Håndtering av trillebårer

Kontoen var spjelka etter alle kunstens regler og sommeren var godt i gang. Jeg var et lite stykke unna å være myndig og stemningen i heimen var ikke preget av romslig omgang med lånte midler. Jeg solgte gitaren og deler av platesamlingen. Men etter et par uker var det tomt i min salgsbod. Rentenivået i sofaen var steget til uante høyder og det var ingen vei utenom. En venn av familien mente det var penger å hente i byggebransjen. Gutta med vernesko og et lite krypinn fra Moelven, hadde alltid bruk for en driftig kar. Han lovte å legge inn et par ord hos den rette vedkommende.
Jeg kjente depresjonen komme. Jeg hadde fjorårets sommer i friskt minne. Jeg hadde hengt over et pressluftbor i all slags vær, fått en ny tannregulering hver halve time og det tok to uker før jeg klarte å holde kaffekoppen sånn noenlunde rolig. Jeg tviholdt på boret gjennom en utvidet fellesferie og sto rødmende under ei bjerk og advarte ekorn og fluesnappere om at det snart kom til å smelle noe inn i granskauen.
Du tenker ikke på legestudier og opptak ved kunst og håndverksskolen, når du står i et orrekratt og skriker ”Varsku her, salven går”. Tre ganger for sikkerhets skyld. Enkelte elg har litt tungt for det.
Jeg parkerte Vespaen i skyggen og så opp mot siloen jeg skulle være 40 timer i uka. Jeg likte ikke helt høyden på byggverket. Men dette var ikke tidspunktet for å dyrke fobier. Jeg runda et par hjullastere og fant et skur hvor det sto kontor. Anleggslederen forma et armeringsjern med pekefingeren og studerte mine håndledd. Han fant de i tynneste laget. Jeg skvatt. Han hadde en sementblander i halsen.
Jeg ga ham en anbefaling fra noen uker på pukkverket, leste opp en liten selvbiografisk novelle fra et handelsgartneri og mente at jeg alltid hadde fått mye ros for min håndtering av trillebårer. Neste morgen var jeg omringet av karer med tatoveringer, svære mager og en anseelig mengde banneord på repertoaret. De svirra rundt meg i solsteiken og svettet flom i forskalingen. De hadde ramlet på fylla og ned av stilaser lenge før jeg ble født
Brunbarka jernbindere og innbitte baser spiste tredve brødskiver til frokost og lyste tobakkskaderådet i bann mellom servelaten og nøkkelosten. De bar fire tonn med jern på hver skulder mens de holdt lønnsforhandlinger med ledelsen. De drakk kokende kaffe rett av kjelen og fortalte med alvorlig røst at en byggeplass ikke var noe for jyplinger med sleng i buksene.
Jeg sto med en rusten spiker gjennom foten og lot som jeg bare klødde et myggestikk. Jeg løftet joggeskoen klar av spikeren og sang fire vers av ”smoke on the water” i ren smerte.
Snekkerlaget stirra i min retning, overbevist om at jeg trengte profesjonell hjelp. Jeg rulla en røyk og forsøkte å se ut som Humphrey Bogart, rett etter at han hadde kysset Ingrid Bergmann. Helt upåvirket. Jeg sa lett henslengt noe om litt jod. Ikke at det var så farlig. Det kunne godt vente til pausen.