All verdens tvil

Det er slett ikke uvanlig at forbrytelser lønner seg, siden flere og flere politidistrikt innfører den meget ressursbesparende ordningen med utrykning og anmeldelser på en bestemt dag. Hvis noen rapper bilen din på torsdag er det visst slett ikke uvanlig at du får beskjed om at det var skrekkelig synd, men kom tilbake til oss på mandag mellom ti og tolv, så kan vi kanskje se på saken.
For noen år siden var det ikke slik. Politiet var synlig til en hver tid og man kunne knapt slippe en fjert i tettbebygd strøk uten at et menneske i uniform prikket deg på skulderen og spurte:
- Hva skjer her da?
Den gang måtte man kjøre gjennom Vestby sentrum, hvis man kan kalle fem hus og en liten klynge mennesker som sto og kjeftet på hverandre for sentrum. Det er for øvrig ansett som god tone å kjefte på hverandre i Vestby. Uansett, denne bygda var verdenskjent for et menneske som gikk under betegnelsen ”Mosseveiens skrekk”. Hun var i politiets tjeneste og hadde innført døgnkontinuerlig vakt i grøftekanten med måleinstrumenter for fart og en vid åpen statskasse, for inntekter inn. Hun delte ikke ut midler for å si det sånn.
Jeg skulle til Oslo og hadde litt dårlig tid. Rett før kommunegrensen til Norges mest uenige tettsted, oppdaget jeg en bevegelse bak noen høye gresstrå. Den som gjorde bevegelsen hadde to bein og ei svart lue og var dermed verken elg eller rådyr. Jeg ante uråd og sto på bremsen. Det resulterte i at jeg freste inn mot et vel bevoktet 50 kilometers territorium, mer eller mindre på forhjulene, med et smil som hadde fått en hver speiderleder til å tro på menneskehetens godhet. Jeg ble sluppet gjennom under all verdens tvil. Siden har jeg stort sett unngått slike opplevelser. Helt til her om dagen. Da oppdaget jeg at noen enheter innen politiet har kontortid litt utover det som er vanlig.
Jeg hadde kjørt noen timer og holdt drømmene rundt en glimrende strandeiendom på en gresk øy. Drømmen inneholdt en Lottogevisnt på 28 millioner kroner og jeg var nå midt i forhandlinger med en eiendomsmegler om prisen. Vi ble ikke enige sånn med en gang og jeg var litt irritert. Plutselig ble jeg vinket inn til virkeligheten og en busslomme av en kar i svart bukse og gul vest med refleks. Bilene som sto parkert på asfalten bar alle tegn på at dette kom til å bli ubehagelig for meg.
- God dag, dette er fra Utrykningspolitiet, sa en hyggelig mann i uniform.
- Hei, svarte jeg og håpet intenst på at jeg hadde havnet i en teknisk kontroll, sjekk av sikkerhetsbelte eller aller helst utdeling av premier for noen få utvalgte, gode bilister.
- Vi har en fartskontroll, sa politimannen.
- Æh, var omtrent det jeg klarte å formulere.
Han var ikke synlig imponert.
Ikke jeg heller. Jeg visste knapt hva fartsgrensen var på det aktuelle stedet, jeg hadde jo nettopp kjøpt en strandeiendom på Corfu og fikk nå en svært dårlig følelse. Den ble kjapt mye verre.
- Her skal du se, sa politimannen og viste meg en tabell over bot og bedring for overtredelser av trafikklovens paragrafer for kilometer over tillatt hastighet. Den som angikk meg var langt over saldo i min favør.
- Du verden, klarte jeg omsider å si da han viste meg hva jeg nå skyldte staten.
- Kan jeg bytte i fire rotfyllinger uten bedøvelse?
Han smilte, det var da noe.
Siden har jeg kjørt som en nyutdannet prest.