Alt for denne gang

Jeg får stadig telefoner fra såkalte meningsmålingsinstitutt som gjerne vil vite om jeg regelmessig har makrell i tomat på brødskiven og i tilfelle ja, hvilken type brød? I tilfelle nei, kunne jeg tenke meg å legge makrell i tomat på brødskiven regelmessig? Jeg går sjelden rundt og tenker på hva jeg skal dekorere kneippbrødet med. Hvis jeg plutselig en dag skulle få makrell i tomat i tankene, ringer jeg sporenstreks fastlegen og bestiller time. Jeg regner med at jeg da lider av opptil flere sykdommer det neppe finnes noen kjent kur for. Er jeg heldig får jeg audiens på kontoret han en gang til våren.
Det sier jeg og så blir jeg bedt om å vurdere smaken av makrell i tomat fra en til seks, hvor seks er tilnærmet vidunderlig. Jeg pleier da å spørre om jeg kan komme med en vurdering av hvor vanskelig det er å få ut innholdet i en slik boks uten å gjennomgå en total rens av klær, kropp og interiør etterpå. Det blir stille en stund og jeg hører litt blafring i papirer. Som oftest sier stemmen fra instituttet at det var alt for denne gang.
Andre institutt vil mer enn gjerne vite om jeg noensinne har vurdert å gå til innkjøp av minigris eller om jeg noensinne har hatt midtskill. Det ligger langt inne, men jeg må dessverre innrømme at jeg har hatt en slik sveis. Her om dagen var det en mild stemme som lurte på om avisene jeg leser daglig faller i smak.
- Dagsavisen mangler litt salt, hevdet jeg ganske rolig.
Jeg fikk nå spørsmålet omformulert i store bokstaver, vedlagt en fullformat tegning, ikke fult så mildt.
Det hender også at jeg blir spurt om jeg liker å bli spurt. Vanligvis sier jeg at det avhenger av om føler meg ensom eller om jeg lei av folk. Hvis jeg har vært litt mye alene en stund, svarer jeg villig vekk på hva det skal være og legger gjerne til at jeg synes disse instituttene har for få spørsmål. Etter en slik seanse pleier jeg å få være i fred fra spørreundersøkelser en stund.