Paranoide gjedder

Jeg talte opp myggestikkene mine her en kveld. Jeg kom til 52 med smått og stort. Det sier seg selv at en slik ansamling klør litt. Flere av stikkene hadde derfor utviklet seg til stygge kjøttsår. Det er sikkert ikke bra. Mygg stikker jo snabelen sin i hva det skal være og gudene vet hvor de har vært før de fant meg. Neglene mine har heller ikke vært særlig helsebringende den siste tiden. Jeg har gravd i jorden etter meitemark. Jeg trosset formaningen fra organisasjonen som påstår at meitemark er en gruppe som dessverre er utsatt for unødig stress i disse dager. Mark brukes i fangstøyemed, er tydelig preget av årstiden og det faktum at folk ikke eier respekt for deres rett til privatliv.
Ny forskning viser at mark har både kjærlighetssorg og restskatt å forholde seg til. De bekymrer seg for renten på boliglånet og skoletilbudet til sine barn. Krypene har etter hvert blitt uvanlig følsomme og må nå ha psykiatrisk hjelp fordi de lider noe aldeles skrekkelig av å se sine kamerater bli hengt på en fiskekrok.
Jeg ga blaffen, halte dem opp og stappet dem i syltetøyglass, uten en eneste tanke for deres psykiske helse. Jeg har bestemt meg for å dra opp det som finnes av brasme og mort i Vansjø. Ingen andre gjør jo noe som helst for å rense innsjøen. Vannet er snart grodd igjen av en grønn guffe og vil innen kort tid være godt egnet til å bli landets nye arena for fotballandslaget. Allerede i dag kan man gå trygt på vannet uten å være særlig sterk i troen og jeg har lyst til å bade. Det nemlig umulig nå, med mindre man liker å gå rundt som en selvlysende, lokal utgave av Hulken.
Det er i grunnen ikke bra å fiske for tiden heller. Det har den samme selsomme foreningen funnet ut. Den har fått det for seg at fisk får alvorlige sinnslidelser av å bli dratt opp av vannet. I dag finnes det ikke noe apparat til å ta seg av paranoide gjedder. Sik og ørret svømmer forvirret omkring og nervøs abbor er ikke noe en sivilisert nasjon kan ta lett på. De kan finne på å skade både seg selv og andre. Det er ikke godt å vite hva en gal fiskestim kan finne på. Min erfaring med fisk på land er at de dør. Det er sikkert ikke bra for dem det heller.
Men jeg gir blaffen i om meitemark og fisk skriver leserinnlegg i avisene og ber om at de blir behandlet som folk. Noe må gjøres med innsjøen og fiskeslagene som holder liv i giftige alger er enkle i matveien. Mark er en delikatesse i deres omgangskrets og denne arten har funnet sitt paradis i jord og råtne epler. Det er ikke til å unngå at man får en del tvilsomme biologiske produkter under neglene når man roter rundt i slike omgivelser. Jeg regner med at jeg har forkortet levetiden min med flere dager.
Men det er sikkert småtteri i forhold til hvilke skader jeg har påført meg gjennom barndommen. Jeg vokste opp på et tidspunkt hvor folk tok en røyk på bensinstasjonen og sykkelhjelmen var knapt funnet opp. Hvis noen mot formodning skulle ha plassert en slik polstret dings på hodet ville de blitt ansett som mer eller mindre utilregnelige. Trær var til å klatre i og et skrubbsår var bare et skrubbsår og ansett som en nødvendighet i barndommen. Barn uten plaster på knærne var enten presset til å spille piano hele dagen eller noe annet galt med. Jeg kunne regne med kjeft om jeg kom hjem med rene bukser. I dag risikerer du besøk av barnevernet hvis ungene har fått grønske på klærne.