Tyske preposisjoner

Jeg er ikke særlig bevandret i språk utover engelsk og en forholdsvis lang remse tyske preposisjoner. Jeg kan riktignok disse preposisjonene på rams og kan ta dem når som helst, uten noen form for press. Men det har aldri hjulpet meg noe særlig verken i Tyskland eller noen andre steder. Enkelte tysktalende mennesker jeg har møtt har vært imponert over hastigheten jeg fremfører proposisjonene på, det skal sies og det gir jo en viss tilfredsstillelse. Men det er plett umulig å spørre om veien eller forsøke å sjekke opp en dame med et sånt begrenset ordforråd.
I forrige uke sto jeg i en kø foran en meget trendy kafèdisk og lurte på om jeg muligens hadde tatt feil dør et eller annet sted. En café av i dag setter nemlig store ressurser inn på å formidle sin meny på fransk eller italiensk, de mest trendy gjør det gjerne på begge språk, helst i en suppe hvor begge språk brukes i en og samme setning, for å gjøre forvirringen total. Dette er særlig utbredt der hvor man absolutt skal fortelle hvor mange varianter av kaffe med melk man er i stand til å oppdrive. Jeg liker ikke kaffe med melk på noe som helst språk. Men det er ikke bare å gå bort til en disk å spørre om kaffe. Du får da gjerne en rekke spørsmål det er mer eller umulig å svare på, med mindre du har grunnfag i latin. Men jeg fikk nå omsider min enkle kaffe og på kjøpet et par blikk som fortalte meg at jeg var totalt ute.
Det minimalistiske innredingen minnet mest om en oppstilling til et eksklusivt interiørmagasin, slike som kun trykkes i førti eksemplarer og leveres med ny Mercedes på dørene til utvalgte adresser I Holmenkollåsen. Folk som satt ved bordene var opptatt av en plettfri garderobe og en av deres frisørtimer ville tatt fullstendig knekken på mitt månedsbudsjett. De satt i dype samtaler og bladde stadig i oppslagsverk om zenbuddhisme, astrologi for den nordlige halvkule og innredning av baderom.
Jeg forsøkte å finne noe gjenkjennende blant bakerverket. Det lå kunstferdig utført under glass og struttet av frukter og grønnsaker som aldri ville overleve i en norsk kjøkkenhage. Kaffemaskinen var på størrelse med en middels hangar og strødde om seg med varme drinker til blodige priser. Folk rundt meg bestilte saker og ting jeg aldri hadde hørt om. Det ble min tur og jeg hadde ennå ikke identifisert noe kjent næringsmiddel, langt mindre funnet noe jeg kunne uttale. En dame som muligens jobbet der, hun bar i alle fall på et par kopper, kom innenfor mitt interessefelt. Jeg spurte henne om hva det var forsvarlig å satse på til en enkel lunsj. Hun så på meg med stigende undring og svarte et eller annet på et språk jeg dro kjensel på som en mindre vellykket del av min videre utdanning. Jeg visste at jeg ikke hadde forlatt landet. Men for sikkerhets skyld gjentok jeg problemstillingen på et noenlunde forståelig engelsk. Det forandret ikke situasjonen nevneverdig. Hun forsto fremdeles ikke bæret og jeg hadde dessverre glemt å ta med meg min franske parlør denne dagen. Jeg savnet langganger og rundstykker med ost og spurte hvorfor de hadde priset menyen i italienske lire.
Den ansatte i kassen tok overhodet ikke spøken og folket i køen ble utålmodige. I ren desperasjon forsøkte jeg meg på en croissant med en innlagt dialekt fra en meget fornem dal, vest i Frankrike. Jeg aner ikke hva jeg fikk, men jeg sliter fremdeles med avbetalingen.