Litt bensin og en skvett olje

Jeg har opplevd de heller tvilsomme gledene med å sitte på en utedo i 20 minusgrader og hente vann i en brønn. Ikke samtidig riktignok. Vannet var godt, det skal sies, men jeg foretrekker helt klart å vri på en kran fremfor å gå ut i stiv kuling og dra opp femten bøtter vann for grundig vask av kroppen på fredagskvelden. Skole på lørdag og et par timers foredrag om Bjørnson med Francis Bull på svart hvitt fjernsyn er heller ikke noe jeg savner nevneverdig. Jeg er med andre ord ikke i nærheten av den oppfatningen at alt var bedre før. Men noe var bedre.
Jeg er eier av en gressklipper fra sent på 1960 - tallet. Designen er temmelig tafatt etter dagens målestokk. Den er i grunnen regelrett stygg. Men jeg skal ikke ha den med meg på en bedre restaurant, så det spiller i grunnen ikke noen rolle. Støynivået er sikkert langt over det som er tilrådelig for redskap brukt utendørs i tettbebygd strøk. Det ligger nok i grenselandet for erstatningskrav fra nabolaget, eller isolering av boliger på min bekostning. Katten min henter samtlige dyner i huset og graver seg ned i et hjørne under senga når han oppdager at jeg skal i gang med å klippe gress. I tillegg er den så å si umulig å manøvrere og ryggen min er som regel ute av ledd etter ei økt på tomta.
Jeg vet det finnes butikker som har så mange nye gressklippere at de faktisk selger dem. Men jeg er svært skeptisk til maskiner som kan programmeres til klippe med millimeterpresisjon og samtidig ta vare på gresset, for senere å strø det ut på plenen som gjødsel, i akkurat passe doser, til høyre eller venstre. Dette kan jeg gjøre med hjelp av en fjernkontroll når jeg er på jobben. Mest sannsynlig kan de laste ned musikk på mp3 format også. Sånne ting har en stygg tendens til å nekte å utføre ordre etter en stund og jeg sliter nok med Windows. Min gamle gressklipper kan bare klippe gress, sånn noenlunde. Men den har noen kvaliteter som ikke er helt vanlige i dagens samfunn.
Nye mobiltelefoner er jo ikke ment å vare mer enn i omtrent to uker. Da har de gjort nytten sin og er modne for utskifting. De koster jo bare et par tusen kroner. Hvis min bestemor hadde gått til anskaffelse av for eksempel en mobiltelefon, og funnet ut at den ikke den ikke var annet et høyteknologisk kastevåpen etter et par ukers bruk, ville det blitt et salig bråk. Noen ville fått alvorlige problemer. Hun ville sporenstreks tatt på seg kåpa, kastet seg på bussen til byen og stilt vedkommende som hadde solgt henne mobilen til ansvar så det sang. All kjeft stakkaren hadde fått tidligere i livet ville nå fortonet seg som kjærlig omsorg. På hennes tid var en ny ting noe som skulle vare til begravelsen omtrent. Ingen med vettet i noenlunde orden kjøpte saker og ting som ikke hadde dokumentert lang levetid. Skulle nyervervelsen mot formodning kunne gå i stykker, var det om å gjøre å forvisse seg om at det var reservedeler å få kjøpt og at bestefaren min kunne reparere det. Hvis det viste seg at han ikke var særlig orientert på det aktuelle området, måtte han evakuere heimen et par uker. Da hadde det roet seg såpass at han kanskje fikk middag.
Jeg har arvet gressklipperen av min bestemor. Den er konstruert for bruk i årevis uten at den steller til problemer av noe slag. Jeg har den stående ute, året rundt, i snø og regn, kuldegrader og tordenvær. Alt den trenger når våren kommer er en ny tennplugg, litt bensin og en skvett olje. Jeg drar i snora fem ganger, røyklegger store deler av bygda og så durer og går det, sikkert i ti år til. Sånne ting er selvsagt ikke bra for veksten i næringslivet.