Norges fremtid

I ukevis dundret norske politikere mer eller mindre gode budskap gjennom fjernsynsskjermer og avisspalter. Det var avgifter opp og ned, mindre skatter, bedre skoler og behandling av lårbeinsbrudd på timen. Kristin, Jens, Siv og Lars stirret inn i norske stuer og oppfordret folket til å ta til vettet og legge deres parti i valgurna. De var garantister for at landet ville feire 17.mai også til våren. Ja da, ja da.
Jeg tok på meg skoa og la i vei til mitt stemmelokale. Det var med blandede følelser. Det er litt underlig å stille opp på sin gamle barneskole og være seriøs voksen. Det er i grunnen ganske umulig. Jeg ble elev i samme øyeblikk jeg tok i dørhåndtaket og så meg engstelig rundt, i tilfelle et medlem av lærerværelset skulle komme litt brått på meg. Jeg har litt dårlige erfaringer med det. Jeg ventet hvert øyeblikk på at en eller annen opphissa stemme skulle rope: ”Hei du der. Har ikke du annet å gjøre enn å henge rundt her?” Man kan aldri vite.
Jeg gjemte snuspakka i innerlomma, åpnet døren og fikk øye på min gamle pult. Det så i hvert fall ut som den respatexgreia jeg lå henslengt over i sju år. Nå satt det en fremmed kar der. Jeg stammet navn og adresse og fomlet meg mot noen grønne telt som var slått opp innendørs. På veggen hang det som skulle utgjøre Norge de neste fire årene, sirlig opphengt på utallige lister. Jeg rasket med meg noen A4 ark og fant ut hvorfor valgdeltagelsen er så lav.
Papirene var fylt med horder med navn som sa meg like mye som de siste cricketresultatene fra Pakistan. I følge partiprogrammene fra TV representerte de mindre skatt, billigere bensin, økt velferd og både ja og nei til gasskraftverk. Listene var fylt med rørleggere fra Askim, snekkere fra Rømskog, husmødre fra Skiptvet og bakere fra Rolvsøy. Jeg tok med meg en bunke papirer, rakte opp hånden og spurte en ansvarlig voksen hva dette skulle bety. Representanten fra manntallet så på meg og formulerte et slags svar i hodet, mens han vurderte mine sjelsevner. Han snudde seg mot de andre i kretsen, himlet en smule med øynene og sammenkalte til et hastemøte. Det var liksom dette som var stortingsvalg, mente delegasjonen etter en liten debatt. Jeg ble ikke beroliget. Hva vet griserøktere på Hvaler og likningsfullmektige i Aremark om børsnoterte selskaper og deres innvirkning på veiutbyggingen på Vestlandet og fergesambandet til en sivil flyplass på Rygge? Ingenting selvsagt. Det sa jeg. Litt for høyt kanskje. Ikke var jeg full heller. Det er ganske enkelt umulig i dette landet. Alt som kan gå under en eller annen alkohollov er forsvarlig låst ned i et eller annet hvelv på valgdagen. Jeg ble bryskt anmodet om å foreta et valg. Jeg gjorde det. Mest fordi jeg sto på min gamle skole og ikke turde å gjøre annet enn det jeg ble bedt om.