Desperate handlinger

Jeg endevendte huset i forrige uke, og da mener jeg endevendte, i tidenes leteaksjon. Alt av løsøre ble underlagt grundige undersøkelser. Det ligger mye rart under putene i en sofa gitt. For ikke å snakke om bak skapene i et kjøkken. Noe av det som lå der har jeg nå plantet i hagen. Jeg aner ikke hva det er, men det ser ut som det trives. Jeg tok ut alle bøkene, en for en, og ristet dem grundig. Det ramlet ut et par biblioteklapper. Jeg oppdaget at jeg har hatt tre bøker i mer enn fem år. Jeg tør ikke engang tenke på gebyret jeg vil bli avkrevd for altfor sen tilbakelevering. Jeg må mest sannsynlig ta opp lån, så jeg kommer ikke til å levere dem tilbake og vil for alltid nekte et hvert kjennskap til at jeg noensinne har hatt denne litteraturen i min besittelse. Samtlige LP – plater ble gjennomsøkt. LP er sånne svarte, rimelig store, runde saker med riller og hull i midten, et helt vanlig medlem av enhver familie for ikke så altfor lenge siden og de ble som oftest plassert på en platespiller. De var også utmerket som frisbee. Jeg har gjennom årene slengt en del dårlig musikk rundt omkring.
LP – plater mede god musikk ble behandlet med den aller største forsiktighet. Man lirket den varsomt ut av coveret, satte tommelen ytterst på kanten og plasserte pekefingeren i hullet i midten. Nåde den som tok på en plate med fingrene. Fettflekker på en LP - plate ble ansett som en forbrytelse på linje med overlagt drap. Disse opplysningene er for mennesker som er født etter 1985.
Jeg oppdaget mye mistenkelig musikksmak, blant annet fant jeg en plate med Scorpions og hele to med Meat Loaf. Jeg må ha vært full da jeg kjøpte dem, men nå er de heldigvis ikke lenger blant oss. De brenner lenge slike plater.
Klesskapene ble ryddet og jeg vrengte ut og inn på alt som hadde en eller annen form for lomme. Det var ingen store overraskelser innen tekstilavdelingen. Jeg tinte kjøleskap og fryser og plukket mikrobølgeovnen fra hverandre i småbiter. Jeg begynte så smått å bli desperat og tok for meg kjelleren. Det er ikke et sted jeg oppsøker uten at det er tvingende nødvendig. Underetasjen min er heller utrivelig og ikke laget for menneskelig aktivitet. Jeg er sikker på at det finnes opptil flere, til nå uoppdagede innsektsarter der nede. David Attenborough ville gått i fullstendig spinn der nede og fått nok stoff til en hel serie om merkelige liv med vinger og tretten bein.
Huset bar alle tegn på ransakelse på høyt nivå, men jeg fant ikke sjekkheftet noe sted. Dette unike betalingsmiddelet var en gang i en nær fortid uunnværlig og en glimrende følgesvenn i en hver transaksjon.. Det var spesielt godt å ha når dekningen på konto var heller tvilsom. Det gjaldt å sette opp et troverdig ansikt og ikke skjelve for mye på hånden når du skrev beløp og mottager på sirlige linjer. De fleste næringsdrivende godtok beløp opptil fem hundre kroner uten å stille altfor nærgående spørsmål om den personlige økonomien. Det fantes ondskapsfulle mennesker som truet med å ringe banken for å sjekke saldoen. Men de ble fort luket ut som umulige forretningsforbindelser.
Jeg vet at jeg et sjekkhefte liggende et eller annet sted. Det er riktignok minst femten år siden jeg brukte det og jeg husker at jeg la det bort, i tilfelle jeg skulle få bruk for det en vakker dag. Den dagen er faretruende nær.