Bløtt, elegant anslag

Jeg bor i Norge, snakker norsk og skulle dermed kunne forstå det som skrives og sies av mine landsmenn. Stort sett gjør jeg også det, med en del unntak. Informasjon fra diverse myndigheter er et område hvor jeg ofte sliter litt med formuleringene. Men jeg pleier stort sett ikke bruke særlig mye energi på å forstå det. Konsekvensene av å feiltolke en setning eller fire er ikke akkurat livstruende, i alle fall ikke nå som fugleinfluensaen ikke lenger er en noen trussel. Det er verre andre steder.
I disse fotballtider kommer det en del verbale feilpasninger fra fjernsynet mitt. Det hender rett som det er at en ivrig kommentator skriker, at det nå oppstår det en livsfarlig situasjon, gjerne i boksen. Jeg har forstått at boksen er feltet innenfor det som en gang i tiden ble kalt sekstenmeteren. Men de livsfarlige situasjoner har jeg ennå ikke sett. Det er mulig jeg har vært på do.
Overgangsmulighetene er i følge norske eksperter mange, men lite benyttet av utenlandske lag. Men så kommer disse lagene ikke lenger enn til et sluttspill i VM heller. Å gå på løp, er et annet meget snodig, men svært populært uttrykk i fotballkretser. Det er jo strengt tatt umulig å gå på løp, i hvert fall midt i en viktig fotballkamp. Det skulle tatt seg ut, om Beckham fant ut at han skulle gå på et løp, orienteringsløp for eksempel, i stedet for å serve en lekker pasning.
Vinbransjen er heller ikke å spøke med når det kommer til beskrivelser. I denne verden opereres det med en terminologi et sted mellom botanikk og kjemi. Jeg innrømmer at jeg har begrenset kunnskap på begge felt, selv om jeg faktisk har en bestått eksemen i en slags kjemi. Når ekspertene skal fortelle meg hva slags vin jeg bør kjøpe må jeg stort sett melde pass.
Den spanske vinen Estancia Pedra Roble 2001 har et bløtt, elegant anslag. Jeg visste ikke at rødvin spilte piano, men så er den da også svært harmonisk med gode syrer og tanniner. Jeg aner ikke hva tanniner er, men vinen sitter godt. Det er jo fint. Jeg kan ikke fordra vin som ikke kan være i ro. Estancia Piedra Azul 2004 smaker en del jordsmonn i midten og en del eik i finishen. Jeg har aldri smakt jordsmonn og kommer heller aldri til å gjøre det. Hva som er midten og finishen i en vin er derimot greit. Midten er når jeg bør åpne en flaske til og finishen når flasken er tom. Denne vinen sitter forresten en god stund. Jeg trenger med andre ord ikke drikke den så fort. Det finnes viner som sitter lenge også. De litt gamle tenker jeg.
Prøver du deg på Peique Selección de Viñedos 2002 må du forberede deg på at den har jordsmonnsfedme i midten. Det med fedme i midten er jo noe mange sliter med. Det er heller ikke uvanlig at en ny vin smaker moderne, noe som tydeligvis er positivt. En lagret vin er da følgelig gammeldags, og det er jo ikke noe man vil bli betraktet som i våre dager.
En fransk sak i hvitt jeg kom over hadde en klar, seriøs profil. Ikke noe tull der i gården med andre ord. Men så kom den da også fra et sted hvor jordsmonnet var av typen portlandien, og ikke den mer ettertraktede kimmeridgejorden. Det sier jo det meste. I tillegg hadde den en smak av flint.
Det må være direkte helseskadelig å være vinsmaker. De reiser tydeligvis verden rundt å smake på alt som er mulig å putte i en munn. Vin kan smake fat, lær, løv, være innsmigrende, ha en duft av brent tre, våt hund og være imøtekommende. Grensen går ved plutonium.