Det er mye jeg ikke liker. Lungemos og stekt ål for eksempel. Disse tvilsomme næringsmidlene står høyt oppe på listen over ting jeg aldri mer skal ha nærkontakt med. Dette var ansett som sikringskost i oppveksten. Rettene ble servet sammen med forsikringer om et lite trivelig liv, dersom jeg kom med en aldri så liten bemerkning om at jeg hadde sett både kjøttdeig og koteletter i butikken. Gjennombløtt vær som kommer i hundre kilometer i timen, i en meters høyde, klarer jeg meg også godt uten. Jeg fikk en dose av dette usympatiske, meteorologiske fenomenet her om dagen. Det traff meg midtskips klokken sju om morgenen. Jeg sang ikke mye den formiddagen og jeg kommer aldri til å bli pasientvenn. Sykehus er noe av det verste jeg vet.
Alle sykehus ser ut som din siste time har kommet. De oser av blindtarmbetennelser, brekte bein og kusma i voksen alder. Arkitekturen er underlagt sterile kompresser og den statelige normen for norsk betong som sier at syke folk ikke skal trives. Det er ikke bra å ha nyresvikt og godt humør. Pasienter skal inn i en seng, underlegges en eller annen form for behandling og sendes hjem igjen. Gjerne i egen bil med en eske sovetabletter, en passelig dose avføringsmiddel og formaninger om at det ikke er helt heldig å ta disse medisinene samtidig.
Jeg har heldigvis mest erfaring som besøkende. Ikke særlig mye der heller egentlig. Det skal gode grunner til før jeg setter meg ved siden av en sykehusseng. Men jeg måtte stille på legevakten en kveld guttungen pustet farlig tungt. Jeg hadde tatt et par øl og ankom sykehuset med drosje og en litt frisk ånde. Det var ikke så veldig trivelig. Damen i luken var stressa og hadde innført tunge restriksjoner på smil. Hun så svært strengt på meg, lurte på om jeg var i stand til å fylle ut et enkelt skjema og lette i telefonkatalogen etter barnevernet. Jeg opplyste at jeg innstendig hadde forklart for sønnen min at han aldri måtte bli syk når jeg tok meg en øl. Men tror du han brydde seg om det? Det hele ble understreket med unger nå for tiden også videre. Det gjorde ikke særlig inntrykk. Jeg snudde meg og oppdaget et par hundre mennesker som satt og ventet med influensa og knivkutt. De var ikke akkurat overbegeistret over min fremtreden de heller. Noen hvisket et eller annet om at fylliker ikke burde ha noe med syke barn å gjøre. Jeg passet på å puste tungt på en person med hoven ankel mens jeg ventet på tur og sønnen min fikk mange medlidende blikk. Vi fikk aller nådigst audiens hos en lege og det hadde gått noen meldinger i forveien. Det medisinske støtteapparatet fortalte med dårlig skjult forakt at han helst så at jeg ventet ute så lenge. Men guttungen var ikke særlig innstilt på å bli med en fremmed mann inn på et lite rom. Misforståelsen ble oppklart og guttungen erklært frisk, bortsett fra tendenser til falsk krupp. Men folk som vandrer rundt i hvite tekstiler og ser på meg med triste blikk, gjør noe med min helsetilstand. Jeg kjente jeg fikk symptomer på tretti, førti meget sjeldne sykdommer på vei ut.
Nå er jo dette helt reelt. Ymse bakterier og virus har forsket på formering og funnet ut at sykehusene er som skapt for å øke antallet. Nå risikerer du å gå inn på et sykehus med en forstuet finger og komme ut igjen med lungebetennelse, vrengt magesekk og muligens en beklagelse. Det siste får du bare hvis de har råd til det.
Alle sykehus ser ut som din siste time har kommet. De oser av blindtarmbetennelser, brekte bein og kusma i voksen alder. Arkitekturen er underlagt sterile kompresser og den statelige normen for norsk betong som sier at syke folk ikke skal trives. Det er ikke bra å ha nyresvikt og godt humør. Pasienter skal inn i en seng, underlegges en eller annen form for behandling og sendes hjem igjen. Gjerne i egen bil med en eske sovetabletter, en passelig dose avføringsmiddel og formaninger om at det ikke er helt heldig å ta disse medisinene samtidig.
Jeg har heldigvis mest erfaring som besøkende. Ikke særlig mye der heller egentlig. Det skal gode grunner til før jeg setter meg ved siden av en sykehusseng. Men jeg måtte stille på legevakten en kveld guttungen pustet farlig tungt. Jeg hadde tatt et par øl og ankom sykehuset med drosje og en litt frisk ånde. Det var ikke så veldig trivelig. Damen i luken var stressa og hadde innført tunge restriksjoner på smil. Hun så svært strengt på meg, lurte på om jeg var i stand til å fylle ut et enkelt skjema og lette i telefonkatalogen etter barnevernet. Jeg opplyste at jeg innstendig hadde forklart for sønnen min at han aldri måtte bli syk når jeg tok meg en øl. Men tror du han brydde seg om det? Det hele ble understreket med unger nå for tiden også videre. Det gjorde ikke særlig inntrykk. Jeg snudde meg og oppdaget et par hundre mennesker som satt og ventet med influensa og knivkutt. De var ikke akkurat overbegeistret over min fremtreden de heller. Noen hvisket et eller annet om at fylliker ikke burde ha noe med syke barn å gjøre. Jeg passet på å puste tungt på en person med hoven ankel mens jeg ventet på tur og sønnen min fikk mange medlidende blikk. Vi fikk aller nådigst audiens hos en lege og det hadde gått noen meldinger i forveien. Det medisinske støtteapparatet fortalte med dårlig skjult forakt at han helst så at jeg ventet ute så lenge. Men guttungen var ikke særlig innstilt på å bli med en fremmed mann inn på et lite rom. Misforståelsen ble oppklart og guttungen erklært frisk, bortsett fra tendenser til falsk krupp. Men folk som vandrer rundt i hvite tekstiler og ser på meg med triste blikk, gjør noe med min helsetilstand. Jeg kjente jeg fikk symptomer på tretti, førti meget sjeldne sykdommer på vei ut.
Nå er jo dette helt reelt. Ymse bakterier og virus har forsket på formering og funnet ut at sykehusene er som skapt for å øke antallet. Nå risikerer du å gå inn på et sykehus med en forstuet finger og komme ut igjen med lungebetennelse, vrengt magesekk og muligens en beklagelse. Det siste får du bare hvis de har råd til det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar