Potensielle nye medlemmer

Det er ikke mangel på foreninger i dette landet. De finnes i hopetall og dekker det meste fra de som har opplevd pipebrann i juni til akutte blindtarmbetennelser i utlandet. På hver side av denne skalaen opererer opptil flere grupper med sine sære interesser. Noen av dem går snart inn i en glansperiode.
”Lutefiskens venner” forbreder seg på en hyperaktiv årstid. De gasser seg i dissende masser av noe som en gang var en fisk og hevder i alle kanaler at dette er det nærmeste man kommer himmelen i disse dager. Radio og fjernsyn har daglige innslag om tradisjonsrike retter som nærmest er uunnværlige. Jeg vurderer nå seriøst å danne Lutefisken uvenner, eller aller helst, uvenner av all slags bedervet mat som ymse kjendiser driver aktiv markedsføring av. Vi blir ingen sivilisert nasjon før vi kvitter oss med barbariske retter som er gravd ned i ei myr, tørka i en generasjon og tilsatt en tønne sennep og et tonn dill før servering.
Det er slett ikke uvanlig å grave ned fisk og kjøtt i ei myr i et års tid. Så henges det hele til tørk i et rognebærtre noen år før det festes til eksosrøret på bilen. Der skal det oppbevares i minst ti mil. Sleng det så i en gedigen gryte og la det koke med hundre kilo salt og en neve nellikspiker i tre døgn og inviter venner og kjente. Folk lager også uten å blunke saker som uten problemer fjerner maling av veggen og serverer det som en type fisk. Jeg kommer aldri til å spise noe som er lagt i middel for å åpne tett rør og jeg har aldri vært noen flittig sjel i noen form for foreningsliv.
Det er alt for mye styr med å holde orden på forskjellen mellom generalforsamlinger og årsmøter, valg av formenn og sekretærer og angsten for å bli sittende igjen som kasserer. Da er det kort vei til glattcelle og mindre hyggelige møter med økokrim.
Flere av disse merkelige organisasjonene mottar av en eller annen grunn statsstøtte. Den blir flittig brukt på å ringe potensielle nye medlemmer. Jeg har hatt flere av dem på tråden, fra ”Myggoljeskadde forening” til ”Vi som er engstelige for å få en svær asteroide i hodet en vakker dag”. Den siste meldingen fra den fronten fikk jeg telefonisk fra en obskur gjeng som jobbet med å fremme alle former for alternativ helbreding.
Jeg hadde ikke vondt noen steder den aktuelle dagen og ba damen om å stoppe ordflommen og umiddelbart kaste bankgiroen med mitt navn. Det gjorde ikke noe særlig inntrykk. Hun hadde opptil flere kurs i å avvise all tvil. Hun mente bestemt at jeg kunne bli syk fortere enn jeg ante. Det var ikke måte på hva som fantes av skumle sykdommer.
Hun ramset opp en lang liste over lidelser som ennå ikke var registrert av norske helsemyndigheter. At jeg sto opp om morgenen, knøt skoa mine selv og klarte å gå til postkassen uten å bli utbrent, betydde overhodet ikke at jeg var frisk. Jeg kunne gå rundt i årevis uten å kjenne noen ting, men likevel være bærer av døden til følge. Da var det greit å ha hennes eminente forening innen rekkevidde. Hun var ivrig, det skal hun ha og jeg syntes jeg kjente en liten murring i milten.
Hun måtte omsider puste og jeg benyttet anledningen til å opplyse at jeg ikke var interessert i drømmetydning for bedre hårvekst. Blomsterkur mot kolikk og meditasjon mot snorking er heller ikke noe jeg er så veldig opptatt av. Jeg slår ikke stiften over healing via TV eller fargemassasje mot vinterplagene heller. Mine vinterplager er av meteorlogisk art og heter snø, kulde og flate bilbatterier. Her hjelper verken astrologi eller fotsoneterapi. Hvis jeg blir syk ringer jeg fastlegen. Innen jeg har fått en time er jeg frisk igjen. Denne metoden virker aldeles glimrende.