Rabalder i skulderhøyde

En rikskjendis startet i sin tid en barnebevegelse til minne om Eidsvoll. Av en eller annen grunn, satte de samtidig opp en nasjonal kontrakt om at unger elsker musikk i gatene til evig tid. Det ble startet egne foreninger for instrumenter og uniform, kalt korps.
Jeg ble også innlemmet i bevegelsen. Jeg var ikke udelt begeistret for tekstilene. Men jeg hadde et visst håp om at uniformen ville gjøre inntrykk på damene. Det gjorde det også for så vidt. Jeg satt en kveld i uka og øvde på 17. mai. Jentene gikk på turn.
Morgenen hadde så vidt lirket seg opp av horisonten. Jeg sto med hvite bukser, noteveske og en klarinett. Korpset skulle nasjonalvekke bygda og jeg forsøkte å få båtlua sånn noenlunde på plass over sveisen. Men uansett hvordan jeg danderte hodeplagget, så jeg ut som en marinegast som lengta hjem til Askim.
Jeg forberedte meg mentalt, stakk meg på nålen fra et kretsstevne i Tistedalen og gikk ut i regnet. Dette var dagen for maratonøvelser i Souzamarsjer, innlagte behandlinger for koldbrann og vannblemmer store nok til å holde gresset grønt på et middels treningsfelt.
Men jeg holdt ut og levde i håpet om en gang å kysse en drillpike fra Moss skolemusikkorps. Det gikk noen år før jeg innså at dette aldri ville gi meg noen erotiske opplevelser.
Mai du skjønne milde hadde for en gang skyld litt mening. Jeg lå utendørs i en hengende køye og lot solen gå sin gang over hodet mitt. Jeg kjørte sakte film om skyfri himmel, evig ferie og høye drinker. Jeg duvet behagelig i bølgene da et spetakkel av en annen verden sendte meg flat i påskeliljene.
Jeg satte meg fortumlet opp, kom meg fri fra tekstilhaugen og fikk et nytt rabalder i skulderhøyde. Jeg la meg for sikkerhets skyld litt lavt i terrenget.
Et korps i hverdagsklær var i ferd med å runde portstolpen og de var ikke helt rene i marsjen. Tubaen sneiet en grein på epletreet, trombonen viklet seg inn i duskene til fanen og traff stortromma midtskips. Trompeter og klarinetter lå strødd, og pikkolofløytisten skremte vettet av hakkespetten som har holdt det gående med å bore hull i gatelykten siden tidlig i mars. Fuglen meldte umiddelbart flytting.
Det var et korps med normal rekruttering. Selv om de inviterte hele slekta ville de kunne holde konsert på en studenthybel. Men musikkstykket endte likevel ut i noe som kunne måles på Richters skala. Det viste seg at de trente på et avansert spasersystem med innovervendte skruer, et par overraskende volter og en artig knekk i notestativene. Det gikk ikke så bra.
Det hele skar seg rett bak hengerfestet til bilen min. Der gikk korpset i oppløsning. Saksofonisten innkalte letemannskaper for å lokalisere fliser og munnstykker. Dirigenten holdt et oppgitt foredrag i det som var igjen av postkassa mi og aspirantene lurte på om de kanskje skulle bryte kontrakten. Musikerne samlet sammen løse instrumenter, spadde opp kryss og b’er og tuslet lett flaue tilbake til gymsalen. Det så ikke særlig romantisk ut.
Jeg er glad jeg ga meg i tide.