Duker med snø

Jeg vokste opp i en tid og i et hjem som i perioden frem mot jul var en maraton i ting man neppe rakk i tide og et humør på enkelte familiemedlemmer du kunne steke smultringer på. Det skulle vaskes og skures med salmiakk og klorin og kjøkkenet måtte totalrenoveres for å kunne ta seg av høytiden. Det skulle bakes og stekes, syltes og vaskes og renses litt igjen. Det begynte gjerne når moren min tok frem det store skautet sånn i slutten av november. Møbler skulle bæres ut og inn og bankes i snø, tre til fire ganger daglig. Til tross for kakelinna, det var alltid snø i desember. Klimaforandringer var ennå ikke oppfunnet. Var det sånn at noen ikke var totalt utslitt på julaften, var det garantert fordi noen hadde sluntret unna. Denne noen var som regel meg.
Selv om jeg i mange år vandret rundt i en julestri som mangler sidestykke i norsk historie, har jeg ikke fått utlevert julefeiringsgener. Jeg driver ikke i bransjen for julegardiner og sirupssnipper og er heller ikke opptatt av duker med snø og fullmåne. Jeg drar inn et grantre en dag før julaften, og det er ute av døra i pausen i nyttårshopprennet. Jeg liker ikke gløgg og får utslett av juleduker. Men selv om jeg har et relativt avslappet forhold til jul og den slags aktiviteter, betyr ikke det at jeg slipper unna.
Jeg er den lykkelige eier av en sag. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg engang gikk til innkjøp av et slikt redskap, men jeg fikk vel et plutselig behov for å dele noe i to kan jeg tenke meg. Saga henger på en spiker og har etter hvert blitt til en dekorasjon på husveggen. Det finnes sikkert pynt som er bedre egnet for å få byggeskikkprisen, men en sag på veggen gir i hvert fall inntrykk av at her bor det folk som kan mer enn å håndtere kaffetrakteren.
Men her en dag trengte jeg å bruke saga. Jeg tok den ned av spikeren, la den an mot en bjørkestamme som jeg hogg ned en fredag i april. Kuldegradene har fått oppholdstillatelse i vår del av landet og jeg er litt engstelig for hva strømleverandørene kan finne på å ta for litt elektrisitet i vinter.
Jeg la saga an på trestammen og oppdaget at like gjerne kunne ha brukt en polvott. Jeg havnet dermed i den meget idiotiske situasjon at jeg av alle ting plutselig en ettermiddag trengte et nytt sagblad. Siden Halmstad på langt nær er noe sentrum, er ikke slike ting til salgs i mitt nabolag. Da må man ty til Moss.
Men mellom Bredsand og Høyden var det til min store overraskelse full stans i all motorisert bevegelse. Noe som er høyst uvanlig.
I løpet av et kvarter flyttet køen seg fire centimeter og jeg begynte å gå i svart, innvendig altså. Gleden over å kjøpe et nytt sagblad begynte nå å avta.
Jeg kan ikke fordra å sitte i en bil som ikke beveger seg. Jeg får lyst til å slå noen, samme hvem. Jeg gikk ut av kjøretøyet, banket på ruten til en ny Mercedes, som også sto dønn rolig. Vinduet gikk ned, jeg roet nervene og spurte sjåføren om han visste noe om årsaken til at vi nå sto spikret fast på asfalten. Han så på meg, på konen, eller hvem det nå var som satt ved siden av ham, og på meg igjen. Han var trist i blikket, men sa ikke noe. Jeg forsøkte en gang til. Han ristet på hodet og spurte om jeg visste hvilken tid på året det var.
- I følge mine beregninger er vi sånn omtrent i begynnelsen av desember, sa jeg.
- Ja, akkurat. Du vet hva det betyr?
- Nei,
- Julegaver, sa han.
- Hva har det med saken å gjøre? Ligger de strødd på riksveien i området rundt Bajazzo?
- Rygge storsenter, sa han og vinduet gikk opp og køen sto fremdeles dønn rolig.
Jeg snudde og tok sikte på Bøndernes hus i Råde. Der var det sikkert noen som kunne låne meg et sagblad