Et vendepunkt

Vanligvis sliter jeg kraftig med både humør og form når høsten begynner sin vante omgang med regn i klaser og temperaturer som krever sokker og vindtette jakker. Det er dessverre sjelden at årstiden melder sin ankomst i god tid. Omslaget i været kommer gjerne i løpet av tre minutter og helst mens jeg oppholder meg utendørs med altfor lite klær et par timers tid fra heimen. Resultatet er heller sørgelig. Tett nese og kraftig nedsatt bevegelsesmønster. Det består stort sett i å ligge meget svak på sofaen og stønne høyt med jevne mellomrom. Å reise seg opp krever en kraftanstrengelse som setter meg tilbake i flere timer. Det beste middelet er å få ungene til å hente mer hostesaft, rene lommetørkler og sitte parate til nye oppdrag, som å skifte tv-kanaler og høre på hvor vanvittig ubehagelig det er å være voksen og syk. De blir gjerne litt gretne etter en stund, henter papir og blyant og ber meg sette opp testamentet. Sånn er unger av i dag, men så har de ikke nesten opplevd krigen heller.
Men i år har jeg tatt konsekvensen av dette og ikke beveget meg særlig utenfor tomtegrensen etter at september meldte sin ankomst. Den siste tiden har jeg stort sett sittet innendørs og ventet på stormer og nattefrost. Så viser det seg at vi nærmer oss et vendepunkt for klimaet her oppe i furet værbitt. I disse spørsmålene er landet av en eller merkelig grunn delt i to.
I alle fall har diskusjonene rundt det norske fenomenet som går ut på å diskutere vær i detalj blusset kraftig opp mellom politikerne. Det blåser gjerne kraftig fra munnvikene når de rødgrønne og veldig blå står mot hverandre med argumenter fra hver sin side av klimaforskningen innbakt i formuleringene. Her har jeg visse problemer med å følge den regjeringens evne til å tolke signalene fra forskere. Utvalgte medlemmer fra regjeringen sitter med angsten i fanget og ser med gru på at såkalte klimagasser gjør verden varmere. Etter alle solemerker å dømme vil det bli særlig merkbart her oppe hvor det ikke er uvanlig å få strømregninger på linje med prisen på en god bruktbil hvis vinteren bestemmer seg for å være ekstra streng et år. Hvis det medfører riktighet at billig bensin gjør at folk kjører mer bil, noe som igjen gir et mye varmere land, kan jeg ikke for mitt bare liv se poenget med å redusere utslippene. Mer gass i atmosfæren vil utvilsomt spare meg og de fleste andre for en masse ubehageligheter.
Garderoben kan reduseres til et absolutt minimum. Jeg trenger ikke vinterdekk, isskraper og snøskuffer. Mangel av snø blir muligens oppveid av at gresset kommer til å gro året rundt, og av dette blir det nødvendigvis noen ekstra runder med gressklipperen. Men det er bedre å svette litt enn å fryse av seg ørene og stadig sette fast tunga i portstolpen av jern. Kommunen slipper utgifter til snømåking, jeg slipper helt å forholde meg til ukledelige plagg som luer og jeg kan endelig kjøpe et termometer uten en blå skala i bunnen. Ingen reiser til Syden lenger. Vi blir Norden og folk fra Portugal og Spania vil valfarte hit opp i strie strømmer for å slippe unna skogbranner og tørke et par ukers tid. Katten min kommer til å oppholde seg stort sett utendørs og jeg slipper angsten for frosne vannrør og boblejakke. Vansjø vil muligens gro igjen, og få et fast algedekke. Men en eller annen luring finner sikkert snart ut at bedre golfgreener skal du lete lenge etter, og vips, er det duket for turister fra fjern og nær og mange nye arbeidsplasser. Klimagasser er bare positivt spør du meg.