Et vanskelig ord

Før i verden rullet vi inn foran bensinpumpa og en kar med kjeldress og en twistdott i baklomma sto parat med riktig fastnøkkel. Han hadde hørt at Forden ikke var helt i humør. Han justerte forgasseren og skifta toppakningen mens kjøretøyet fikk driv-stoff. Hadde det vært bra vær, ville han polert doningen.
Han forlangte ikke stort for bryderiet. Han bodde på stasjonstomta, og det å skru litt på biler var en del av interiøret. Det luktet bensin og rulletobakk, og et par årganger med midsidepiker smilte fra veggene. Denne bensinstasjonen var berømt for sin utsøkte tapet. Gulvet var et rikt oljefelt og kvinnfolk hadde egentlig ikke adgang. Mannen bak disken hadde viftereimer, plugger og gassvaiere til landets samlede bilpark. I skuffene lå det et verktøyutvalg som ville gjort en moderne jernvareforretning til et amatørforetak
Værgudene holdt storrengjøring og de sparte ikke på vannet. Jeg satt et eller annet sted mellom Sarpsborg og Råde og passet på å holde fartsbøtene unna gasspeda-len. Det var bytteboden på radioen. En eller annen fra Yven hadde en sjelden synål, og trengte sårt en favn med ved. Da tok den venstre vindusviskeren i mot tilbudet om førtidspensjonering.
Rent metall fjerner ikke særlig mye vann. Det lager bare noen artige mønstre i front-ruta. Jeg så ikke bæret og trakk høyrefoten opp på setet. En senka Ascona med AA skilter skled forbi og sjåføren vinket med en irritert finger. Mine tanker ville ikke gitt mange stjerner på søndagsskolen. Endelig jeg fikk jeg øye på en internasjonal stor-het innen oljebransjen.
Vareutvalget var det ikke mye å si på. Jeg kunne få alt jeg trengte til et storslagent selskap med tre retter til 60 gjester, uten at noen ville klaget på innholdet. Hyllene var dekorert med saker til en hel barndom, ferske konditorvarer, og et koloniutvalg Prix eller Coop, eller hva det nå heter, ikke ville blitt spesielt flau over. Men vindusvisker var et vanskelig ord.
Konfirmanten i kassa var midt i et viktig styremøte i Østfold skateboardklubb. Nye triks sto på dagsorden. Jeg beklaget forstyrrelsen og ba om en uformell audiens. Hun vippa med øyelokka og så på meg som om jeg hadde lagt frem et uforskamma tilbud. Det var rett før hun tilkalte en vekter. Det klirret i piercingene og leppestiften var ikke helt perfekt.
Jeg lurte på om hun visste hva en bil var. Jo da, det hadde hun hørt om. Det var jo en trøst. Jeg opplyste at alle biler, i forholdsvis lang tid, har hatt et par bevegelige saker foran. De fjernet vann, snø og veps. Jeg la til at før i verden var det helt vanlig å få kjøpt slike saker på en bensinstasjon. Jeg snakka i store bokstaver og la ved en tegning for sikkerhets skyld.
Hun så seg litt rundt i vareutvalget og pekte på en vegg. Der hang det visstnok noe som passet til mine beskrivelser. Jeg fant omsider den rette vindusviskeren og stilte meg på nytt foran platåskoa. Det tok litt tid. Hun fikset sminken. Jeg påpekte at ma-scaraen var en tanke skjev og spurte om jeg kunne låne en stjernetrekker.
- En stjerne….?”
Hun tenkte på Leonardo DiCaprio.