En norsk komedie

Jeg har det med å samle på bøker og CD- plater. Sånt trenger plass og nå sto jeg plutselig uten så mye som en centimeter ledig. Jeg er fullt klar over at det finnes butikker i min nærhet som mer enn gjerne selger meg ledig hylleplass. Men utvalget av tosetere og lenestoler har litt for mye «Mot i brøstet». Jeg er lite lysten på å bo i en norsk komedie. På en opprydningsrunde i stua fant jeg en katalog fra en møbelkjede med røtter i Sverige. Den hadde dokumentasjon på mine manglende hyllemeter. Jeg plantet meg fast i kjøretøyet og satte kursen for Furuset.
Det var dessverre flere enn meg som hadde studert fordelene med «Billy» og «Klippan» under lavtrykkene. Det var høyt turtall rundt den ledige parkeringsplassen. Sånt tærer på humøret. Jeg har tross alt tilbrakt store deler av oppveksten på denne kanten av landet. Jeg mente jeg hadde mer rett til å sette fra meg bilen enn tilfeldige turister fra Nittedal. Det var rett før det svartnet for meg. Jeg sneiet litt blank lakk, kom først til det ledige hullet og fikk en reprimande fra en ny Audi med Bærumskilt. Den ble fremført i et pent språk.
- Dette er min plass. Vil De være så vennlig å flytte Dem.
Jeg har ikke hørt noen si De eller Dem siden Kåre Willoch. Jeg tok ikke noe særlig notis av den tidlige høyrebølgen. Jeg hadde ikke tenkt å begynne med det nå. Jeg lot ham sitte og surne på skinnsetene.
Inne i bygningen virret svære velforeninger på uorganisert møbeltur. Hele borettslag testet holdbarheten av salongbord og kommodeskuffer. Svære ungeflokker klatret i stumtjenerne og det var innført unntakstilstand rundt potteplantene. Familierådgivningstjenesten burde etablere et kontor i kjøkkeninnredningene. Stemningen lå tett oppunder skilsmissestatistikken. Jeg måket meg vei til informasjonsdisken for hyller og nattbord. Det er på tide med en ny folketelling. Det var minst åtte millioner mennesker i den køen. Jeg ga opp prosjektet og tok sikte på det selvbetjente lageret og oppdaget at varebeholdningen var ordnet etter et flatpakket og ukjent svensk system. Etter en lite oppmuntrende maraton langs «Ivar» peilet jeg meg inn på en T-skjorte med rett farge og riktig logo. Jeg plantet neven i disken og meldte en hylle med et navn fra et dalstrøk i Svealand for savnet. Mannen bladde febrilsk i et trykt formular for vanskelige kunder og fant til slutt det han lette etter.
- Har du sett etter på lageret?
Jeg stirret grå stær på ham. Han fokuserte så godt han kunne og opplyste at han ikke helt fikk med seg hvilket møblement jeg var ute etter. Jeg hadde en viss forståelse for den slutningen. Møbelkjeden har et par unbrakonøkler i omløp. Jeg ga ham navnet på nytt, med et bilde fra katalogen som vedlegg. Han hadde aldri hørt om denne hylla. Nå var jeg ikke særlig opptatt av om han kunne melde seg på i IKEA i «Kvitt eller dobbelt». Jeg tok frem håndgranaten jeg hadde i lomma, dro ut sikringen og spurte mindre pent om han kunne sjekke på dataanlegget.
- Jeg har så lite greie på data.
Utenfor sto Audiføreren og øvde seg på å banne.
Hjemme ventet oppvasken.