Å stifte et brorskap

Jeg har til nå holdt meg langt unna alt som krever at man står i et register av et eller annet slag og betale et pen slump penger i året for å være medlem. Et medlemskap forlanger stort sett at jeg stiller opp og viser min interesse. Nå er ikke jeg interessert i så veldig mye, men hvis jeg stilte opp kunne jeg havnet i et eller annet styre, før jeg ante hva som skjedde. Det betyr møter og styreprotokoller. Det verste som kunne skje var å bli kasserer. Her lurer det mye elendighet, som feil rapportering og underslag som kommer pressen for øret. Jeg kan knapt forskjell på kredit og debet, men vet at jeg ville gjort en dårlig figur i Redaksjon en. Å være kasserer i disse dager er å be om å havne i trøbbel. Det som for en ukes tid siden kunne brukes som sikkerhet for en ny fotballstadion gir nå ikke kreditt for en karamell engang. Jeg er derfor ikke medlem av noe slag. Men det har etter hvert gått opp for meg at det sikkert ikke er så lurt.
Etter hva jeg lærte på skolen bor jeg etter sigende i et demokrati. Jeg trodde det var en smule vanskelig å opprette et lag eller en forening som kan drive med hva det skal være uten at noen har den minste mulighet til å stikke nesa si i hva den driver med, men slik er det tydeligvis ikke. Slike finnes allerede og har hemmelighet som formålsparagraf og styresett. Sett fri foran det du vil kalle foreningen din, losje bak, kall det et brorskap og du kan gjøre hva fanden hva du vil. Sånt liker jeg.
Jeg har nå tenkt å stifte et brorskap, nemlig Frisyklistlosjen. Det har selvsagt ikke noe som helst med sykkel å gjøre, men noe må jo foreningen hete og jeg har tilfeldigvis et par gode sykler. Denne formidable foreningen skal på papiret og utad arbeide for bedre sykkelveier, forbedre medlemmenes sykkelvett og i siste instans gjøre dem bedre rustet for livet generelt. Dette er selvsagt renspikka vrøvl, men jeg kommer til å hevde det med tyngde og tydelige rynker mellom øynene hvis noen skulle finne på å komme med den minste tvil.
For å bli medlem bør du helst ha hatt en sykkel en eller annen gang, men det er ingen betingelse. Det holder at du har holdt i et sykkelstyre eller kan få noen til å bevitne at du har gjort det. Det kommer ikke til bli slik at du bare kan sende meg en sms, e – post eller banke på døra mi en ettermiddag for å registrere deg som medlem. Vil du bli med må du bli anbefalt av andre i foreningen, som jeg kan gå god for. Du må en eller annen gang ha tenkt på å sykle Trondheim – Oslo, det holder med en svak tanke og du bør helst ha sett minst en etappe av Tour de France, eller i det minste ha en viss formening om hva dette er.
Så setter jeg meg ned og sjekker deg grundig med Google og skattelistene som verktøy. Høy lønn og stor formue, større sjanse for medlemskskap. Er du i tillegge rørlegger, snekker eller elektriker, stiller du rimelig godt for å bli godtatt. Det er ikke slik at jeg kommer til å utnytte disse kvalifikasjonene, men huset mitt trenger litt håndverksmessig omsorg av og til. Er du bilmekaniker, politimann eller kommunebyråkrat, kommer du rett inn, av åpenbare årsaker, som jeg selvsagt kommer til å benekte på det sterkeste hvis noen begynner å stille ubehagelige spørsmål. Nå vil forresten et hvert spørsmål bli oppfattet som ubehagelig. Alle hemmelige foreninger med respekt for seg selv og i følge dem selv, andre, har noen temmelig obskure ritualer for å bli tatt opp som medlem og for å komme seg opp i systemet.
Frisyklistlosjen er ikke noe unntak i så måte. Jeg vil ikke røpe noe særlig av alt som skal til for bli opptatt. Dette er et viktig element i utviklingspotesialet medlemmene og er med å på skjerpe sanser og innstilling. Ritualene må derfor holdes strengt hemmelig slik at det kommer som en gedigen overraskelse. Men jeg kan røpe såpass at det handler om diverse saker og ting som finnes på en sykkel. Du skal ikke se bort fra at du må demonterer et avansert gir med bind for øynene samtidig som du synger Queenlåten ”Bicycle race”. Nå er Queen uten tvil et møkkaband, så dette er å anse som en ren utholdenhetsprøve. Resten av ritualene er det bare jeg som har oversikt over, og jeg ser ikke bort fra at det kommer noen flere til etter hvert. Man kan gjøre ganske mye utrivelig med en sykkel.
Alt som blir sagt og gjort i møtene er selvsagt strengt hemmelig og du må skrive under på femti erklæringer om at du aldri kommer til å si så mye som et ord om hva du har vært med på, om du mot formoding skulle angre på medlemskapet. Bryter du denne regelen kommer du til å bli bombardert med tilbud om Viagra, aksjer i Glitnir og billige Rolexur i e – posten din i all fremtid.
Til møtene må alle stille i fullt sykkelutstyr. Det er påkrevd med bukse med god polstring, noe som blir grundig sjekket. Du må ha ren sykkelskjorte, helst med sponsor, jakke og hansker. Det er også krav om godkjent hjelm, sykkelsko og drikkeflaske. Jeg er den udiskutable leder med diktaktorisk makt og må holde meg mest mulig hemmelig. Jeg stiller derfor med svært mørke briller. Det er lov å skifte i gangen til møtelokalet.