Klaustrofobisk mareritt

Jeg har alltid vært skeptisk til ferier med chartret fly og ventende guide. Men sommeren her oppe under polarsirkelen har aldri vært særlig samarbeidsvillig. Fellesferien kommer stadig med nitriste rapporter fra meteorologisk institutt. Jeg ble lokket til sol og varme av et gresk øybilde med en vakker solnedgang over en minimal bikini. Det kostet noen kroner, men hotellet hadde fem stjerner, roomservice og forlenget tidsfrist på frokost.
Jeg stilte meg i kø med et boardingcard og en drink. Jeg hilste avmålt på tre hundre andre som hadde lest samme brosjyre og så til min forundring at fargerike bermudashorts var anbefalt reiseantrekk. Flycabinen var et økonomisk overskudd og et klaustrofobisk mareritt. Jeg brukte et avansert triks jeg lærte på turn og fikk så vidt lirket meg ned i setet. Jeg plasserte hodet under det ene kneet, løftet det andre beinet så høyt jeg kunne og hvilte foten på skulderen. Jeg klarte å bevege en finger av gangen.
Beina sovnet etter fem minutter og nei takk, jeg står over maten. Hvis jeg hadde tatt ned bordet på seteryggen foran ville jeg fått samtlige tenner ut av ledd. Flyturen tok fem timer og etter et kvarter var det åpen bar og servering på setene. Det er det nærmeste en Nordmann kommer Himmelrike.
Da vi tok bakken ble det et svare liv i borettslagene. Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fortalt meg at The Beatles holdt konsert bakerst i cabinen. Folk sto fastspent i setebeltene og klappet hemningsløst. Jeg kikket på turisten på nabosetet og spurte forsiktig hva jeg hadde gått glipp av. Han så overbærende på meg og lurte på om jeg aldri hadde fløyet før. Jeg har landet et par ganger i Madrid og London, men jeg hadde aldri opplevd folk gå av skaftet fordi pilotene gjorde jobben sin. Det er også svært sjelden at noen applauderer en bussjåfør fordi han har god følelse i bremsefoten.
-- Hei, hei, dere, velkommen, mente en ungdom i en frisk ferieuniform. Hun sto ved bussen, smilte etter det nye kursheftet på Sun Wing og viftet med en rekke gode tilbud. Det var øltrening i bassenget, Zorbakveld med innlagt tallerkenknusing og discodans med premie til den som tok av seg skjorten og lot seg spyle med krem. Rasende festlig var det.
Vel fremme på hotellet dukket et par hundre mobile og velutstyrte Cd-spillere opp som ved et trylleslag. I løpet av et par timer ble strandsonen omdannet til et brølende og solbrent teppe av 17. mai, nyttårsaften og Titanofestivalen. Jeg fikk turister i Syden og 80-tallets minst minneverdige artister midt i fleisen. Etter to dager flyttet jeg frivillig på landet.
Jeg tok taxi til flyplassen den dagen reisearrangøren mente det var på tide å komme seg hjem. Nå hadde jeg erfaring med pakketur.
Vel opp i høyden bestilte jeg alkoholholdige, taxfrie varer med gaffel og tok en svær rødvin på styrten. Damen med ansvar for passasjerer i stor høyde hadde vært sprinter. Hun sto plutselig ved siden av meg og forlangte øyeblikkelig innlevering av kjøpte varer.
- Kast meg av da vel.