Test av sirenene

Jeg gikk gjennom kjeller og uthus her en dag. Jeg hadde gruet meg lenge og vel. Utflukter som dette er ikke noe jeg gjør sånn helt uten videre. Ekspedisjoner i denne kategorien leder som oftest til særdeles dårlig samvittighet over alt jeg burde gjøre noe med. Hull i garasjetaket, en gressklipper som trenger full overhaling og en kjeller full av edderkopper og norgesglass med saker som jeg ikke har nerver til identifisere. Til og med David Attenborough ville tatt sine forholdsregler her. Men måneden er lang og kontoen min er absolutt ingen maratonløper. Jeg visste jeg hadde mye død kapital i plast, metall og glass på eiendommen. Innsamlingen ble plassert i dertil egnede sekker og fraktet til nærmeste nærbutikk.
Jeg klirret meg inn døren og håpet det ikke var kø. Det er ikke bare morsomt og stå på offentlig koloniplass med opptil flere fester samlet i fire solide sekker, smile og spøke med at det sannelig hoper seg fort opp med tomme saftflasker sånn på vårparten. Ingen tror på slike historier. Det var heldigvis bare ett menneske foran meg i køen. Hun hadde fire ynkelige brusflasker, nøysomt rengjorte og pent pakket inn i et tekstilnett. Jeg dro med meg tomgodset mot automaten og oppdaget at butikken hadde anlagt en liten bekk mellom bleiene og rengjøringsmidlene. Jeg stusset litt over fenomenet og satte meg på den medbrakte campingstolen. Dette kom til å ta tid.
Jeg stappet inn tre flasker. Så satte sivilforsvaret i gang en innendørs test av sirenene for flyangrep, klokken seks på ettermiddagen. De hadde tydeligvis plassert et par stykker inne i automaten. Jeg skvatt noe vanvittig og fikk gåsehud jeg kunne strikke fem gode golfjakker av. Man kunne sikkert produsert et par andre plagg også, men golf er jo populært om dagen.
Jeg vokste opp med at luftforsvaret regulerte tanngraden min fire ganger om dagen. Jeg er vant til høy lyd. Men dette var i overkant. Jeg kom omsider til meg selv og oppdaget at halve bygda sto rundt melhylla stirret på meg. Grunnen til oppstandelsen var at jeg hadde begått den store forbrytelsen å stikke inn en flaske feil vei. Et digitalt skilt blinket i takt med lyden : ”Bunnen først, din tulling”. Ja, vel da. Men det kan da ikke være nødvendig å skremme dobbelsidig tarmslyng på folk for det. Det hadde holdt lenge med en vennlig påminnelse om at det lønner seg å sette inn flaskene rett vei. Gjerne ledsaget av et koselig ”Tusen takk. Ha en fortsatt god dag”.
Jeg snudde flasken og fikk hjerterytmen ned på et akseptabelt nivå. Så satte en ikke helt perfekt ølboks seg på tverke. Jeg stakk inn en hånd for å sende boksen på rett vei. Fri og bevare. Tredje verdenskrig igjen og ”Bunnen først”.