Privatlivets fred

Det er en del folk på flyttefot i dette landet. Noen vil av en eller annen grunn langt inn i skogen, andre vil vekk fra et nedlagt fiskevær. Jeg kjenner folk som sitter lykkelig i rekkehus og det finnes enkelte som gjerne tar fem etasjers, ukentlig trappevask i ei blokk. Dem om det. Det blir gjerne noen krangler der hvor flere enn ett menneske samler seg rundt en veranda. Men de som insisterer på å betale fem millioner for å se en flik av havet, klarer å erte på seg hele samfunn.
Det er noen mil med strand og svaberg i Norge. Men ferieidyllen er ikke helt den samme i Varangerfjorden som i deler av Oslofjorden. De fleste med trang til å se på sjøen noen uker om sommeren, samler seg av en eller annen grunn langs Oslofjorden og deler av Sørlandet. Her sitter de passer på at eiendommen holdes fri for gjester som ikke har fått skriftlig innbydelse med påskrift om passende antrekk. De ergrer seg over krabber og steinbitt som tar seg til rette i fjæresteinene og de setter opp skilt som B-gjengen ville gitt mye for å få tak i.
Jeg har ikke for vane å tråkke kysten rundt. Men av og til får jeg behov for å sette meg på en stein og tenke. Man trenger ikke lete for å finne advarsler om at man nå beveger seg faretruende nær et søksmål om privatlivets fred.
For ikke så alt for lenge siden var sommeren sånn den var tenkt å være. Vannet holdt en temperatur et godt stykke over frysepunktet, og jeg hadde tenkt meg ferdig. Jeg fant meg et passende fjell å stupe fra. Å gå ut i vannet er en fritidssyssel jeg ikke er særlig begeistret for. Men jeg er heller ikke av den typen som bare slenger meg ut i en fjord uten å grue meg litt først. All erfaring med utendørs vann i Norge, tilsier at møtet kommer til å gjøre litt vondt.
Jeg må si til meg selv, at jeg nok kommer til å fryse, men at jeg neppe dør. Dette må jeg gjenta rundt to hundre ganger. Så bestemmer jeg meg brått.
Jeg var kommet til rundt femti i repetisjonen da en stemme runget bak en eller annen stein. Jeg så ingen, og lurte litt på om det likevel hadde vært noe merkelig med den soppen jeg hadde spist litt tidligere på dagen. Jeg konsentrerte meg om vågestykket igjen. Nå dukket det opp en sveis og ei korterma skjorte fra fjæresteinen. Ansiktet over kraven så strengt ut. Jeg pusta letta ut. Det var bare kantareller.
Herren steg nå frem, stilte seg tre meter fra meg og befalte min umiddelbare avgang fra berghylla. Han hadde ruter i shortsen og sokker i sandlene. Jeg har vise problemer med å ta vokse menn i rutete shorts helt på alvor. Sokker på sommeren er en uting uansett. Jeg dro nok litt på smilebåndet. Det gjorde ikke saken noe bedre. Han dro frem et skjøte og en dialekt fra Asker og Bærum og gjentok meldingen om eiendomsretten.
Jeg hadde ikke jeg tenkt å overnatte i hagen hans, bare få litt mer tid til å overbevise meg selv om at det var trygt å bade. Ikke var jeg helt naken heller. Jeg klarte liksom ikke helt å se hva som var problemet. Han ble hysterisk. Jeg ga ham en leksjon i allemannsretten og Gerhardsen og tok bomben, fire centimeter fra Rolexuret hans. Vannet var svinekaldt og mannen ble rimelig bløt. Men han hadde sikkert tørketrommel på hytta.