Gjenstridige plastbiter

Norge skal bli verdensledende på miljø. Det har regjeringen bestemt. Det er slike ting våre myndigheter bestemmer seg for av og til. Særlig hvis det viser seg at en del mennesker er opptatt av en viss sak. Nå for tiden er det klima som får en del overskrifter, i hvert fall de dagene det ikke er oppdaget flis i fingeren til en av våre mer kjente fotballspillere. Slike hendelser krever stor oppmerkesomhet.
Selv om både statsminister og miljøvernminister legger ansiktene i passe alvorlige folder, er det slett ikke sikkert at det skjer så mye. Men det finnes et vedtak og da er det over til neste sak.
Jeg er ikke sikker på hva som defineres som miljø i de politiske kretsene, det kan sikkert diskuteres, men emballasje som går over til avfall i det øyeblikket det er fjernet fra et produkt, er ikke under noen omstendigheter i bokført som skadelig for miljøet. Dessuten er all slags innpakning en pest og en plage i hverdagen. Men jeg kan ikke se at det er laget noen utredinger om dette temaet. Det er mulig det bare er meg i hele verden som sliter noen inn i hampen med plast i alle utforminger for å få i meg nok næringsmidler til å våkne neste dag. De fleste kjente varer i en helt vanlig kolonialbutikk er pakket for oppbevaring til evig tid og kan sikkert spises uten bivirkninger etter et atomangrep. Jeg bruker gjerne en formiddag på å lage et enkelt smørbrød med ost og skinke. Da ser gjerne kjøkkenet mitt ut ser ut som en midlertidig byggeplass.
En tidligere såpass lett oppgave som å kjøpe en enkel flaske med 1,5 liter Cola, er for eksempel blitt en øvelse i tålmodighet og dertil hørende banning. Folk blir ganske rare i ansiktet når du står foran en pall med brus og siterer rimelig høyt fra den store trønderske banneboken. Jeg har alltid med meg den.
Brus i denne kategorien kommer i våre dager som regel i pakker på minst seks. De er surret sammen med en type plast som brukes til nødreparasjoner under vannlinjen på cruiseskip. Den kan kun fjernes ved hjelp av et sprengningslag eller massive flyangrep.
For å lese et ukeblad trenger du først et intensivt kurs i fjerning av avansert emballasje. Det meste som kommer i butikkhyllene fra den kulørte presse er pakket for frakt til fjerne galakser. Når du etter et par timers arbeid får en liten rift i plasten, renner det gjerne ut neglesakser og små, hendige elektroniske eggkokere. Disse er også solid pakket etter siste mote. Driftige typer i markedsavdelingene har tydeligvis fått det for seg at jeg ikke kommer til å kjøpe et eneste ukeblad hvis jeg ikke samtidig får fire strikkepinner og en oppskriftsbok på frysing av pærer. Jeg var ikke særlig plaget med å kjøpe nye ukeblad tidligere, nå er det helt slutt.
Avdelingen for leketøy er det reneste paradis for produsenter av emballasje. Her trenger du høyteknologisk verktøy, eller i det minste det aller siste innen vinkelslipere, for å få en simpel klinkekule ut av emballasjen. Hvordan man får fjernet plast og annet skrot fra dukker og lekebiler har jeg ikke den fjerneste anelse om. Det finnes kanskje et firma som har spesialisert seg på den slags.
Noen har kommet med ideen om at vi som forbrukere burde legge igjen all unødvendig emballasje i butikkene. Det er lett å si. Men jeg vet ikke om jeg har så veldig lyst til å gå inn i min lokale matbutikk iført et middels bilverksted.