Debatt i badebukse

Jeg hang ved bassengkanten i Mossehallen og forsøkte å få pust og puls ned på et akseptabelt nivå. Hundre meter frisvømming var i overkant av hva kroppen min var forberedt på. Jeg kjente at hjertet banka helt ut i hårtuppene, gulpa opp et par kubikkmeter klorvann og forsøkte å se mest mulig uanfektet ut. Det er ikke så lett uten skjorte og jakke. En kar jeg så vidt dro kjensel på gled med hodet høyt inn mot mitt stabile hengeleie. Han plasserte kroppen i samme posisjon, hilste slik man gjør i et 25 meter basseng, og lurte på hvordan det gikk, sånn generelt.
Jeg hadde ikke så mye å klage på og henviste til den offisielle terminologien som begynner og slutter med bare bra. Han nikka tilfreds, så ut mot parkeringsplassen, tenkte tydeligvis på et eller annet og snudde seg. Plutselig ville han diskutere politikk. Det var jeg ikke spesielt innstilt på. Ikke det at jeg ikke vil snakke om hva jeg anser som en grei styringsmodell for by og land. Men politiske diskusjoner i dag har en lei tendens til å bli isolerte hylekor mot asylsøkere og jaggu er det ille at ulven spiser når den er sulten. Begge deler er viktige spørsmål. Men svarene er mer grunnet på fordommer og snever synsvinkel enn politiske beslutninger, basert på en helhetlig vurdering og grunnsyn. Sånne samtaler tar jeg ikke når jeg er våt i håret.
Min første innskytelse var å hive meg ut på et par nye lengder. Men kondisjonen kom med en skarp advarsel. Ideen ble stoppet av fysiske begrensinger, men jeg var ikke innstilt på en lengre debatt i badebukse. Jeg fortalte ham siste nytt om katta mi i stedet for. Det overrumplet ham fullstendig.
Jeg satt en morgen over datamaskinen og slet både med setninger og lite samarbeidsvillig maskinvare. IBM hadde en av verste dager da de satte sammen min PC. Midt i et begynnende raseri over en harddisk som ikke lenger gadd å gjøre noe som helst, hører jeg lyden av en stråle under trykk, treffe midt i toalettskåla. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke hadde gjester. Jeg holder god greie på sånt. Jeg åpnet døren til badet, en smule engstelig må jeg innrømme og kikket skrått inn på badet.
Der satt pelsdyret mitt med to poter på hver side av toalettskåla, halen i været og hadde det øyensynlig svært bra med seg selv. Han gjorde seg ferdig, snudde seg og fant ut at jobben var grundig gjort. Graving og snusing i regn og stiv kuling er ikke noe for den karen. Han hoppa ned og stilte seg demonstrativt foran kjøleskapet. Jeg dro ham opp av gulvet, inn på badet og pekte strengt på den innretningen som gjør at det kommer nytt vann i toalettet. Han begynte å slikke den ene poten. Jeg må få undersøkt den mentale tilstanden til det dyret.
Badegjesten ved min side stirret på meg, og funderte åpenbart på om han burde ringe dyrebeskyttelsen eller nærmeste psykiatriske klinikk. Jeg ventet på stemmen som sier at blå strikk måtte opp av vannet.