Jeg er ikke spesielt våken om morgenen. Det tar litt tid før samtlige organer fungerer sånn noenlunde. Men en morgenstund på bussen fikk meg brått i gang. Jeg betalte avtalt beløp til en sjåfør som heller ikke hadde stått opp før han måtte. Han var blid, det skal han ha, men han hadde droppet både kaffe og dagens første sigarett. Da er det er ikke så enkelt å regne ut i hodet hvor mye man skal gi igjen på en hundrelapp. Det oppsto en diskusjon om enkel matematikk og personlig økonomi. Jeg fikk etter hvert mine rettmessige kroner og havnet rett i et videregående katastrofeområde. Samtlige elever som gikk ut av ungdomsskolene i Moss og Rygge i fjor, har tydeligvis fått anvist plass på en eller annen skole i Sarpsborg. Mest sannsynlig stiller ungdom fra Sarpsborg i kø motsatt vei. Det er ikke uvanlig at det offentlige Norge organiserer seg på denne fortreffelige måten.
Bussen var ikke konstruert for å flytte en hel generasjon og det var eksamen i trangt. Det var bra med plass på bagasjehyllen. Men litt lenger ned måtte man være frimerke for å trives. Jeg er ikke engang filatelist. Jeg mente jeg så et ledig, lite felt, et stykke inne i bussen og forsøkte å bevege meg mot plassen. Men midtgangen i denne type kjøretøy har ikke fire felt og rasteplasser. Etter tre centimeter var det full stopp. Det var kanskje mulig å åle seg frem mellom bager, tekstmeldinger og slengbukser. Men jeg har ikke trent særlig mye på bli slangemenneske. Det angret jeg bittert på.
Bussen satte fart og jeg klamret meg fast i en piercing i en eller annens navle. Denne en aller annen skrek i første sving og jeg fant det ikke lenger forsvarlig å bruke kroppspynten som motvekt til ufrivillige bevegelser. Det eneste ledige, faste holdepunktet var mitt ene øre. Det så muligens litt merkelig ut, men det føltes trygt. Det tar på å bli brukt som kollektiv bowlingkjegle gjennom store deler av Østfold.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar