Skjema med logo

Skolen inviterte til sosialt samvær mellom elever, foreldre og lærere. Jeg er ikke skapt for slike sammenheng. Ni år med kursplaninndeling, pugging av salmer og børsting av tenner i ren fluor slipper ikke taket så lett. Jeg blir langt unna entusiastisk når jeg blir konfrontert med grunnskolen i voksen alder. Da temaet om amnesti fra en pyntet gymsal kom opp, meldte jeg meg umiddelbart som hjemmeværende og frivillig medlem av foreningen for å holde varmen i ovnen.
De andre medlemmene av husholdningen strøk på dør. Jeg satte meg fornøyd ned med en ny CD, et brett med kaker og et lønnelig håp om et par timer for meg selv. Til og med katten holdt fred. Han er ikke særlig begeistret for kaldt vær og har gått mer eller mindre i dvale, fire centimeter fra peisen. Der ligger han strak på ryggen, stort sett hele døgnet, kun avbrutt av enkelte ekspedisjoner mot kjøkkenet når noen åpner døra på kjøleskapet. Det lå an til å bli en glimrende kveld.
Jeg rakk nesten å berøre en kake da det ringte på døra. Det likte jeg dårlig og vurderte å la inntrengeren bli stående i minusgrader og lure på om det var noen hjemme. Så gjorde nysgjerrigheten opprør.
Jeg kom meg opp av stabilt sideleie og ut i gangen. Jeg åpnet døren og stirret rett på en blond utgave av Månetråle. Sånt er ikke bra en mørk kveld i desember. Jeg presterte å skape et ansiktsutrykk som neppe ville være egnet i et jobbintervju. Hun flakket med blikket og jeg forsto like lite av besøket. Men jeg mente bestemt at jeg ikke hadde bestilt hjemmehjelp den uken. Hun smilte forståelsesfullt og det tok en lang stund før jeg fant på noe fornuftig å si.
- Morn, sa jeg da jeg fikk tenkt meg litt om.
Hun gjentok hilsningen. Så ble det stille igjen, i hvert fall der ute hvor vi sto. Inne var det litt verre. Katten søkte plutselig på jobben som sirene for sivilforsvaret, freste over gulvet, ut av døren og rett inn i vedstabelen. Døren hadde stått åpen en stund og den kalde trekken hadde lagt seg rundt værhåra på katten. Representanten mitt dyrerike hadde tydeligvis forsøkt å legge seg tett inntil ovnen og fått et litt for nært bekjentskap med kombinasjonen overopphetet støpejern og rødglødende pels.
Besøket på trappen ble litt satt ut og benyttet forvirringen til å dra opp et skjema med en logo. Jeg begynte å ane hvor dette ville bære. Hun bekreftet mistanken med å spørre om jeg hadde fem minutter til overs.
- Jeg skal sjekke i skrivebordskuffen. Jeg tror jeg la ned et par minutter der i fjor. Jeg skal se om de fremdeles ligger der.
Jeg gikk inn, spiste en kake og gikk ut og meldte at jeg hadde funnet sju minutter jeg aldri kom til å bruke. Hun kunne få dem. Hun takket under sterk tvil og dro frem et spørsmål.
- Vil du ha fiberkabel?
Det er jo ikke så enkelt å svare på sånt på stående fot, spesielt ikke i kuldegrader.
Bruker du internett ofte? Spurte hun siden jeg drøyde litt med svaret.
Det er jo heller ingen enkel oppgave å svare på.
To ganger i livet er sikkert ofte for en grizzlybjørn. Jeg dro litt på det og sa noe om sånn passe. Hun nikket og var endelig på hjemmebane. Kunne jeg tenke meg å få gravd ned en kabel i hagen?
- Nei.
Det var feil svar. I følge hennes lister var alle andre svært positive. Hvorfor var jeg så vrang? Som svar tok fire jagere fra et eller annet mystisk NATO-land av på flyplassen, strøk over hustaket mitt og ristet løs en piercing av intervjueren. Hun gikk og katta kom inn igjen.