ganske umulig. Jeg ble elev i samme øyeblikk jeg tok i dørhåndtaket og så meg engstelig rundt, i tilfelle et medlem av lærerværelset skulle komme litt brått på meg. Jeg har litt dårlige erfaringer med det. Jeg ventet hvert øyeblikk på at en eller annen opphissa stemme skulle rope: ”Hei du der. Har ikke du annet å gjøre enn å henge rundt her?” Man kan aldri vite.
Jeg gjemte snuspakka i innerlomma, åpnet døren og fikk øye på min gamle pult. Det så i hvert fall ut som den respatexgreia jeg lå henslengt over i sju år. Nå satt det en fremmed kar der. Jeg stammet navn og adresse og fomlet meg mot noen grønne telt som var slått opp innendørs. På veggen hang det som skulle utgjøre Norge de neste fire årene, sirlig opphengt på utallige lister. Jeg rasket med meg noen A4 ark og fant ut hvorfor valgdeltagelsen er så lav.
Papirene var fylt med horder med navn som sa meg like mye som de siste cricketresultatene fra Pakistan. I følge partiprogrammene fra TV representerte de mindre skatt, billigere bensin, økt velferd og både ja og nei til gasskraftverk. Listene var fylt med rørleggere fra Askim, snekkere fra Rømskog, husmødre fra Skiptvet og bakere fra Rolvsøy. Jeg tok med meg en bunke papirer, rakte opp hånden og spurte en ansvarlig voksen hva dette skulle bety. Representanten fra manntallet så på meg og formulerte et slags svar i hodet, mens han vurderte mine sjelsevner. Han snudde seg mot de andre i kretsen, himlet en smule med øynene og sammenkalte til et hastemøte. Det var liksom dette som var stortingsvalg, mente delegasjonen etter en liten debatt. Jeg ble ikke beroliget. Hva vet griserøktere på Hvaler og likningsfullmektige i Aremark om børsnoterte selskaper og deres innvirkning på veiutbyggingen på Vestlandet og fergesambandet til en sivil flyplass på Rygge? Ingenting selvsagt. Det sa jeg. Litt for høyt kanskje. Ikke var jeg full heller. Det er ganske enkelt umulig i dette landet. Alt som kan gå under en eller annen alkohollov er forsvarlig låst ned i et eller annet hvelv på valgdagen. Jeg ble bryskt anmodet om å foreta et valg. Jeg gjorde det. Mest fordi jeg sto på min gamle skole og ikke turde å gjøre annet enn det jeg ble bedt om.

Gøy på landet

”Gøy på landet” het det da Fred Anton Maier brukte et kvarters tid på ei mil. Nå er det ikke fullt så morsomt. Det er nesten ingen som drikker melk lenger, kyr og gris drar på seg mystiske virus og rovdyrene herjer bak låveveggene. Noen ulveflokker holder landbruket under streng bevoktning og venter tålmodig på at ei budeie eller en landbruksvikar skal legge turen over tunet. Resten har plassert seg strategisk til i borettslagene.
Der klatrer de i rosebuskene og flekker tenner til marsvin og kanarifugler. De klorer opp tulipanløk og angriper svære lokomotiv uten å nøle. Slikt har negativ innvirkning på bensinprisene og det går ut over skolefritidsordningen. Landsbybefolkningen ligger under dørmattene med panservernraketter og sikre rykter om skarpe tenner i nabolaget. Folk rapporterer om ulv straks de ser en Skoda med riper i lakken. Mange tør ikke slippe ungene ut i hagen i frykt for at et uberegnelig rovdyr skal ligge på lur under rododendronbusken.
Jeg er mer bekymret for å ta med ungene mine i en offentlig park. Jeg synes urbane og nervøse rottweilere er en større trussel enn en mulig ulv. Men nå bor jeg i nærheten av en av en flyplasse også.
Men det virker som om folk reagerer sterkest på at ulvene ikke eier manérer. Men det ligger liksom ikke i ulvens natur og slenge innom butikken for å kjøpe en halv gris. Den bare biter til og slafser i seg det den har lyst på. Resten lar den ganske enkelt ligge. Det ser naturlig nok ikke særlig delikat ut. Nå er ikke et offentlig godkjent slakteri en estetisk nytelse heller. Men vi ser bare den delen som ligger pent pakket inn i kjøledisken.
Ulvene burde selvsagt renset pelsen, tatt på seg slips og pumps og gått høflig bort til bonden. De skulle presentert seg og spurt pent om de kunne hente en sau, mot en passelig betaling selvsagt. Men nå er det svært sjelden at ulv og gaupe går rundt med kredittkort og engangsgriller i ryggsekken. De har ikke for vane å tømme restene av måltidet i en miljøvennlig plastpose og ta det med til nærmeste søppelsorteringsanlegg.
Slenger du fra deg en halvspist kylling i skogkanten, dukker det straks opp fire rovdyrbekjempere i grønn parkas og et par representanter fra tømmerskjorteavdelingen i fylkesadministrasjonen.
”Dette er ulvens verk” sier de og setter opp ansiktet i alvorlige folder. I Våler, Hobøl og Rakkestad er det sikre observasjoner på fem hundre ulv siden fellesferien.
Og Elvis er sett i Halden.

Et vendepunkt

Vanligvis sliter jeg kraftig med både humør og form når høsten begynner sin vante omgang med regn i klaser og temperaturer som krever sokker og vindtette jakker. Det er dessverre sjelden at årstiden melder sin ankomst i god tid. Omslaget i været kommer gjerne i løpet av tre minutter og helst mens jeg oppholder meg utendørs med altfor lite klær et par timers tid fra heimen. Resultatet er heller sørgelig. Tett nese og kraftig nedsatt bevegelsesmønster. Det består stort sett i å ligge meget svak på sofaen og stønne høyt med jevne mellomrom. Å reise seg opp krever en kraftanstrengelse som setter meg tilbake i flere timer. Det beste middelet er å få ungene til å hente mer hostesaft, rene lommetørkler og sitte parate til nye oppdrag, som å skifte tv-kanaler og høre på hvor vanvittig ubehagelig det er å være voksen og syk. De blir gjerne litt gretne etter en stund, henter papir og blyant og ber meg sette opp testamentet. Sånn er unger av i dag, men så har de ikke nesten opplevd krigen heller.
Men i år har jeg tatt konsekvensen av dette og ikke beveget meg særlig utenfor tomtegrensen etter at september meldte sin ankomst. Den siste tiden har jeg stort sett sittet innendørs og ventet på stormer og nattefrost. Så viser det seg at vi nærmer oss et vendepunkt for klimaet her oppe i furet værbitt. I disse spørsmålene er landet av en eller merkelig grunn delt i to.
I alle fall har diskusjonene rundt det norske fenomenet som går ut på å diskutere vær i detalj blusset kraftig opp mellom politikerne. Det blåser gjerne kraftig fra munnvikene når de rødgrønne og veldig blå står mot hverandre med argumenter fra hver sin side av klimaforskningen innbakt i formuleringene. Her har jeg visse problemer med å følge den regjeringens evne til å tolke signalene fra forskere. Utvalgte medlemmer fra regjeringen sitter med angsten i fanget og ser med gru på at såkalte klimagasser gjør verden varmere. Etter alle solemerker å dømme vil det bli særlig merkbart her oppe hvor det ikke er uvanlig å få strømregninger på linje med prisen på en god bruktbil hvis vinteren bestemmer seg for å være ekstra streng et år. Hvis det medfører riktighet at billig bensin gjør at folk kjører mer bil, noe som igjen gir et mye varmere land, kan jeg ikke for mitt bare liv se poenget med å redusere utslippene. Mer gass i atmosfæren vil utvilsomt spare meg og de fleste andre for en masse ubehageligheter.
Garderoben kan reduseres til et absolutt minimum. Jeg trenger ikke vinterdekk, isskraper og snøskuffer. Mangel av snø blir muligens oppveid av at gresset kommer til å gro året rundt, og av dette blir det nødvendigvis noen ekstra runder med gressklipperen. Men det er bedre å svette litt enn å fryse av seg ørene og stadig sette fast tunga i portstolpen av jern. Kommunen slipper utgifter til snømåking, jeg slipper helt å forholde meg til ukledelige plagg som luer og jeg kan endelig kjøpe et termometer uten en blå skala i bunnen. Ingen reiser til Syden lenger. Vi blir Norden og folk fra Portugal og Spania vil valfarte hit opp i strie strømmer for å slippe unna skogbranner og tørke et par ukers tid. Katten min kommer til å oppholde seg stort sett utendørs og jeg slipper angsten for frosne vannrør og boblejakke. Vansjø vil muligens gro igjen, og få et fast algedekke. Men en eller annen luring finner sikkert snart ut at bedre golfgreener skal du lete lenge etter, og vips, er det duket for turister fra fjern og nær og mange nye arbeidsplasser. Klimagasser er bare positivt spør du meg.

En norsk komedie

Jeg har det med å samle på bøker og CD- plater. Sånt trenger plass og nå sto jeg plutselig uten så mye som en centimeter ledig. Jeg er fullt klar over at det finnes butikker i min nærhet som mer enn gjerne selger meg ledig hylleplass. Men utvalget av tosetere og lenestoler har litt for mye «Mot i brøstet». Jeg er lite lysten på å bo i en norsk komedie. På en opprydningsrunde i stua fant jeg en katalog fra en møbelkjede med røtter i Sverige. Den hadde dokumentasjon på mine manglende hyllemeter. Jeg plantet meg fast i kjøretøyet og satte kursen for Furuset.
Det var dessverre flere enn meg som hadde studert fordelene med «Billy» og «Klippan» under lavtrykkene. Det var høyt turtall rundt den ledige parkeringsplassen. Sånt tærer på humøret. Jeg har tross alt tilbrakt store deler av oppveksten på denne kanten av landet. Jeg mente jeg hadde mer rett til å sette fra meg bilen enn tilfeldige turister fra Nittedal. Det var rett før det svartnet for meg. Jeg sneiet litt blank lakk, kom først til det ledige hullet og fikk en reprimande fra en ny Audi med Bærumskilt. Den ble fremført i et pent språk.
- Dette er min plass. Vil De være så vennlig å flytte Dem.
Jeg har ikke hørt noen si De eller Dem siden Kåre Willoch. Jeg tok ikke noe særlig notis av den tidlige høyrebølgen. Jeg hadde ikke tenkt å begynne med det nå. Jeg lot ham sitte og surne på skinnsetene.
Inne i bygningen virret svære velforeninger på uorganisert møbeltur. Hele borettslag testet holdbarheten av salongbord og kommodeskuffer. Svære ungeflokker klatret i stumtjenerne og det var innført unntakstilstand rundt potteplantene. Familierådgivningstjenesten burde etablere et kontor i kjøkkeninnredningene. Stemningen lå tett oppunder skilsmissestatistikken. Jeg måket meg vei til informasjonsdisken for hyller og nattbord. Det er på tide med en ny folketelling. Det var minst åtte millioner mennesker i den køen. Jeg ga opp prosjektet og tok sikte på det selvbetjente lageret og oppdaget at varebeholdningen var ordnet etter et flatpakket og ukjent svensk system. Etter en lite oppmuntrende maraton langs «Ivar» peilet jeg meg inn på en T-skjorte med rett farge og riktig logo. Jeg plantet neven i disken og meldte en hylle med et navn fra et dalstrøk i Svealand for savnet. Mannen bladde febrilsk i et trykt formular for vanskelige kunder og fant til slutt det han lette etter.
- Har du sett etter på lageret?
Jeg stirret grå stær på ham. Han fokuserte så godt han kunne og opplyste at han ikke helt fikk med seg hvilket møblement jeg var ute etter. Jeg hadde en viss forståelse for den slutningen. Møbelkjeden har et par unbrakonøkler i omløp. Jeg ga ham navnet på nytt, med et bilde fra katalogen som vedlegg. Han hadde aldri hørt om denne hylla. Nå var jeg ikke særlig opptatt av om han kunne melde seg på i IKEA i «Kvitt eller dobbelt». Jeg tok frem håndgranaten jeg hadde i lomma, dro ut sikringen og spurte mindre pent om han kunne sjekke på dataanlegget.
- Jeg har så lite greie på data.
Utenfor sto Audiføreren og øvde seg på å banne.
Hjemme ventet oppvasken.

Et vanskelig ord

Før i verden rullet vi inn foran bensinpumpa og en kar med kjeldress og en twistdott i baklomma sto parat med riktig fastnøkkel. Han hadde hørt at Forden ikke var helt i humør. Han justerte forgasseren og skifta toppakningen mens kjøretøyet fikk driv-stoff. Hadde det vært bra vær, ville han polert doningen.
Han forlangte ikke stort for bryderiet. Han bodde på stasjonstomta, og det å skru litt på biler var en del av interiøret. Det luktet bensin og rulletobakk, og et par årganger med midsidepiker smilte fra veggene. Denne bensinstasjonen var berømt for sin utsøkte tapet. Gulvet var et rikt oljefelt og kvinnfolk hadde egentlig ikke adgang. Mannen bak disken hadde viftereimer, plugger og gassvaiere til landets samlede bilpark. I skuffene lå det et verktøyutvalg som ville gjort en moderne jernvareforretning til et amatørforetak
Værgudene holdt storrengjøring og de sparte ikke på vannet. Jeg satt et eller annet sted mellom Sarpsborg og Råde og passet på å holde fartsbøtene unna gasspeda-len. Det var bytteboden på radioen. En eller annen fra Yven hadde en sjelden synål, og trengte sårt en favn med ved. Da tok den venstre vindusviskeren i mot tilbudet om førtidspensjonering.
Rent metall fjerner ikke særlig mye vann. Det lager bare noen artige mønstre i front-ruta. Jeg så ikke bæret og trakk høyrefoten opp på setet. En senka Ascona med AA skilter skled forbi og sjåføren vinket med en irritert finger. Mine tanker ville ikke gitt mange stjerner på søndagsskolen. Endelig jeg fikk jeg øye på en internasjonal stor-het innen oljebransjen.
Vareutvalget var det ikke mye å si på. Jeg kunne få alt jeg trengte til et storslagent selskap med tre retter til 60 gjester, uten at noen ville klaget på innholdet. Hyllene var dekorert med saker til en hel barndom, ferske konditorvarer, og et koloniutvalg Prix eller Coop, eller hva det nå heter, ikke ville blitt spesielt flau over. Men vindusvisker var et vanskelig ord.
Konfirmanten i kassa var midt i et viktig styremøte i Østfold skateboardklubb. Nye triks sto på dagsorden. Jeg beklaget forstyrrelsen og ba om en uformell audiens. Hun vippa med øyelokka og så på meg som om jeg hadde lagt frem et uforskamma tilbud. Det var rett før hun tilkalte en vekter. Det klirret i piercingene og leppestiften var ikke helt perfekt.
Jeg lurte på om hun visste hva en bil var. Jo da, det hadde hun hørt om. Det var jo en trøst. Jeg opplyste at alle biler, i forholdsvis lang tid, har hatt et par bevegelige saker foran. De fjernet vann, snø og veps. Jeg la til at før i verden var det helt vanlig å få kjøpt slike saker på en bensinstasjon. Jeg snakka i store bokstaver og la ved en tegning for sikkerhets skyld.
Hun så seg litt rundt i vareutvalget og pekte på en vegg. Der hang det visstnok noe som passet til mine beskrivelser. Jeg fant omsider den rette vindusviskeren og stilte meg på nytt foran platåskoa. Det tok litt tid. Hun fikset sminken. Jeg påpekte at ma-scaraen var en tanke skjev og spurte om jeg kunne låne en stjernetrekker.
- En stjerne….?”
Hun tenkte på Leonardo DiCaprio.

Overvintret kjele

Fetter’n min hadde fått konfirmasjonsdress, men han var ikke særlig moden med fotballstøvler på bena. Men dette var midt i høstonna og fotballspillere var mangelvare langs Visterflo. I garderoben på Nylende sto det kvantitet med store bokstaver. Klubben skulle spille en viktig hjemmekamp og fetter’n min hadde fått anvist en slags plass på laget.
Faren hans og onkelen min drev intens forskning nede i kjelleren. Der var det rydda plass for avansert produksjonsutstyr. Det strakk seg fra klesvasken til hyllene med rødbeter og prosentsatsen var ikke oppført på skattekortet. Etter en lengre tids uteblivelse fra både fabrikk og middagsbord, kom han en dag opp fra dypet. Blid var fornavnet. Han satte i gang en storstilt reklamekampanje som til og med fikk tanta mi til å roe kroppen i fire sekunder.
Hun vurderte kjapt om mannens produksjon ville egne seg som langvarig konserveringsmiddel for kirsebær. Men hun fikk aldri tid til å tenke ferdig. Taksteinen trengte sårt polering og det var en sjenerende differanse på to centimeter på hekken. Hun føyk ut døra med hekkesaks og vater.
Fetter’n min var overhodet ikke opptatt av hjernevirksomhet. Han raste ned i kjelleren, tok store deler av produksjonen på styrten og våknet sånn delvis opp dagen etter. Han kom til bevissthet litt utpå formiddagen og så ut som en overvintret kjele med lapskaus. Han var ikke noe vakkert syn da han ankom fotballbanen heller. Lagkameratene protesterte heftig og den nærmeste familie ble kalt inn som støtteapparat. Den noe reduserte fetter ble plassert på benken.
Nylende tok overraskende ledelsen og var fremdeles ovenpå et kvarter før slutt. Da måtte venstrebacken hjem og fore grisene. Fetter’n min var på dette tidspunktet ikke i stand til å knyte skolissene. Der kom vi inn. Men han kunne gjøre rede for nord og sør og han husket sitt eget navn med bare tre svaralternativ. Han fikk klarsignal og ble sendt innpå gressteppet.
Han tok umiddelbart en rask springmarsj og pustet tungt på en hissig indreløper fra Tistedalen. Han mistet det meste av formen og var ikke fullt så ivrig lenger. Men timetersløpet til fetter’n min kostet krefter. Han kveila på dødlinje og ga uttrykket sovende forsvar en mening.
Han opphevet enhver mulighet til å stille motstanderen i offside. Det var for øvrig ingen som hadde tenkt på den muligheten heller. Gutta fra utsiden av Halden satset nå alt på å komme frem på den kanten som fetter’n min voktet i stabilt sideleie. Høyrevingen kom upressa frem på flanken.
Men sukker, gjær, vann og rosiner i en ubestemt blanding, har en pussig innvirkning på de kjemiske prosessene i den nedre mageregionen. Nå var det var høytrykk ved hjørneflagget. I toppfart havnet lynvingen i et gasssfelt som ville gjort mosselukta brydd. Vingen gikk rett i koma, sammen med en koloni svært forvirra tunefluer. Det ble et svare styr på sidelinja. Men det kom ikke så mye som en notis i lokalavisa om hendelsen.

Det gode budskap

Det kan skje mye en helt vanlig onsdagskveld. Men stort sett hender det ingenting. Disse kveldene er som oftest til forveksling helt like en hvilken som helst mandagsmorgen. Men her i forrige uke hadde jeg visse forhåpninger.
Jeg fikk plutselig en god følelse da jeg kryssa av seks siffer i forskjellige ruter og sendte dem til Hamar. Jeg betalte med et lurt smil og tok meg råd til den største sjokoladen kioskkjeden hadde i hyllene. Den var voksen og gjorde et dårlig inntrykk på kontoen i slutten av måneden. Men jeg kunne jo alltids legge om taket med innpakningspapiret.
Humøret var slett ikke verst da jeg entret heimen til katta mi. Han sto glad i gangen med en ikke like fornøyd mus under potene og ventet på ros og massasje. Jeg kastet gnageren på dør og ignorerte husdyret. Dypt fornærmet satte katta kursen for stua og tok til å ommøblere rommet. Det ble ikke så verst.
Jeg ventet på tidspunktet for min nye tilværelse som millionær. Jeg var sikker i min sak og unnlot å sjekke med NRK. Norsk Tipping er kjappe med å overlevere det gode budskap. Det er slett ikke ille å vente på telefon under slike omstendigheter.
Telefonen ga lyd fra seg og jeg svarte med en smørsanger i stemmen. Men det var ikke Norsk Tipping som ville avtale tid for rådgiving og fornuftig plassering av fem millioner kroner. Østfold energi hadde kikket nærmere på min strømregning og funnet ut at jeg betalte for mye i kvartalet. De tilbød meg å gå med på deres meget gode betingelser. Jeg ville nok spare opptil ti øre i kvartalet. Det var jo meget elskverdig.
Jeg la på uten å si noe og ble litt bekymret for at Hamar hadde vært på tråden i mellomtiden. Telenor åpnet linjen min på nytt. Jeg var like blid. Men det varte ikke så lenge. Nå var det et lokalt korps som ville selge meg en pall med doruller. Jeg spurte om jeg sto oppført i telefonkatalogen som konferansehotell.
- Nei, ikke etter det de kunne se.
- Spill en marsj og ha det bra.
Jeg hadde ikke før lagt på før det igjen ble lyd i telefonen. En stemme presenterte seg som Heidi og ønsket meg velkommen som kunde i et helt nytt teleselskap. Det var ikke måte på hva hun kunne tilby. Jeg inviterte henne på kino, men av en eller annen merkelig grunn var hun ikke interessert.
Telefonen ble aktiv nok en gang. Jeg var svært populær denne kvelden. Men nå var det langt over millionærfristen og mørket hadde senket seg innendørs. Jeg stirret trist ut i onsdagskvelden og svarte med en tornado i telenettet. Den var alt annet enn hvit. En skjelven stemme jeg kjente igjen forklarte at han ikke mente å være til bry. Det var bare naboen som lurte på om jeg hadde lyst på en øl. Det hadde vært opptatt på linja mi i timevis.
”Hvor mye har øl du?”
”Æh, en kasse”.
Det finnes rettferdighet i verden tross alt.

All verdens tvil

Det er slett ikke uvanlig at forbrytelser lønner seg, siden flere og flere politidistrikt innfører den meget ressursbesparende ordningen med utrykning og anmeldelser på en bestemt dag. Hvis noen rapper bilen din på torsdag er det visst slett ikke uvanlig at du får beskjed om at det var skrekkelig synd, men kom tilbake til oss på mandag mellom ti og tolv, så kan vi kanskje se på saken.
For noen år siden var det ikke slik. Politiet var synlig til en hver tid og man kunne knapt slippe en fjert i tettbebygd strøk uten at et menneske i uniform prikket deg på skulderen og spurte:
- Hva skjer her da?
Den gang måtte man kjøre gjennom Vestby sentrum, hvis man kan kalle fem hus og en liten klynge mennesker som sto og kjeftet på hverandre for sentrum. Det er for øvrig ansett som god tone å kjefte på hverandre i Vestby. Uansett, denne bygda var verdenskjent for et menneske som gikk under betegnelsen ”Mosseveiens skrekk”. Hun var i politiets tjeneste og hadde innført døgnkontinuerlig vakt i grøftekanten med måleinstrumenter for fart og en vid åpen statskasse, for inntekter inn. Hun delte ikke ut midler for å si det sånn.
Jeg skulle til Oslo og hadde litt dårlig tid. Rett før kommunegrensen til Norges mest uenige tettsted, oppdaget jeg en bevegelse bak noen høye gresstrå. Den som gjorde bevegelsen hadde to bein og ei svart lue og var dermed verken elg eller rådyr. Jeg ante uråd og sto på bremsen. Det resulterte i at jeg freste inn mot et vel bevoktet 50 kilometers territorium, mer eller mindre på forhjulene, med et smil som hadde fått en hver speiderleder til å tro på menneskehetens godhet. Jeg ble sluppet gjennom under all verdens tvil. Siden har jeg stort sett unngått slike opplevelser. Helt til her om dagen. Da oppdaget jeg at noen enheter innen politiet har kontortid litt utover det som er vanlig.
Jeg hadde kjørt noen timer og holdt drømmene rundt en glimrende strandeiendom på en gresk øy. Drømmen inneholdt en Lottogevisnt på 28 millioner kroner og jeg var nå midt i forhandlinger med en eiendomsmegler om prisen. Vi ble ikke enige sånn med en gang og jeg var litt irritert. Plutselig ble jeg vinket inn til virkeligheten og en busslomme av en kar i svart bukse og gul vest med refleks. Bilene som sto parkert på asfalten bar alle tegn på at dette kom til å bli ubehagelig for meg.
- God dag, dette er fra Utrykningspolitiet, sa en hyggelig mann i uniform.
- Hei, svarte jeg og håpet intenst på at jeg hadde havnet i en teknisk kontroll, sjekk av sikkerhetsbelte eller aller helst utdeling av premier for noen få utvalgte, gode bilister.
- Vi har en fartskontroll, sa politimannen.
- Æh, var omtrent det jeg klarte å formulere.
Han var ikke synlig imponert.
Ikke jeg heller. Jeg visste knapt hva fartsgrensen var på det aktuelle stedet, jeg hadde jo nettopp kjøpt en strandeiendom på Corfu og fikk nå en svært dårlig følelse. Den ble kjapt mye verre.
- Her skal du se, sa politimannen og viste meg en tabell over bot og bedring for overtredelser av trafikklovens paragrafer for kilometer over tillatt hastighet. Den som angikk meg var langt over saldo i min favør.
- Du verden, klarte jeg omsider å si da han viste meg hva jeg nå skyldte staten.
- Kan jeg bytte i fire rotfyllinger uten bedøvelse?
Han smilte, det var da noe.
Siden har jeg kjørt som en nyutdannet prest.

Alt for denne gang

Jeg får stadig telefoner fra såkalte meningsmålingsinstitutt som gjerne vil vite om jeg regelmessig har makrell i tomat på brødskiven og i tilfelle ja, hvilken type brød? I tilfelle nei, kunne jeg tenke meg å legge makrell i tomat på brødskiven regelmessig? Jeg går sjelden rundt og tenker på hva jeg skal dekorere kneippbrødet med. Hvis jeg plutselig en dag skulle få makrell i tomat i tankene, ringer jeg sporenstreks fastlegen og bestiller time. Jeg regner med at jeg da lider av opptil flere sykdommer det neppe finnes noen kjent kur for. Er jeg heldig får jeg audiens på kontoret han en gang til våren.
Det sier jeg og så blir jeg bedt om å vurdere smaken av makrell i tomat fra en til seks, hvor seks er tilnærmet vidunderlig. Jeg pleier da å spørre om jeg kan komme med en vurdering av hvor vanskelig det er å få ut innholdet i en slik boks uten å gjennomgå en total rens av klær, kropp og interiør etterpå. Det blir stille en stund og jeg hører litt blafring i papirer. Som oftest sier stemmen fra instituttet at det var alt for denne gang.
Andre institutt vil mer enn gjerne vite om jeg noensinne har vurdert å gå til innkjøp av minigris eller om jeg noensinne har hatt midtskill. Det ligger langt inne, men jeg må dessverre innrømme at jeg har hatt en slik sveis. Her om dagen var det en mild stemme som lurte på om avisene jeg leser daglig faller i smak.
- Dagsavisen mangler litt salt, hevdet jeg ganske rolig.
Jeg fikk nå spørsmålet omformulert i store bokstaver, vedlagt en fullformat tegning, ikke fult så mildt.
Det hender også at jeg blir spurt om jeg liker å bli spurt. Vanligvis sier jeg at det avhenger av om føler meg ensom eller om jeg lei av folk. Hvis jeg har vært litt mye alene en stund, svarer jeg villig vekk på hva det skal være og legger gjerne til at jeg synes disse instituttene har for få spørsmål. Etter en slik seanse pleier jeg å få være i fred fra spørreundersøkelser en stund.

Litt bensin og en skvett olje

Jeg har opplevd de heller tvilsomme gledene med å sitte på en utedo i 20 minusgrader og hente vann i en brønn. Ikke samtidig riktignok. Vannet var godt, det skal sies, men jeg foretrekker helt klart å vri på en kran fremfor å gå ut i stiv kuling og dra opp femten bøtter vann for grundig vask av kroppen på fredagskvelden. Skole på lørdag og et par timers foredrag om Bjørnson med Francis Bull på svart hvitt fjernsyn er heller ikke noe jeg savner nevneverdig. Jeg er med andre ord ikke i nærheten av den oppfatningen at alt var bedre før. Men noe var bedre.
Jeg er eier av en gressklipper fra sent på 1960 - tallet. Designen er temmelig tafatt etter dagens målestokk. Den er i grunnen regelrett stygg. Men jeg skal ikke ha den med meg på en bedre restaurant, så det spiller i grunnen ikke noen rolle. Støynivået er sikkert langt over det som er tilrådelig for redskap brukt utendørs i tettbebygd strøk. Det ligger nok i grenselandet for erstatningskrav fra nabolaget, eller isolering av boliger på min bekostning. Katten min henter samtlige dyner i huset og graver seg ned i et hjørne under senga når han oppdager at jeg skal i gang med å klippe gress. I tillegg er den så å si umulig å manøvrere og ryggen min er som regel ute av ledd etter ei økt på tomta.
Jeg vet det finnes butikker som har så mange nye gressklippere at de faktisk selger dem. Men jeg er svært skeptisk til maskiner som kan programmeres til klippe med millimeterpresisjon og samtidig ta vare på gresset, for senere å strø det ut på plenen som gjødsel, i akkurat passe doser, til høyre eller venstre. Dette kan jeg gjøre med hjelp av en fjernkontroll når jeg er på jobben. Mest sannsynlig kan de laste ned musikk på mp3 format også. Sånne ting har en stygg tendens til å nekte å utføre ordre etter en stund og jeg sliter nok med Windows. Min gamle gressklipper kan bare klippe gress, sånn noenlunde. Men den har noen kvaliteter som ikke er helt vanlige i dagens samfunn.
Nye mobiltelefoner er jo ikke ment å vare mer enn i omtrent to uker. Da har de gjort nytten sin og er modne for utskifting. De koster jo bare et par tusen kroner. Hvis min bestemor hadde gått til anskaffelse av for eksempel en mobiltelefon, og funnet ut at den ikke den ikke var annet et høyteknologisk kastevåpen etter et par ukers bruk, ville det blitt et salig bråk. Noen ville fått alvorlige problemer. Hun ville sporenstreks tatt på seg kåpa, kastet seg på bussen til byen og stilt vedkommende som hadde solgt henne mobilen til ansvar så det sang. All kjeft stakkaren hadde fått tidligere i livet ville nå fortonet seg som kjærlig omsorg. På hennes tid var en ny ting noe som skulle vare til begravelsen omtrent. Ingen med vettet i noenlunde orden kjøpte saker og ting som ikke hadde dokumentert lang levetid. Skulle nyervervelsen mot formodning kunne gå i stykker, var det om å gjøre å forvisse seg om at det var reservedeler å få kjøpt og at bestefaren min kunne reparere det. Hvis det viste seg at han ikke var særlig orientert på det aktuelle området, måtte han evakuere heimen et par uker. Da hadde det roet seg såpass at han kanskje fikk middag.
Jeg har arvet gressklipperen av min bestemor. Den er konstruert for bruk i årevis uten at den steller til problemer av noe slag. Jeg har den stående ute, året rundt, i snø og regn, kuldegrader og tordenvær. Alt den trenger når våren kommer er en ny tennplugg, litt bensin og en skvett olje. Jeg drar i snora fem ganger, røyklegger store deler av bygda og så durer og går det, sikkert i ti år til. Sånne ting er selvsagt ikke bra for veksten i næringslivet.

Ikke mye hjelp å få

Jeg gikk rolig på fortauet og forsøkte å tenke ut noe smart å lage til middag. Jeg var på vei til butikken og da er det ganske naturlig å få slike tanker i hodet. Når jeg går sånn og lurer, får jeg samtidig en stor tvil over meg. Ikke for mye pasta, det er ikke bra for oss nordboere, lite fett, og helst så spennende at hele nabolaget vil stå i kø for oppskriften. Sånn skal det være i følge femti fjernsynskanaler og et par hundre aviser. Jeg tenkte faktisk litt på kjøttdeig og pasta, gikk over til pølser og wok, og stoppet et øyeblikk på pizza, uten å egentlig komme til noen klar konklusjon om hva som var lurt. Det er slike valg jeg sliter med, ikke om kontantstøtte er en fordel eller ulempe for meg personlig eller samfunnet generelt. Det er jo heller ingen steder å henvende seg når de daglige problemene tårner seg opp.
Skulle jeg derimot få problemer med å bestemme meg om jeg vil ha lavere skatt eller mer innvandring, er det ikke mangel på folk som er klare til å trå støttende til. I den siste uken kunne du knapt gå en meter uten at det dukket opp en politiker med argumenter som var skreddersydd for akkurat deg.
Jeg hadde kommet frem til butikken og hadde fremdeles ikke kommet frem til en fornuftig meny.
- Synes du bensinprisen er for høy om dagen?
En kar fra et parti som er opptatt av slike ting sto plutselig foran meg med ferdig trykt valgseddel og god tro på egne meninger.
- Tja, Jeg klipper ikke plenen hver dag, for å si det sånn, svarte jeg og tok et skritt mot inngangen.
Han fulgte etter. De gjør gjerne det når det er snakk om dager før valglokalene åpner.
- Stem på oss så blir det billigere drivstoff, sa han rimelig høyt.
- Jeg har ikke lyst til å klippe plenen hver dag, svarte jeg og tok tak i en handlevogn.
- Nei, det skjønner jeg vel, opplyste partisekretæren, eller hva han var
- Ja vel, mente jeg var en passende replikk til akkurat det.
Han fikk litt panikk og dro frem sitt beste kort.
- Vi går også inn for færre avgifter og lavere skatt.
- Ja ha, da har jeg vel råd til litt dyr bensin da?
- Hæ?
Nå var jeg ved ostedisken og et nytt individ blandet seg inn.
- Det handler da ikke bare om billig bensin, sa en kar fra en helt annen kant av den politiske skalaen. Det fant jeg ut ved å se på T-skjorten hans.
- Nei, mente jeg og kikket på den nylig ankomne.
- Kan du hjelpe meg å ta en litt vanskelig beslutning? Spurte jeg.
- Ja, selvfølgelig, svarte mannen, rettet seg opp og sto klar med fire tonn brosjyrer og overbevisende tallmaterialet fra tyve år tilbake.
- Kjøttkaker eller fisk?
- Hæ?
De er ikke så veldig artikulerte når det kommer til stykket disse politikerne.

Fred og ro i husholdningen

Det er noe merkelig med matbutikker. I alle fall skjer det noe med meg foran stabler med melis og erter kjøtt og flesk på boks. Stort sett vet jeg sånn omtrent hva jeg skal ha når jeg drar ut fra heimen. Jeg husker det mens jeg går til butikken og kommer som regel på et par ting ekstra jeg må ha. Så langt er alt vel og bra. I det øyeblikket dørene åpner seg i butikken, inntreffer katastrofen. Hodet blir på uforklarlig vis tømt for all informasjon om det jeg for fire sekunder siden visste var nødvendig for å opprettholde noenlunde fred og ro i husholdningen. Det kan være at cellene til de automatiske døråpnerne sender skumle stråler til hjernen. Noe må det være.
Vel inne tar jeg en kurv eller en handlevogn, alt etter en ytterst svak fornemmelse om jeg skulle ha mye eller lite denne dagen. Så er det slutt på alt som heter beslutningsdyktighet. For å ikke virke helt fortapt, setter jeg kursen for skapet med melkeprodukter. Jeg tar ut en lettmelk og studerer tilsynelatende datoen for når melken er å anse for spesialavfall og havner i en lei knipe. Det er viktig å vinne litt tid, for nå har jeg ikke lenger snøring på hva jeg skal ha.
Som regel tar jeg litt ymse fra kjøtthylla og drar med meg et eller annet brød. Det er jo rundt fire hundre forskjellige sorter å velge i for tiden, så jeg har for lengst gitt opp å finne ut hva som er hva. Metoden er grei nok den. Jeg vet i hvert fall at svart rugbrød smaker usannsynelig vondt og at sportsbrød ikke har særlig mye med idrett å gjøre. Snarere luft. Det er mulig at ukontrollert promping har blitt en idrett. Det går i alle fall mye brød på denne måte. Etter fire skiver brød, fiser jeg to ganger og så er jeg like sulten igjen.
Deretter henter jeg gjerne en ost, og håper innkjøpet holder til et par noenlunde spiselige måltider. Når jeg kommer hjem oppager jeg at jeg stort sett har glemt det meste. Det er ikke uvanlig at jeg er innom den lokale kolonialen tre, fire ganger daglig. Noen har hevdet at jeg burde ta med meg en lapp. Men da ser det ut som jeg handler for moren min. Det er ikke særlig sprekt å være noenlunde voksen og bli tatt for fremdeles å bo på gutterommet.
Denne spontantaktikken har holdt meg i live i årevis. Men nå kan det vise seg at det er strake veien til den sikre død. Det finnes i disse dager knapt et produkt fra en gang levende organismer som ikke gir deg en eller annen lidelse du helst ikke vil ha. Laks er for eksempel å anse for en kjemisk fabrikk ute av kontroll. Det florerer med til nå ukjente kjemiske sammensetninger i kjøtt og finner hos denne fisken. Å spise laks er i beste fall ensbetydende med sporadisk håravfall. I verste fall kan huden din brukes som karosserideler når bilen din må renoveres for rust. Torsk og sei har det heller ikke særlig godt om dagen. Etter en middag med lettsaltet torsk, er det ikke usannsynelig at du etter en stund blir selvlysende. Det er sikkert morsomt en stund, men etter en tid må det nødvendigvis bli rimelig slitsomt å gå rundt som et levende neonskilt.

Stigmatisering av svake grupper

Tidligere var det enkelt å snakke uten å komme i konflikt med ymse foreninger og påtalemyndigheten. For ikke så altfor mange år siden sa folk flest for eksempel om mennesker som var litt trege i oppfattelsen at de var noe tilbakestående. Ikke særlig pent selvsagt og de mente også bestemt at folk på Grønland var eskimoer og var generelt slepphendte med begreper som invalid og sinnssyk. Bestemoren min hevdet i alle år at personer som var mørke i huden var negre. Hun sa det med den største selvfølgelighet og ingen ble spesielt oppfarende av den grunn. Hun var ikke akkurat overtolerant med nye landsmenn fra andre deler av verden. Men ordet neger var ikke ment som en nedsettende karakteristikk av folk fra Afrika. Det var mer slik at hun ikke kunne tenke seg å si noe annet om mennesker fra for eksempel Somalia. Hun ga imidlertid mindre pene karakteristikker om folk som hengte ut klesvasken på søndag, men det er en helt annen sak.
Nå om dagen skal du være heller varsom med ordbruken når du beveger deg rundt i visse området av språket. Da varer det ikke lenge før du sitter med en hissig anmeldelse fra en eller annen organisasjon i hendene. Deretter må du sporenstreks sette i gang et større prosjekt for å be om unnskyldning. I dag er det arbeidssøkende som er den korrekte betegnelsen på de som har mistet jobbene sine.
Jeg er veldig klar over at det er fullstendig feil av meg å si neger. Det ville plassert meg i dårlig selskap og gitt samtlige mennesker rundt meg korstingsmunner som det ville være vanskelig å løse opp. Men hva jeg egentlig skal si er jeg ikke fullt så sikker på. Person med innvandrerbakgrunn er kanskje en mulighet. Problemet er at det innbærer en broket samling mennesker fra Odense til Kuala Lumpur. Riktig ordbruk er noe med etnisk afrikaner tror jeg. Men her er jeg på temmelig tynn is.
Hva skal jeg kalle en mørkhudet, hvis det nå er et gangbart ord i disse dager, mann som bor på Kambo og som har foreldre på Refsnes og besteforeldre på Ekholt? Tredje generasjons etnisk afrikaner? Det er jo slett ikke sikkert at hans forfedre kommer fra Afrika. De kan jo ha holdt til i generasjoner i Brasil eller Liverpool for alt jeg vet. Det går kanskje an å si nordmann med en slags innvandrerbakgrunn. Eller rett og slett Nordmann? Gudene vet. Det blir også tungvint å spørre folk om hvor lange aner de har i Norge.
Svenske, kan jeg si det? Eller heter det i dagens normer person med etnisk opprinnelse i Sverige? Fattig og dum kan jeg ikke si. Det heter ressurssvak og funksjonshemmede trenger ikke hjelp, bare tilrettelagt hverdag. Så hvis jeg ser en blind person slite med å komme seg over gaten i ettermiddagsrushet i Moss, må jeg passe på å spørre om jeg kan tilrettelegge hans hverdag en smule med å ledsage ham over gaten. Jeg vet ikke om funksjonshemmet er et godkjent ord lenger heller forresten. Ledsage går vel an.
Jeg skulle ønske at noen som var eksperter på slikt kunne lage en fullstendig oversikt over alle begreper som gjelder den neste uken, trykke dem i en brosjyre og legge den gratis i postkassa mi, slik at jeg til en hver tid var sikker på at jeg sa de riktige tingene. Det er ikke særlig morsomt å sitte i selskapslivet å legge ut om stigmatisering av svake grupper når det egentlig kanskje heter mennesker med nedsatt betalingsevne.

En voksende sykdom

For ikke så altfor lenge siden var fødestuen et forbudt område for vordende fedre. Der hersket jordmoren og legen. Kvinnene pustet alene i sengen mens mannfolka dro på seg bronkitt i gangen.
Sykehusene har ikke lenger nervøse herrer med en kartong sigaretter i frakkelomma og fritt røykeleide i korridorene. Menn er stadig like engstlige, men nå står de å svaier ved sengen, drar luft i takt med veene og repeterer svangerskapskursets mange og mystiske læresetninger.
Det sier seg selv at det ikke var særlig klokt å tillate far å dampe angsten i vente på beskjed fra en sykepleier. Heldigvis er fødselsavdelingen også blitt åpnet for menn uten medisineksamen. Det skulle bare mangle om vi ikke kunne være tilstede når våre barn kommer til verden. Noen går riktignok grundig til verks med videokamra og fullt redigeringsutstyr. Hva de skal med dette er for meg en gåte. Men de har kanskje dårlig hukommelse og det som ikke er filmet har ikke hendt.
Det har skjedd endel merkelige ting på veien fra et røyklagt venteværelse til fødestuen. Å være gravid har gått fra å være en naturlig del av livet til å bli en voksende sykdom. Å sette barn til verden er i dag underlagt vitenskapen, helsestasjonen og trender i Kvinner & Klær.
--Skal du kutte navlestrengen, sier jordmor, mer som en befaling enn et spørsmål, og henter plutselig frem en saks under den siste pressveen. Tore Torell kunne ikke gjort det bedre. Du får skumle blikk, barnet ditt får i beste fall bare kolikk, og du blir årets samtale-emne på vakt-stua hvis du nekter. Den siste rapporten fra en samlet krets av barnets beste konkluderer nem-lig med at denne handlingen er av avgjørende betydning for det videre samspillet mellom far og barn.
Sosiologer, pedagoger og forskere i smått stell er stadig frempå med fødselsmetoder, barne-oppdragelse, riktig bruk av ammeinnlegg og hvordan vi menn skal oppføre oss på vei hjem fra barselavdelingen. Vi blir fortalt hva vi skal føle, hva som er rett tonefall til nyfødte og hvilken frisyre som er best for at barna våre skal bli trygge. Det er alltid noen som har alle svarene. Barnas utvikling må for en hver pris ikke overlates tilfeldige foreldre. Det finnes organisasjo-ner og offentlige utredninger fra en smokkløs barndom til fordelene med geitehold på bal-kongen.
Barn får ikke lov til å være barn og utvikle seg på sine egne premisser. Det er flere og flere som ser på samfunnet som en trussel, ikke som et sted for livsutfoldelse. En svær industri står klar med en pedagogisk riktig oppvekst i videofilmer og bøker, meningsfylte fritidsprogram og en pakke bleier i hurtigsvarpremie. Unnlater du å følge retningslinjene sender du ungene dine rett i evig fortapelse.

Gigantiske furtekampanjer

Jeg havner hele tiden i situasjoner hvor det er helt nødvendig å forta valg. Det starter allerede når vekkeklokka mener det er på tide å komme seg opp å tjene penger. Jeg vet på dette tidspunktet knapt hvem jeg er, men jeg må kjapt vurdere om jeg skal stå opp med en gang, eller kanskje slumre et par minutter først? Det siste resulterer alltid i at jeg sovner tvert igjen. Hvis jeg beslutter å slumre litt, og i mot alle odds, tilfeldigvis våkner etter en liten stund, må jeg sette nye rekorder i påkledning samtidig som jeg drikker kaffe, gir mat til et pelsdyr og to unger mens jeg knyter skolissene. Dette er en kombinasjon som ikke er særlig heldig tidlig om morgenen. Ikke på noe tidspunkt egentlig. Jeg har under slike omstendigheter klart å gi katten et par skiver kneipp med gaudaost og satt fram skåler med Whiskas til ungene. Det er ikke spesielt stas, i hvert fall ikke for katten. Ikke for meg heller. Unger av i dag har utviklet den tvilsomme egenskapen at de sier i fra om saker og ting, ikke alltid på en skånsom måte heller.
Når dagen starter på dette viset finner jeg som regel tannbørsten i kjøleskapet om ettermiddagen. Hvis jeg finner veien hjem.
Det er med andre ord om å gjøre å stå opp med en gang. Men å gjøre det er ganske vanskelig og så kommer valgene på løpende bånd. Men mine mer eller mindre gode beslutninger i løpet av en dag får ikke så store konsekvenser. Friske barn dør ikke av Whiskas med kylling, de blir bare litt engstelige for hva de får til middag og meget slepphendte med karakteristikkene av sin far.
Rygge sivile lufthavn, Moss lufthavn Rygge, eller hva det nå heter, mente på et eller annet tidspunkt at det holdt i lange baner å frakte 774.000 mennesker opp og ned av luftrommet i løpet av et år. Det ville være nok til å dekke lønninger, trappevask og feriepenger. De fleste avgiftene ville bli betalt og Thon, Orkla og diverse direktører ville bli rimelig blide. Charterturister ville slippe bussturer på litt over en time til Gardermoen og nærmest ta sykkelen til sin lokale flyplass. Dermed ville Rygge sivile lufthavn, Moss lufthavn Rygge, eller hva det heter, bli en miljøflyplass.
Regnestykket ville gå opp mellom kl. 07.00 og 23.00 mente de som satt ved kalkulatorene, folk som sikkert hadde de rette skolene for slik økonomisk matematikk og søknad ble sendt. Det vanket bløtekake da det positive svaret endelig kom tilbake til flyplassledelsen.
Så viser det seg at det var noe fundamentalt feil med kalkulatoren den dagen beregningene ble gjort. Skarve 774.000 mennesker ville knapt gitt penger til en flygeleder med sykemelding. Det skulle selvfølgelig være to millioner mennesker og disse skulle fly mellom 06.30 og 23.30. Det viser seg også at tidligere antagelser om at Østfolds 260.000 mennesker nærmest ville være på vingene støtt og stadig ikke stemmer helt. I ettertid har prognosene fått det for seg at det ikke er nok innbyggere i fylket til få en flyplass med Natotilknytning lønnsom. Oslos befolkning må også fly fra Rygge.
Løsningen ble å sende en ny søknad oppheving av passasjertaket og puste lettet ut. I følge flyplassledelsen på Rygge var søknaden skrevet med en slik innlevelse og følsomhet at samtlige ansatte i Luftfartstilsynet ville briste i strigråt og komme med innvilgelsen i første ledige helikopter.
Noen gråt kanskje i Luftfartstilsynet, men det var ikke av medfølelse. Etaten gikk med på å sende av gårde flere enn 774.000 mennesker opp og ned i luften, men senket antall flybevegelser fra 21.000 til 15.000 i året. Sånne svar gir automatisk gigantiske furtekampanjer.
Rygge sivile lufthavn Rygge, Moss lufthavn Moss, eller hva det heter, stiller seg helt uforstående til at noen kan behandle dem så usselt og kom frem til følgende konklusjon:
Her har vi bygget opp en flott og moderne flyplass, sendt folk helt til Gran Canaria, uten at noen har kommet med en eneste liten klage, piltoter skryter av rullebanen og vi har ikke gjort så mye som er ørliten feil engang. Noen er i mot oss.
Jeg er helt enig.
Stopp forfølgelsen av oss paranoide.

Den ultimate handel

Postverket må tåle en del kritikk for sine innsparinger og holdninger til en rasjonell drift. Filialer legges ned, køene er i mesterklassen og folk må ta bussen for å komme til postkassa. Men de formidler stadig den ultimata handel av varer som enkelte mener det ikke er mulig å leve uten. Hvis du er kjapt ute med bestillingen kan du få en sensasjonell ansikstrimmer og en BH som løfter puppene til himmels for en slikk og ingenting. Postordrekatalogene viser den sane vei, og de bruker mye tid på å treffe de rette menneskene med sine utsøkte trykksaker.
- Denne katalogen er kun sendt ut til spesielt utvalgte. Du er en av de heldige, står det med sjokkstrek på omslaget. Et eller annet dataprogram med et leit virus hadde plukket ut meg som en potensiell kjøper av en kombinert jordfreser og et treningsapparat som har satt opptil flere verdensrekorder i slanking. Jeg fikk en fargeklatt i postkassen og de som står bak tenker seg at jeg nærmest at jeg skal rødme av stolthet og glede og fyre løs i ordrekollonen med fire kulepenner. Det er godt at det er noen som tenker på meg, og jeg setter stor pris på disse katalogene. Jeg blir oppdatert i alt som ingen i verden har brukt for.
En rask gjennomgang avslører at det ikke skorter på fantasien i verden. Men det er viktig å lese teksten nøye. Et produkt jeg uten videre plasserte i kategorien bæsj and carry, viste seg å være et uunnværlig mobilt toalett i en enkelt håndgrep. Alle som har hytte, campingvogn eller sykkel burde ha en slik sak.
Hvis ikke dette skulle holde kan du gi dine nærmeste et støkk med å se ut som se ut Arnold Schwarzenegger i løpet av tretti dager. Og det helt uten å trene. ‘
Du plasserer nemlig noen helt vanvittig hurtigvirkende saker på strategiske steder på kroppen. Nyskapende og vitenskapelig testet mikroelektronikk setter straks i gang å bearbeide musklene. Disse revolusjonerende småsakene var avbildet på en kropp som struttet av vitalitet og glede over livet. Hele stasen var understreket med noen solide løfter om pengene tilbake, uten spørsmål og argumenter fra produsentens side, hvis du mot formodning forble like slapp.
Du får sikkert like mye ut av å sitte på mikrobølgeovnen mens en eller annen retter fjernkontrollen mot det område du vil skal bli fastere. Jeg for min del satser på skoen Sylvia - som å gå på skyer.

Tyske preposisjoner

Jeg er ikke særlig bevandret i språk utover engelsk og en forholdsvis lang remse tyske preposisjoner. Jeg kan riktignok disse preposisjonene på rams og kan ta dem når som helst, uten noen form for press. Men det har aldri hjulpet meg noe særlig verken i Tyskland eller noen andre steder. Enkelte tysktalende mennesker jeg har møtt har vært imponert over hastigheten jeg fremfører proposisjonene på, det skal sies og det gir jo en viss tilfredsstillelse. Men det er plett umulig å spørre om veien eller forsøke å sjekke opp en dame med et sånt begrenset ordforråd.
I forrige uke sto jeg i en kø foran en meget trendy kafèdisk og lurte på om jeg muligens hadde tatt feil dør et eller annet sted. En café av i dag setter nemlig store ressurser inn på å formidle sin meny på fransk eller italiensk, de mest trendy gjør det gjerne på begge språk, helst i en suppe hvor begge språk brukes i en og samme setning, for å gjøre forvirringen total. Dette er særlig utbredt der hvor man absolutt skal fortelle hvor mange varianter av kaffe med melk man er i stand til å oppdrive. Jeg liker ikke kaffe med melk på noe som helst språk. Men det er ikke bare å gå bort til en disk å spørre om kaffe. Du får da gjerne en rekke spørsmål det er mer eller umulig å svare på, med mindre du har grunnfag i latin. Men jeg fikk nå omsider min enkle kaffe og på kjøpet et par blikk som fortalte meg at jeg var totalt ute.
Det minimalistiske innredingen minnet mest om en oppstilling til et eksklusivt interiørmagasin, slike som kun trykkes i førti eksemplarer og leveres med ny Mercedes på dørene til utvalgte adresser I Holmenkollåsen. Folk som satt ved bordene var opptatt av en plettfri garderobe og en av deres frisørtimer ville tatt fullstendig knekken på mitt månedsbudsjett. De satt i dype samtaler og bladde stadig i oppslagsverk om zenbuddhisme, astrologi for den nordlige halvkule og innredning av baderom.
Jeg forsøkte å finne noe gjenkjennende blant bakerverket. Det lå kunstferdig utført under glass og struttet av frukter og grønnsaker som aldri ville overleve i en norsk kjøkkenhage. Kaffemaskinen var på størrelse med en middels hangar og strødde om seg med varme drinker til blodige priser. Folk rundt meg bestilte saker og ting jeg aldri hadde hørt om. Det ble min tur og jeg hadde ennå ikke identifisert noe kjent næringsmiddel, langt mindre funnet noe jeg kunne uttale. En dame som muligens jobbet der, hun bar i alle fall på et par kopper, kom innenfor mitt interessefelt. Jeg spurte henne om hva det var forsvarlig å satse på til en enkel lunsj. Hun så på meg med stigende undring og svarte et eller annet på et språk jeg dro kjensel på som en mindre vellykket del av min videre utdanning. Jeg visste at jeg ikke hadde forlatt landet. Men for sikkerhets skyld gjentok jeg problemstillingen på et noenlunde forståelig engelsk. Det forandret ikke situasjonen nevneverdig. Hun forsto fremdeles ikke bæret og jeg hadde dessverre glemt å ta med meg min franske parlør denne dagen. Jeg savnet langganger og rundstykker med ost og spurte hvorfor de hadde priset menyen i italienske lire.
Den ansatte i kassen tok overhodet ikke spøken og folket i køen ble utålmodige. I ren desperasjon forsøkte jeg meg på en croissant med en innlagt dialekt fra en meget fornem dal, vest i Frankrike. Jeg aner ikke hva jeg fikk, men jeg sliter fremdeles med avbetalingen.

Videregående katastrofeområde

Jeg er ikke spesielt våken om morgenen. Det tar litt tid før samtlige organer fungerer sånn noenlunde. Men en morgenstund på bussen fikk meg brått i gang. Jeg betalte avtalt beløp til en sjåfør som heller ikke hadde stått opp før han måtte. Han var blid, det skal han ha, men han hadde droppet både kaffe og dagens første sigarett. Da er det er ikke så enkelt å regne ut i hodet hvor mye man skal gi igjen på en hundrelapp. Det oppsto en diskusjon om enkel matematikk og personlig økonomi. Jeg fikk etter hvert mine rettmessige kroner og havnet rett i et videregående katastrofeområde. Samtlige elever som gikk ut av ungdomsskolene i Moss og Rygge i fjor, har tydeligvis fått anvist plass på en eller annen skole i Sarpsborg. Mest sannsynlig stiller ungdom fra Sarpsborg i kø motsatt vei. Det er ikke uvanlig at det offentlige Norge organiserer seg på denne fortreffelige måten.
Bussen var ikke konstruert for å flytte en hel generasjon og det var eksamen i trangt. Det var bra med plass på bagasjehyllen. Men litt lenger ned måtte man være frimerke for å trives. Jeg er ikke engang filatelist. Jeg mente jeg så et ledig, lite felt, et stykke inne i bussen og forsøkte å bevege meg mot plassen. Men midtgangen i denne type kjøretøy har ikke fire felt og rasteplasser. Etter tre centimeter var det full stopp. Det var kanskje mulig å åle seg frem mellom bager, tekstmeldinger og slengbukser. Men jeg har ikke trent særlig mye på bli slangemenneske. Det angret jeg bittert på.
Bussen satte fart og jeg klamret meg fast i en piercing i en eller annens navle. Denne en aller annen skrek i første sving og jeg fant det ikke lenger forsvarlig å bruke kroppspynten som motvekt til ufrivillige bevegelser. Det eneste ledige, faste holdepunktet var mitt ene øre. Det så muligens litt merkelig ut, men det føltes trygt. Det tar på å bli brukt som kollektiv bowlingkjegle gjennom store deler av Østfold.

Skjema med logo

Skolen inviterte til sosialt samvær mellom elever, foreldre og lærere. Jeg er ikke skapt for slike sammenheng. Ni år med kursplaninndeling, pugging av salmer og børsting av tenner i ren fluor slipper ikke taket så lett. Jeg blir langt unna entusiastisk når jeg blir konfrontert med grunnskolen i voksen alder. Da temaet om amnesti fra en pyntet gymsal kom opp, meldte jeg meg umiddelbart som hjemmeværende og frivillig medlem av foreningen for å holde varmen i ovnen.
De andre medlemmene av husholdningen strøk på dør. Jeg satte meg fornøyd ned med en ny CD, et brett med kaker og et lønnelig håp om et par timer for meg selv. Til og med katten holdt fred. Han er ikke særlig begeistret for kaldt vær og har gått mer eller mindre i dvale, fire centimeter fra peisen. Der ligger han strak på ryggen, stort sett hele døgnet, kun avbrutt av enkelte ekspedisjoner mot kjøkkenet når noen åpner døra på kjøleskapet. Det lå an til å bli en glimrende kveld.
Jeg rakk nesten å berøre en kake da det ringte på døra. Det likte jeg dårlig og vurderte å la inntrengeren bli stående i minusgrader og lure på om det var noen hjemme. Så gjorde nysgjerrigheten opprør.
Jeg kom meg opp av stabilt sideleie og ut i gangen. Jeg åpnet døren og stirret rett på en blond utgave av Månetråle. Sånt er ikke bra en mørk kveld i desember. Jeg presterte å skape et ansiktsutrykk som neppe ville være egnet i et jobbintervju. Hun flakket med blikket og jeg forsto like lite av besøket. Men jeg mente bestemt at jeg ikke hadde bestilt hjemmehjelp den uken. Hun smilte forståelsesfullt og det tok en lang stund før jeg fant på noe fornuftig å si.
- Morn, sa jeg da jeg fikk tenkt meg litt om.
Hun gjentok hilsningen. Så ble det stille igjen, i hvert fall der ute hvor vi sto. Inne var det litt verre. Katten søkte plutselig på jobben som sirene for sivilforsvaret, freste over gulvet, ut av døren og rett inn i vedstabelen. Døren hadde stått åpen en stund og den kalde trekken hadde lagt seg rundt værhåra på katten. Representanten mitt dyrerike hadde tydeligvis forsøkt å legge seg tett inntil ovnen og fått et litt for nært bekjentskap med kombinasjonen overopphetet støpejern og rødglødende pels.
Besøket på trappen ble litt satt ut og benyttet forvirringen til å dra opp et skjema med en logo. Jeg begynte å ane hvor dette ville bære. Hun bekreftet mistanken med å spørre om jeg hadde fem minutter til overs.
- Jeg skal sjekke i skrivebordskuffen. Jeg tror jeg la ned et par minutter der i fjor. Jeg skal se om de fremdeles ligger der.
Jeg gikk inn, spiste en kake og gikk ut og meldte at jeg hadde funnet sju minutter jeg aldri kom til å bruke. Hun kunne få dem. Hun takket under sterk tvil og dro frem et spørsmål.
- Vil du ha fiberkabel?
Det er jo ikke så enkelt å svare på sånt på stående fot, spesielt ikke i kuldegrader.
Bruker du internett ofte? Spurte hun siden jeg drøyde litt med svaret.
Det er jo heller ingen enkel oppgave å svare på.
To ganger i livet er sikkert ofte for en grizzlybjørn. Jeg dro litt på det og sa noe om sånn passe. Hun nikket og var endelig på hjemmebane. Kunne jeg tenke meg å få gravd ned en kabel i hagen?
- Nei.
Det var feil svar. I følge hennes lister var alle andre svært positive. Hvorfor var jeg så vrang? Som svar tok fire jagere fra et eller annet mystisk NATO-land av på flyplassen, strøk over hustaket mitt og ristet løs en piercing av intervjueren. Hun gikk og katta kom inn igjen.