Skjema med logo

Skolen inviterte til sosialt samvær mellom elever, foreldre og lærere. Jeg er ikke skapt for slike sammenheng. Ni år med kursplaninndeling, pugging av salmer og børsting av tenner i ren fluor slipper ikke taket så lett. Jeg blir langt unna entusiastisk når jeg blir konfrontert med grunnskolen i voksen alder. Da temaet om amnesti fra en pyntet gymsal kom opp, meldte jeg meg umiddelbart som hjemmeværende og frivillig medlem av foreningen for å holde varmen i ovnen.
De andre medlemmene av husholdningen strøk på dør. Jeg satte meg fornøyd ned med en ny CD, et brett med kaker og et lønnelig håp om et par timer for meg selv. Til og med katten holdt fred. Han er ikke særlig begeistret for kaldt vær og har gått mer eller mindre i dvale, fire centimeter fra peisen. Der ligger han strak på ryggen, stort sett hele døgnet, kun avbrutt av enkelte ekspedisjoner mot kjøkkenet når noen åpner døra på kjøleskapet. Det lå an til å bli en glimrende kveld.
Jeg rakk nesten å berøre en kake da det ringte på døra. Det likte jeg dårlig og vurderte å la inntrengeren bli stående i minusgrader og lure på om det var noen hjemme. Så gjorde nysgjerrigheten opprør.
Jeg kom meg opp av stabilt sideleie og ut i gangen. Jeg åpnet døren og stirret rett på en blond utgave av Månetråle. Sånt er ikke bra en mørk kveld i desember. Jeg presterte å skape et ansiktsutrykk som neppe ville være egnet i et jobbintervju. Hun flakket med blikket og jeg forsto like lite av besøket. Men jeg mente bestemt at jeg ikke hadde bestilt hjemmehjelp den uken. Hun smilte forståelsesfullt og det tok en lang stund før jeg fant på noe fornuftig å si.
- Morn, sa jeg da jeg fikk tenkt meg litt om.
Hun gjentok hilsningen. Så ble det stille igjen, i hvert fall der ute hvor vi sto. Inne var det litt verre. Katten søkte plutselig på jobben som sirene for sivilforsvaret, freste over gulvet, ut av døren og rett inn i vedstabelen. Døren hadde stått åpen en stund og den kalde trekken hadde lagt seg rundt værhåra på katten. Representanten mitt dyrerike hadde tydeligvis forsøkt å legge seg tett inntil ovnen og fått et litt for nært bekjentskap med kombinasjonen overopphetet støpejern og rødglødende pels.
Besøket på trappen ble litt satt ut og benyttet forvirringen til å dra opp et skjema med en logo. Jeg begynte å ane hvor dette ville bære. Hun bekreftet mistanken med å spørre om jeg hadde fem minutter til overs.
- Jeg skal sjekke i skrivebordskuffen. Jeg tror jeg la ned et par minutter der i fjor. Jeg skal se om de fremdeles ligger der.
Jeg gikk inn, spiste en kake og gikk ut og meldte at jeg hadde funnet sju minutter jeg aldri kom til å bruke. Hun kunne få dem. Hun takket under sterk tvil og dro frem et spørsmål.
- Vil du ha fiberkabel?
Det er jo ikke så enkelt å svare på sånt på stående fot, spesielt ikke i kuldegrader.
Bruker du internett ofte? Spurte hun siden jeg drøyde litt med svaret.
Det er jo heller ingen enkel oppgave å svare på.
To ganger i livet er sikkert ofte for en grizzlybjørn. Jeg dro litt på det og sa noe om sånn passe. Hun nikket og var endelig på hjemmebane. Kunne jeg tenke meg å få gravd ned en kabel i hagen?
- Nei.
Det var feil svar. I følge hennes lister var alle andre svært positive. Hvorfor var jeg så vrang? Som svar tok fire jagere fra et eller annet mystisk NATO-land av på flyplassen, strøk over hustaket mitt og ristet løs en piercing av intervjueren. Hun gikk og katta kom inn igjen.

Paranoide gjedder

Jeg talte opp myggestikkene mine her en kveld. Jeg kom til 52 med smått og stort. Det sier seg selv at en slik ansamling klør litt. Flere av stikkene hadde derfor utviklet seg til stygge kjøttsår. Det er sikkert ikke bra. Mygg stikker jo snabelen sin i hva det skal være og gudene vet hvor de har vært før de fant meg. Neglene mine har heller ikke vært særlig helsebringende den siste tiden. Jeg har gravd i jorden etter meitemark. Jeg trosset formaningen fra organisasjonen som påstår at meitemark er en gruppe som dessverre er utsatt for unødig stress i disse dager. Mark brukes i fangstøyemed, er tydelig preget av årstiden og det faktum at folk ikke eier respekt for deres rett til privatliv.
Ny forskning viser at mark har både kjærlighetssorg og restskatt å forholde seg til. De bekymrer seg for renten på boliglånet og skoletilbudet til sine barn. Krypene har etter hvert blitt uvanlig følsomme og må nå ha psykiatrisk hjelp fordi de lider noe aldeles skrekkelig av å se sine kamerater bli hengt på en fiskekrok.
Jeg ga blaffen, halte dem opp og stappet dem i syltetøyglass, uten en eneste tanke for deres psykiske helse. Jeg har bestemt meg for å dra opp det som finnes av brasme og mort i Vansjø. Ingen andre gjør jo noe som helst for å rense innsjøen. Vannet er snart grodd igjen av en grønn guffe og vil innen kort tid være godt egnet til å bli landets nye arena for fotballandslaget. Allerede i dag kan man gå trygt på vannet uten å være særlig sterk i troen og jeg har lyst til å bade. Det nemlig umulig nå, med mindre man liker å gå rundt som en selvlysende, lokal utgave av Hulken.
Det er i grunnen ikke bra å fiske for tiden heller. Det har den samme selsomme foreningen funnet ut. Den har fått det for seg at fisk får alvorlige sinnslidelser av å bli dratt opp av vannet. I dag finnes det ikke noe apparat til å ta seg av paranoide gjedder. Sik og ørret svømmer forvirret omkring og nervøs abbor er ikke noe en sivilisert nasjon kan ta lett på. De kan finne på å skade både seg selv og andre. Det er ikke godt å vite hva en gal fiskestim kan finne på. Min erfaring med fisk på land er at de dør. Det er sikkert ikke bra for dem det heller.
Men jeg gir blaffen i om meitemark og fisk skriver leserinnlegg i avisene og ber om at de blir behandlet som folk. Noe må gjøres med innsjøen og fiskeslagene som holder liv i giftige alger er enkle i matveien. Mark er en delikatesse i deres omgangskrets og denne arten har funnet sitt paradis i jord og råtne epler. Det er ikke til å unngå at man får en del tvilsomme biologiske produkter under neglene når man roter rundt i slike omgivelser. Jeg regner med at jeg har forkortet levetiden min med flere dager.
Men det er sikkert småtteri i forhold til hvilke skader jeg har påført meg gjennom barndommen. Jeg vokste opp på et tidspunkt hvor folk tok en røyk på bensinstasjonen og sykkelhjelmen var knapt funnet opp. Hvis noen mot formodning skulle ha plassert en slik polstret dings på hodet ville de blitt ansett som mer eller mindre utilregnelige. Trær var til å klatre i og et skrubbsår var bare et skrubbsår og ansett som en nødvendighet i barndommen. Barn uten plaster på knærne var enten presset til å spille piano hele dagen eller noe annet galt med. Jeg kunne regne med kjeft om jeg kom hjem med rene bukser. I dag risikerer du besøk av barnevernet hvis ungene har fått grønske på klærne.

Håndtering av trillebårer

Kontoen var spjelka etter alle kunstens regler og sommeren var godt i gang. Jeg var et lite stykke unna å være myndig og stemningen i heimen var ikke preget av romslig omgang med lånte midler. Jeg solgte gitaren og deler av platesamlingen. Men etter et par uker var det tomt i min salgsbod. Rentenivået i sofaen var steget til uante høyder og det var ingen vei utenom. En venn av familien mente det var penger å hente i byggebransjen. Gutta med vernesko og et lite krypinn fra Moelven, hadde alltid bruk for en driftig kar. Han lovte å legge inn et par ord hos den rette vedkommende.
Jeg kjente depresjonen komme. Jeg hadde fjorårets sommer i friskt minne. Jeg hadde hengt over et pressluftbor i all slags vær, fått en ny tannregulering hver halve time og det tok to uker før jeg klarte å holde kaffekoppen sånn noenlunde rolig. Jeg tviholdt på boret gjennom en utvidet fellesferie og sto rødmende under ei bjerk og advarte ekorn og fluesnappere om at det snart kom til å smelle noe inn i granskauen.
Du tenker ikke på legestudier og opptak ved kunst og håndverksskolen, når du står i et orrekratt og skriker ”Varsku her, salven går”. Tre ganger for sikkerhets skyld. Enkelte elg har litt tungt for det.
Jeg parkerte Vespaen i skyggen og så opp mot siloen jeg skulle være 40 timer i uka. Jeg likte ikke helt høyden på byggverket. Men dette var ikke tidspunktet for å dyrke fobier. Jeg runda et par hjullastere og fant et skur hvor det sto kontor. Anleggslederen forma et armeringsjern med pekefingeren og studerte mine håndledd. Han fant de i tynneste laget. Jeg skvatt. Han hadde en sementblander i halsen.
Jeg ga ham en anbefaling fra noen uker på pukkverket, leste opp en liten selvbiografisk novelle fra et handelsgartneri og mente at jeg alltid hadde fått mye ros for min håndtering av trillebårer. Neste morgen var jeg omringet av karer med tatoveringer, svære mager og en anseelig mengde banneord på repertoaret. De svirra rundt meg i solsteiken og svettet flom i forskalingen. De hadde ramlet på fylla og ned av stilaser lenge før jeg ble født
Brunbarka jernbindere og innbitte baser spiste tredve brødskiver til frokost og lyste tobakkskaderådet i bann mellom servelaten og nøkkelosten. De bar fire tonn med jern på hver skulder mens de holdt lønnsforhandlinger med ledelsen. De drakk kokende kaffe rett av kjelen og fortalte med alvorlig røst at en byggeplass ikke var noe for jyplinger med sleng i buksene.
Jeg sto med en rusten spiker gjennom foten og lot som jeg bare klødde et myggestikk. Jeg løftet joggeskoen klar av spikeren og sang fire vers av ”smoke on the water” i ren smerte.
Snekkerlaget stirra i min retning, overbevist om at jeg trengte profesjonell hjelp. Jeg rulla en røyk og forsøkte å se ut som Humphrey Bogart, rett etter at han hadde kysset Ingrid Bergmann. Helt upåvirket. Jeg sa lett henslengt noe om litt jod. Ikke at det var så farlig. Det kunne godt vente til pausen.

Privatlivets fred

Det er en del folk på flyttefot i dette landet. Noen vil av en eller annen grunn langt inn i skogen, andre vil vekk fra et nedlagt fiskevær. Jeg kjenner folk som sitter lykkelig i rekkehus og det finnes enkelte som gjerne tar fem etasjers, ukentlig trappevask i ei blokk. Dem om det. Det blir gjerne noen krangler der hvor flere enn ett menneske samler seg rundt en veranda. Men de som insisterer på å betale fem millioner for å se en flik av havet, klarer å erte på seg hele samfunn.
Det er noen mil med strand og svaberg i Norge. Men ferieidyllen er ikke helt den samme i Varangerfjorden som i deler av Oslofjorden. De fleste med trang til å se på sjøen noen uker om sommeren, samler seg av en eller annen grunn langs Oslofjorden og deler av Sørlandet. Her sitter de passer på at eiendommen holdes fri for gjester som ikke har fått skriftlig innbydelse med påskrift om passende antrekk. De ergrer seg over krabber og steinbitt som tar seg til rette i fjæresteinene og de setter opp skilt som B-gjengen ville gitt mye for å få tak i.
Jeg har ikke for vane å tråkke kysten rundt. Men av og til får jeg behov for å sette meg på en stein og tenke. Man trenger ikke lete for å finne advarsler om at man nå beveger seg faretruende nær et søksmål om privatlivets fred.
For ikke så alt for lenge siden var sommeren sånn den var tenkt å være. Vannet holdt en temperatur et godt stykke over frysepunktet, og jeg hadde tenkt meg ferdig. Jeg fant meg et passende fjell å stupe fra. Å gå ut i vannet er en fritidssyssel jeg ikke er særlig begeistret for. Men jeg er heller ikke av den typen som bare slenger meg ut i en fjord uten å grue meg litt først. All erfaring med utendørs vann i Norge, tilsier at møtet kommer til å gjøre litt vondt.
Jeg må si til meg selv, at jeg nok kommer til å fryse, men at jeg neppe dør. Dette må jeg gjenta rundt to hundre ganger. Så bestemmer jeg meg brått.
Jeg var kommet til rundt femti i repetisjonen da en stemme runget bak en eller annen stein. Jeg så ingen, og lurte litt på om det likevel hadde vært noe merkelig med den soppen jeg hadde spist litt tidligere på dagen. Jeg konsentrerte meg om vågestykket igjen. Nå dukket det opp en sveis og ei korterma skjorte fra fjæresteinen. Ansiktet over kraven så strengt ut. Jeg pusta letta ut. Det var bare kantareller.
Herren steg nå frem, stilte seg tre meter fra meg og befalte min umiddelbare avgang fra berghylla. Han hadde ruter i shortsen og sokker i sandlene. Jeg har vise problemer med å ta vokse menn i rutete shorts helt på alvor. Sokker på sommeren er en uting uansett. Jeg dro nok litt på smilebåndet. Det gjorde ikke saken noe bedre. Han dro frem et skjøte og en dialekt fra Asker og Bærum og gjentok meldingen om eiendomsretten.
Jeg hadde ikke jeg tenkt å overnatte i hagen hans, bare få litt mer tid til å overbevise meg selv om at det var trygt å bade. Ikke var jeg helt naken heller. Jeg klarte liksom ikke helt å se hva som var problemet. Han ble hysterisk. Jeg ga ham en leksjon i allemannsretten og Gerhardsen og tok bomben, fire centimeter fra Rolexuret hans. Vannet var svinekaldt og mannen ble rimelig bløt. Men han hadde sikkert tørketrommel på hytta.

Rabalder i skulderhøyde

En rikskjendis startet i sin tid en barnebevegelse til minne om Eidsvoll. Av en eller annen grunn, satte de samtidig opp en nasjonal kontrakt om at unger elsker musikk i gatene til evig tid. Det ble startet egne foreninger for instrumenter og uniform, kalt korps.
Jeg ble også innlemmet i bevegelsen. Jeg var ikke udelt begeistret for tekstilene. Men jeg hadde et visst håp om at uniformen ville gjøre inntrykk på damene. Det gjorde det også for så vidt. Jeg satt en kveld i uka og øvde på 17. mai. Jentene gikk på turn.
Morgenen hadde så vidt lirket seg opp av horisonten. Jeg sto med hvite bukser, noteveske og en klarinett. Korpset skulle nasjonalvekke bygda og jeg forsøkte å få båtlua sånn noenlunde på plass over sveisen. Men uansett hvordan jeg danderte hodeplagget, så jeg ut som en marinegast som lengta hjem til Askim.
Jeg forberedte meg mentalt, stakk meg på nålen fra et kretsstevne i Tistedalen og gikk ut i regnet. Dette var dagen for maratonøvelser i Souzamarsjer, innlagte behandlinger for koldbrann og vannblemmer store nok til å holde gresset grønt på et middels treningsfelt.
Men jeg holdt ut og levde i håpet om en gang å kysse en drillpike fra Moss skolemusikkorps. Det gikk noen år før jeg innså at dette aldri ville gi meg noen erotiske opplevelser.
Mai du skjønne milde hadde for en gang skyld litt mening. Jeg lå utendørs i en hengende køye og lot solen gå sin gang over hodet mitt. Jeg kjørte sakte film om skyfri himmel, evig ferie og høye drinker. Jeg duvet behagelig i bølgene da et spetakkel av en annen verden sendte meg flat i påskeliljene.
Jeg satte meg fortumlet opp, kom meg fri fra tekstilhaugen og fikk et nytt rabalder i skulderhøyde. Jeg la meg for sikkerhets skyld litt lavt i terrenget.
Et korps i hverdagsklær var i ferd med å runde portstolpen og de var ikke helt rene i marsjen. Tubaen sneiet en grein på epletreet, trombonen viklet seg inn i duskene til fanen og traff stortromma midtskips. Trompeter og klarinetter lå strødd, og pikkolofløytisten skremte vettet av hakkespetten som har holdt det gående med å bore hull i gatelykten siden tidlig i mars. Fuglen meldte umiddelbart flytting.
Det var et korps med normal rekruttering. Selv om de inviterte hele slekta ville de kunne holde konsert på en studenthybel. Men musikkstykket endte likevel ut i noe som kunne måles på Richters skala. Det viste seg at de trente på et avansert spasersystem med innovervendte skruer, et par overraskende volter og en artig knekk i notestativene. Det gikk ikke så bra.
Det hele skar seg rett bak hengerfestet til bilen min. Der gikk korpset i oppløsning. Saksofonisten innkalte letemannskaper for å lokalisere fliser og munnstykker. Dirigenten holdt et oppgitt foredrag i det som var igjen av postkassa mi og aspirantene lurte på om de kanskje skulle bryte kontrakten. Musikerne samlet sammen løse instrumenter, spadde opp kryss og b’er og tuslet lett flaue tilbake til gymsalen. Det så ikke særlig romantisk ut.
Jeg er glad jeg ga meg i tide.

Et glimrende liv

Katta mi har fått det for seg at jeg leier hos ham. Han lever sitt eget liv og blir sur hvis det ikke er fyr i peisen på sure dager og ikke maten står klar når han er sulten. Jeg ble vekket her en morgen ved at han sto og tråkket i nesebora mine. Han har det med å drive med den slags massasje når han synes det har gått for langt ut på formiddagen uten at det er fersk mat i skåla. Jeg dytta labbene vekk og forklarte at jeg ikke hadde til hensikt å stå opp på minst et par timer. Han ble ikke spesielt blid av den beskjeden. Dyret tok rennefart og stupte inn i dyna. Du kjenner det når en hannkatt med litt for mange kilo fordelt rundt magen, treffer nyra di i hundre kilometer i timen. Jeg fikk tak i pelsdyret, løfta ham opp, og holdt et inngående seminar om at den slags oppførsel overhodet ikke var akseptabel. Han så på meg og lurte på om han skulle plage naboen i stedet. Katter bryr seg ikke nevneverdig mye om grov utskjelling og trusler om straffereaksjoner. Han bryr seg i grunnen ikke om noe som helst, og har etter det jeg kan se et glimrende liv.
Han har ikke en eneste tanke oppe i hodet sitt om hvordan han ser ut, hvordan han blir oppfatta av omgivelsene eller om han burde tatt et par kurs i skikk og bruk. Broren hans hadde det på samme måte. De to drev med sitt og spurte ikke noen om lov til å frese opp et par tulipanbed eller rydde seg en plass bak Bjørneboes samlede verker. De knerta fluer og skremte ekorn, flådde epletrærne for bark og så dumt på meg når jeg stenge dem inne på badet for å få fred en times tid. Dessverre ble broren litt for nærgående for en Mazda på riksveien.
Han som er igjen forlanger samme rasjoner i skålene som før. Nå har han selvsagt blitt regelrett feit. Jeg har tatt ham for meg ved flere anledninger og påpekt at han i utgangspunktet representerer et elegant dyr. Da er det ikke naturlig å se ut som en sperreballong fra den første verdenskrig. Jeg har løftet ham opp foran speilet, pekt på de to solide kulene som stikker ut på hver side av kroppen og opplyst at de ikke kommer av for trang pels. De fleste andre katter har litt klaring mellom magen og bakken. Jeg har forsøkt å si at hans unormale kroppsform kommer til å gå ut over hans seksualliv og at de andre hannkattene i gata bruker ham som eksempel på hvordan en katt ikke bør se ut. Jeg har truet med rasjonering og innleggelse på en billig dyreklinikk. Det bryr ham midt på den venstre poten. Hvis han er i godt humør legger han seg på ryggen og forlanger å bli klødd, etterfulgt av en stående ordre foran kjøleskapsdøra.
De beveger seg sånn noenlunde lydløst, men jeg lover at de har kraft i stemmebåndene hvis de vil. I slett lune stryker han på dør, spretter opp lokket på en ti liters malingboks jeg har stående i garasjen, og påfører pelsen tre strøk, bare for å understreke at han gir blanke i hvordan han ser ut. Så går han gjerne inn og legger seg på samtlige møbler.
Sånne katter gir du mat.

Under en grønn presenning

Jeg dro inn i heimen en fredag i beste fritid. Jeg gledet meg til mye decibel på ste-reoanlegget, strake bein på stuebordet og en kald øl eller tre. Katten min satt med halen godt nedtrykt over tomme skåler. Jeg var litt sent hjemme etter hans mening. han så surt på meg og heiste en svær plakat fra dyrebeskyttelsen. Jeg åpnet kjøle-skapet, dro ut kattematen og fikk et sjokk i matveien. Jeg fant en døsen cola og en leverpostei på vei mot sin siste time. Pepperosten og blåbæryoghurten hadde fått noen uker på seg og truet meg med juling. Jeg satte begeret forsiktig på gulvet til senere resirkulering. Katta spant plutselig rundt, knurra og la begeret flatt ved gulvlistene. Nå må jeg må male om kjøkkenet. Bak en innskrumpet wienerpølse lå en meget tint saftis og koste seg med en avokado jeg ikke kunne gjøre rede for.
At det var litt trist stemning i hvitevaren var i og for seg ingen overraskelse. Jeg driver sjelden som gourmet på kveldstid, pasta duger til det meste, og jeg har det ikke med å spise til ølen i tide og utide. Men kjøleskapet var kjemisk renset for gyldne brygge-rivarer og det var kun ti minutter til dommedag. Jeg hev meg i bilen og spant fire hundre meter ned til nærbutikken som reklamerer med åpne kasser til ni på kvelden. Jeg hadde luggen bak øra da jeg brøt gjennom den elektroniske døren. Jeg priste meg lykkelig over å rekke oppdraget. Gleden varte i to sekunder.
Da kom nedturen.
Det jeg skulle ha lå under en svær, grønn presenning. Det var ikke gjort for å beskytte produktene mot eventuelle negative påvirkninger fra lys eller luft. Et skilt opplyste at omsetningen av øl ikke automatisk følger åpningstiden. Selvfølgelig. Det svartnet ikke helt for meg, men det ble temmelig grått en stund. Jeg løftet en flik av dekketøyet, bare for å se, og kom på tanken om å be pent for meg hos betjeningen. Jeg send-te et bedende blikk mot kassa. Men man spøker ikke med ølbokser etter stengetid under en kristelig demokratisk regjering. Direktivene er meget klare. Tilbakemeldingene fra de ansatte lå langt under frysepunktet. Jeg tok øyeblikkelig selvkritikk og mente at det er helt rimelig å stenge salget av øl en time før melken. Det står helt i stil med avtalen om å ikke selge alkoholholdige varer på valgdagen. Det hjelper overhodet ikke at du kan bevise at du har forhåndsstemt.
Det er for så vidt greit nok å være med på å få totalkonsumet av alkohol ned for en kveld. Men også jeg klarer og trekke et par konklusjoner og klokka når jeg vet hva som gjelder. Jeg kjøpte en fiskepudding i ren frustrasjon og tenkte at det egentlig er for få begrensninger i varekjøp. Neste dag kjøpte jeg dobbel dose bare for å hevne meg. Jeg klarer ikke helt å følge logikken i lovgivningen.
Bensinstasjoner får selge blyholdig, 98 oktan bensin så lenge de vil. Det er ingen restriksjoner på omsetning av grusomme tapeter og joggedresser. Det vrimler av idiotiske og kravstore kosedyr med innlagt elektronikk og sanger av Celine Dion selges fritt over hvilken som helst disk.
Det bekymrer meg.

Potetskrell og slitte skolisser

Søppel var ikke noe problem før i verden. Alt fra defekte fjernsyn til dypfryste gjedder ble stappet ned i en sekk og en torsdag formiddag var det borte. Det var på denne måten i årevis. Men sånn er det ikke lenger. I dag kreves det mye planlegging og intense studier for å bli kvitt rekeskall og massive reklamekampanjer. Aviser skal i boksen nederst til høyre, i stativet for papir og brukte alkaliske batterier. Potetskrell og slitte skolisser holder til i etasjen over. Hvor jeg skal gjøre av tomme dorullholdere vet jeg ikke. Jeg pleier å stappe dem fulle med skilte sokker og grave det hele ned i komposthaugen. Dette er et prøveprosjekt for å se om det har en preventiv virkning på andre sokkepar med lignende planer. Det er sikkert feil.
Vi skal helst plukke ut leverposteibokser, skille mellom kulørte og klare flasker fra Vinmonopolet og plassere det hele i dertil egnede containere. De står plassert rundt om kring, gjerne ved store matvarekjeder som påstår at de er billigst. Kast et norgesglass, kjøp sjampo fordi du fortjener det, og den gamle gulosten skal ikke holde metall og glassemballasjen med selskap. Meieriprodukter med mugg er ikke underlagt reglene for gjenbruk. De truer heller med å ommøblere kjøleskapet ditt.
Det er i utgangspunktet en god tanke å bruke ting på nytt. Samfunnet er mest tjent med å gjøre tomme melkekartonger om til engangs innleggssåler. Etter noen intense joggeturer blir de melkekartonger igjen. Det går muligens ut over holdbarheten på melka, men det er utvilsomt lurt. Konsekvensen av denne rundgangen av ymse materialer er at du ikke engang får kjøpt en liten, enkel mutter, uten at den er pakket inn i papp, omringet av slitesterk plast og påført strekkode. Uten strekkoder går samfunnet i oppløsning og vi bør helst kjøre tog og buss i stedet for bil.
Men de prisene man forlanger for en tur med et kollektivt transportmiddel i dag, er ikke gode å ha med å gjøre. Markedstilpasset sier eierne av transporten. Dyrt heter det i min omgangskrets. Jeg kan like gjerne begynne å spille golf. I tillegg er det færrest mulig avganger, slik at transportselskapene unngår skiftarbeide og helgetillegg. Fordelen med denne ordingen er det lønner seg å kjøre bil og at vi slipper å stå å vente på buss og tog i regnet.
De som har ansvaret for rett utstyr, slik at vi kan bli kvitt søpla, har åpenbart ikke fått med seg emballasjeindustriens enorme fremgang de siste årene. Eller så lever de i troen på at samtlige husstander i landet har installert hvert sitt gjenvinningsanlegg. Jeg fikk nylig en liten, grønn sak på hjul. Den rommer omtrent fire brødsmuler og er plassert nøyaktig tre meter fra den kommunale veien. Og der skal den stå. Fire centimeter avvik i en eller annen retning blir ansett som et alvorlig brudd på renovasjonsreglene. Da blir eggskall og smørpapir ilagt karantene og må stå over på plenen til neste uke. Det er selvsagt bedre enn å trille søppel tre meter og fire centimeter.

Bløtt, elegant anslag

Jeg bor i Norge, snakker norsk og skulle dermed kunne forstå det som skrives og sies av mine landsmenn. Stort sett gjør jeg også det, med en del unntak. Informasjon fra diverse myndigheter er et område hvor jeg ofte sliter litt med formuleringene. Men jeg pleier stort sett ikke bruke særlig mye energi på å forstå det. Konsekvensene av å feiltolke en setning eller fire er ikke akkurat livstruende, i alle fall ikke nå som fugleinfluensaen ikke lenger er en noen trussel. Det er verre andre steder.
I disse fotballtider kommer det en del verbale feilpasninger fra fjernsynet mitt. Det hender rett som det er at en ivrig kommentator skriker, at det nå oppstår det en livsfarlig situasjon, gjerne i boksen. Jeg har forstått at boksen er feltet innenfor det som en gang i tiden ble kalt sekstenmeteren. Men de livsfarlige situasjoner har jeg ennå ikke sett. Det er mulig jeg har vært på do.
Overgangsmulighetene er i følge norske eksperter mange, men lite benyttet av utenlandske lag. Men så kommer disse lagene ikke lenger enn til et sluttspill i VM heller. Å gå på løp, er et annet meget snodig, men svært populært uttrykk i fotballkretser. Det er jo strengt tatt umulig å gå på løp, i hvert fall midt i en viktig fotballkamp. Det skulle tatt seg ut, om Beckham fant ut at han skulle gå på et løp, orienteringsløp for eksempel, i stedet for å serve en lekker pasning.
Vinbransjen er heller ikke å spøke med når det kommer til beskrivelser. I denne verden opereres det med en terminologi et sted mellom botanikk og kjemi. Jeg innrømmer at jeg har begrenset kunnskap på begge felt, selv om jeg faktisk har en bestått eksemen i en slags kjemi. Når ekspertene skal fortelle meg hva slags vin jeg bør kjøpe må jeg stort sett melde pass.
Den spanske vinen Estancia Pedra Roble 2001 har et bløtt, elegant anslag. Jeg visste ikke at rødvin spilte piano, men så er den da også svært harmonisk med gode syrer og tanniner. Jeg aner ikke hva tanniner er, men vinen sitter godt. Det er jo fint. Jeg kan ikke fordra vin som ikke kan være i ro. Estancia Piedra Azul 2004 smaker en del jordsmonn i midten og en del eik i finishen. Jeg har aldri smakt jordsmonn og kommer heller aldri til å gjøre det. Hva som er midten og finishen i en vin er derimot greit. Midten er når jeg bør åpne en flaske til og finishen når flasken er tom. Denne vinen sitter forresten en god stund. Jeg trenger med andre ord ikke drikke den så fort. Det finnes viner som sitter lenge også. De litt gamle tenker jeg.
Prøver du deg på Peique Selección de Viñedos 2002 må du forberede deg på at den har jordsmonnsfedme i midten. Det med fedme i midten er jo noe mange sliter med. Det er heller ikke uvanlig at en ny vin smaker moderne, noe som tydeligvis er positivt. En lagret vin er da følgelig gammeldags, og det er jo ikke noe man vil bli betraktet som i våre dager.
En fransk sak i hvitt jeg kom over hadde en klar, seriøs profil. Ikke noe tull der i gården med andre ord. Men så kom den da også fra et sted hvor jordsmonnet var av typen portlandien, og ikke den mer ettertraktede kimmeridgejorden. Det sier jo det meste. I tillegg hadde den en smak av flint.
Det må være direkte helseskadelig å være vinsmaker. De reiser tydeligvis verden rundt å smake på alt som er mulig å putte i en munn. Vin kan smake fat, lær, løv, være innsmigrende, ha en duft av brent tre, våt hund og være imøtekommende. Grensen går ved plutonium.

Drinker med stjerneskudd

Mange drømmer om at det en onsdag eller lørdag kveld plutselig skal komme noen millioner kroner inn på kontoen. Jeg har også reist til en del fjerne plasser og skrevet brev til banker og andre kredittselskaper og bedt dem sende meg sluttoppgjør på det jeg skylder, mens jeg har ventet på at de riktige tallene skal komme til syne på skjermen. Det er også en annen ting jeg skal gjøre med det samme jeg får en telefon fra Hamar, noe som står i sterk kontrast til det de fleste andre heldiggrisene ser ut til å gjøre.
For en stund siden dro en mann på vestlandet inn rundt 45 millioner kroner på at en del hester sprang eller travet, eller hva det heter, akkurat som han hadde tenkt ut på forhånd. Mannen var nok fornøyd, men han stilte på jobb på mandag og meldte nasjonen at det skulle han fortsette med. Noen skarve millioner kroner fra eller til ville ikke endre livet hans i vesentlig grad. Det var mulig at kjøkkenet fikk en opprustning, men utover det ville ikke en gang en katt merke noen forskjell. Det ville i og for seg ikke kattene mine merke heller, hvis jeg en dag kunne fylle ut multimillionær i ruten for yrke.
Andre vinnere i millionklassen har fortalt mer eller mindre den samme historien som den heldige med hester og bonger.
- Nei, begynner de gjerne med.
Noe som jo er litt merkelig å si, i noe man skulle tro var en gedigen gledesrus. Men nei har blitt ordet som de fleste mennesker med norsk pass starter setningene med i våre dager. Nektelsen kommer selv om det folk skal si innholder opptil flere araber flikk flakk, og drinker med stjerneskudd og eksotiske frukter.
- Det var jo artig å vinne, fortsetter de gjerne og legger til et blygt smil.
Man skal være litt forsiktig med å vise overdreven glede. Kanskje ikke så rart. Hvis mange nok ler i dette landet, vil det nok ganske raskt bli avgiftsbelagt. Du mister jo snart jobben hvis du røyker. Og et eller annet sted må jo staten ta inn det den taper på at folk ikke kjøper sigaretter.
Når det spilles Joker eller Extra, og vinnerne av et par millioner eller mer er på tråden under sending, kommer det som regel et aldri så lite:
- Oj.
Deretter sier vedkommende kanskje:
- Tusen takk.
Hvis de blir spurt om hva de skal bruke pengene til, blir det gjerne til at de må tenke seg om først.
Men jeg vet at de aller fleste unner seg en ny bil, kanskje en tur til Syden og så er det jevnt slutt på sløsingen. Resten går i banken og livet fortsetter som før.
Jeg får fremdeles brev som ikke er i min favør og det lengste jeg har reist det siste året er til Strømstad, i noe som har vært helt nødvendige ærend. Men hvis jeg en vakker dag skulle stå med en kontoutskrift hvor disponibelt på konto var skrevet med et antall siffer jeg aldri har opplevd før, ville et rolig oj vært det siste jeg ville si.
Først ville jeg nok rullet rundt på bakken i rundt ti minutter. Med mindre det var en dag med kulde og snø. Jeg ruller ikke i snø, uansett glede og sorg. Så ville jeg kanskje ordnet litt på sveisen, den ville nok blitt litt rar etter alle rullene. Det er viktig å se noenlunde pen ut på håret. Man kommer langt med det og rent undertøy selvsagt. Det sa i hvert fall bestemoren min til stadighet. Særlig det med undertøy. Så ville jeg sporenstreks ringt mine arbeidsgivere og sagt at nå var det slutt på mine tjenester og det på timen. Deretter ville et varmt land ville få en ekstra blid innbygger.

Digitale kundemottagere

Det er mye med den såkalte moderne verden jeg ikke liker. Det er for eksempel ikke særlig morsomt at absolutt alle handelsvarer etter de siste normene må være pakket sirlig inn i plast før en potensiell kunde kan ta i dem. De siste rapportene tyder også på at det mest sannsynlig er meget farlig å drikke melk av fargede glass og jeg klarer meg lenge uten å lese hva Farmendeltagere mener om ysting av ost. Jeg vil helst ikke vite noe om Trygve Hegnars privatliv. Men Norges største avis mener bestemt det er om å gjøre at jeg får opplyst på første side at han skal skilles. Det er meg knekkende likegyldig hva Ellen eller Ragnar, eller hva de heter på en øde øy nå for tiden, tenkte da de ble kastet ut av fellesskapet og hvordan tror jeg det er å gå rundt i to uker uten å få vasket håret? Det tror jeg ingenting om.
Det finnes noen gode ting også selvsagt. Et av de bedre tiltakene er at det tidligere strenge forbudet mot å bevege seg utendørs i helgene, uten en god og fornuftig grunn, er opphevet. For ikke så altfor lenge siden var landet mer eller mindre stengt fra lørdag ettermiddag til mandag morgen og en god grunn var å gå til det offentlige badet med Sunlightsåpe og håndkle under armen. Søndag kom med slipstvang og all aktivitet måtte utsettes til kirkene hadde gjort unna sine mange ritualer. Skulle noe mot formodning gjøres denne dagen, var det sterke krav om å bevege seg i sakte kino og for all del unngå repriser og høye røster.
Men noe av det verste jeg vet i dag er alle firmaer som har funnet det økonomisk forsvarlig å innføre skikken med digitale kundemottagere. Dette er umåtelig populært og brer om seg. Det omtrent umulig å treffe på en stemme som er interessert i å høre hva jeg har å si. Disse nymotens maskinene har en lei tendens til å gjenta de skarve ordene de kan til det kjedsommelige og være totalt ute av stand til å ta i mot en enkel beskjed.
Telenor og NSB for eksempel, er mer opptatt av å senke kostnadene enn å få fornøyde kunder. De har på forhånd bestemt hva jeg skal spørre om og skulle jeg ha noe å tilføye ut over det, er det min egen skyld.
- Gjelder det oppkobling til internett, si internett.
- Nei for pokker. Jeg får daglig elektroniske tilbud om både Viagra og rimelige Rolexur. Det er ikke problemet. Jeg står her og venter på svar med et megadyrt mobilabonnement fordi fasttelefonen min er død som sprengt lutefisk.
- Faktura?
- Nei, lutefisk.
- Har du spørsmål om faktura…
- Glem for pokker fakturaen. Gi meg en summetone.
Så kommer det en remse med alt Telenor har å tilby meg. De er rangert fra tast en til tast tretten og ingen av tilbudene faller i smak denne dagen. Jeg ville bli meget glad om jeg kunne treffe et menneske.
- Vil du snakke med en kundebehandler, vent på svar.
- Tusen takk. Jeg går på kafé og spiser lunsj så lenge.
- Vi har for tiden stor trafikk….
NSB har hengt seg på denne trenden og lagt samtlige stasjoner i Norge inn i en telefonsvarer. Men enten er ikke fonetikk er deres sterkeste side, eller så er det noe galt med min artikulasjon.
- Jeg skal fra Moss til Trondheim.
- Voss? Gjenta.
- Moss.
- Voss? Gjenta.
- Klapp igjen. Jeg skriver et brev.
- Brevik?
Jeg er temmelig sikker på at telegrafen fungerte aldeles utmerket i sin tid.

Oppsiktsvekkende opplysninger

Meningsmålinger og markedsundersøkelser er ikke mangelvare om dagen. Der i gården må det være lett å få tak i arbeidskraft. Det er kanskje ikke så merkelig, kvalifikasjonene ser ut til å gå ut på å beherske tastauret på en telefon og si:
- Hei, jeg heter Jorunn og lurer på om du kan svare på noen spørsmål.
Det går knapt en time uten at en eller annen kanal lanserer oppsiktsvekkende opplysninger om hva det norske folk akkurat nå mener om asylmottak på hardangervidda og prisen på ullsokker. Denne formen for meningsutvekslinger er særlig utbredt i debattprogram i en viss fjernsynskanal. Her bruker folk en formue på å sende tekstmeldinger for å uttrykke at de er sterkt i mot økte bensinpriser og for at Norge endevender Afghanistan.

Hvis du er skrudd sammen slik at du ikke sitter foran fjernsynet med ladet mobiltelefon og oppvarmede fingre, kommer diverse meningsmålingsinstitutt mer enn gjerne hjem til deg, på kveldstid eller i helgene med telefonen som formidler.
Jeg har fått min dose spørsmål om jeg har en sparkstøtting, vet forskjellen på smør og margarin og om jeg har vært på Svalbard de siste to månedene.
Jeg satt en lørdag ettermiddag med beina godt plantet på bordet og forsøkte å følge med i en fotballkamp. Jeg var ikke interessert i selve kampen. Jeg har blitt immun mot fotball etter hvert. Hvis jeg vil, kan jeg se førti kamper på en helt vanlig tirsdagskveld, og det vil jeg ikke. Hvordan det går med Wigan og Reading interesserer meg omtrent like mye som vårens gardinmoter. Jeg var mest opptatt av hvordan det sto til på de ulike fotballarenaene i England denne dagen. Tippelappen var ferdig utfylt og levert før tidsfristen. Den lå godt synlig på bordet og til pause hadde jeg råd til å bygge om huset. Man blir i godt humør av sånt.
Så ringte telefonen og ei jente i konfirmasjonsalderen ville på død og liv vite hvilket parti jeg mente var best egnet til å styre landet. Siden jeg akkurat nå så fremtiden meget lyst i møte var jeg like imøtekommende som en vestlandspredikant til homofilt samboerskap.
Konfirmanten var svært oppsatt på å finne ut om det var Høyre eller Arbeiderpartiet som var populært denne uka.
- Det er meg knekkende likegyldig, svarte jeg som sant var.
Jeg hørte et gisp i den andre enden. Hennes kontrakt sa klart i fra at lønn kun ble utbetalt etter konkrete svar. Dette var dårlig nytt for provisjonen. Jeg forklarte at det spiller liten rolle om Venstre går frem 3,4 prosentpoeng eller om Kristelig Folkeparti vil ha advarsler om at du mest sannsynlig blir full av å drikke innholdet, godt synlig på ølflaskene. Fremskrittspartiet klarer uansett å sette den politiske dagsorden. Hvis Siv Jensen påstår at hun klipper håret hver tredje uke, vil samtlige partier tre minutter senere påstå at deres ledere klipper håret hver uke. Dessuten er det ikke sant at det ikke lukter i Moss. Det lukter bare annerledes og mye verre. Dessverre kan man heller ikke lage papir av råtne epler.
Det ble stille i telefonen og Manchester City tok ledelsen mot Manchester United. Jeg bannet stygt. City sto ikke særlig høyt i kurs akkurat nå.
Så var det plutselig uavgjort mellom West Ham og Birmingham.
Jeg fortalte i telefonen at jeg nå kanskje hadde råd til en brukt joggesko, venstre fot, i beste fall. Hun forsto ikke bæret.
Men hun ville vite om jeg var for skattelette eller noe sånt. I så fall ville hun notere Fremskrittspartiet på skjemaet sitt.
- Tipping, sa jeg særdeles dystert, og hun var meget forsiktig med å si noe som helst på en stund. - Jeg må ha meninger, sa hun omsider.
- Pokker ta, mente jeg, temmelig høyt.
- Huff da, så sur du er, sa hun, og la på.
Ungdom av i dag. Kan knapt nok lese.
Jeg siktet til at Portsmouth rota inn et mål mot Bolton.

Å stifte et brorskap

Jeg har til nå holdt meg langt unna alt som krever at man står i et register av et eller annet slag og betale et pen slump penger i året for å være medlem. Et medlemskap forlanger stort sett at jeg stiller opp og viser min interesse. Nå er ikke jeg interessert i så veldig mye, men hvis jeg stilte opp kunne jeg havnet i et eller annet styre, før jeg ante hva som skjedde. Det betyr møter og styreprotokoller. Det verste som kunne skje var å bli kasserer. Her lurer det mye elendighet, som feil rapportering og underslag som kommer pressen for øret. Jeg kan knapt forskjell på kredit og debet, men vet at jeg ville gjort en dårlig figur i Redaksjon en. Å være kasserer i disse dager er å be om å havne i trøbbel. Det som for en ukes tid siden kunne brukes som sikkerhet for en ny fotballstadion gir nå ikke kreditt for en karamell engang. Jeg er derfor ikke medlem av noe slag. Men det har etter hvert gått opp for meg at det sikkert ikke er så lurt.
Etter hva jeg lærte på skolen bor jeg etter sigende i et demokrati. Jeg trodde det var en smule vanskelig å opprette et lag eller en forening som kan drive med hva det skal være uten at noen har den minste mulighet til å stikke nesa si i hva den driver med, men slik er det tydeligvis ikke. Slike finnes allerede og har hemmelighet som formålsparagraf og styresett. Sett fri foran det du vil kalle foreningen din, losje bak, kall det et brorskap og du kan gjøre hva fanden hva du vil. Sånt liker jeg.
Jeg har nå tenkt å stifte et brorskap, nemlig Frisyklistlosjen. Det har selvsagt ikke noe som helst med sykkel å gjøre, men noe må jo foreningen hete og jeg har tilfeldigvis et par gode sykler. Denne formidable foreningen skal på papiret og utad arbeide for bedre sykkelveier, forbedre medlemmenes sykkelvett og i siste instans gjøre dem bedre rustet for livet generelt. Dette er selvsagt renspikka vrøvl, men jeg kommer til å hevde det med tyngde og tydelige rynker mellom øynene hvis noen skulle finne på å komme med den minste tvil.
For å bli medlem bør du helst ha hatt en sykkel en eller annen gang, men det er ingen betingelse. Det holder at du har holdt i et sykkelstyre eller kan få noen til å bevitne at du har gjort det. Det kommer ikke til bli slik at du bare kan sende meg en sms, e – post eller banke på døra mi en ettermiddag for å registrere deg som medlem. Vil du bli med må du bli anbefalt av andre i foreningen, som jeg kan gå god for. Du må en eller annen gang ha tenkt på å sykle Trondheim – Oslo, det holder med en svak tanke og du bør helst ha sett minst en etappe av Tour de France, eller i det minste ha en viss formening om hva dette er.
Så setter jeg meg ned og sjekker deg grundig med Google og skattelistene som verktøy. Høy lønn og stor formue, større sjanse for medlemskskap. Er du i tillegge rørlegger, snekker eller elektriker, stiller du rimelig godt for å bli godtatt. Det er ikke slik at jeg kommer til å utnytte disse kvalifikasjonene, men huset mitt trenger litt håndverksmessig omsorg av og til. Er du bilmekaniker, politimann eller kommunebyråkrat, kommer du rett inn, av åpenbare årsaker, som jeg selvsagt kommer til å benekte på det sterkeste hvis noen begynner å stille ubehagelige spørsmål. Nå vil forresten et hvert spørsmål bli oppfattet som ubehagelig. Alle hemmelige foreninger med respekt for seg selv og i følge dem selv, andre, har noen temmelig obskure ritualer for å bli tatt opp som medlem og for å komme seg opp i systemet.
Frisyklistlosjen er ikke noe unntak i så måte. Jeg vil ikke røpe noe særlig av alt som skal til for bli opptatt. Dette er et viktig element i utviklingspotesialet medlemmene og er med å på skjerpe sanser og innstilling. Ritualene må derfor holdes strengt hemmelig slik at det kommer som en gedigen overraskelse. Men jeg kan røpe såpass at det handler om diverse saker og ting som finnes på en sykkel. Du skal ikke se bort fra at du må demonterer et avansert gir med bind for øynene samtidig som du synger Queenlåten ”Bicycle race”. Nå er Queen uten tvil et møkkaband, så dette er å anse som en ren utholdenhetsprøve. Resten av ritualene er det bare jeg som har oversikt over, og jeg ser ikke bort fra at det kommer noen flere til etter hvert. Man kan gjøre ganske mye utrivelig med en sykkel.
Alt som blir sagt og gjort i møtene er selvsagt strengt hemmelig og du må skrive under på femti erklæringer om at du aldri kommer til å si så mye som et ord om hva du har vært med på, om du mot formoding skulle angre på medlemskapet. Bryter du denne regelen kommer du til å bli bombardert med tilbud om Viagra, aksjer i Glitnir og billige Rolexur i e – posten din i all fremtid.
Til møtene må alle stille i fullt sykkelutstyr. Det er påkrevd med bukse med god polstring, noe som blir grundig sjekket. Du må ha ren sykkelskjorte, helst med sponsor, jakke og hansker. Det er også krav om godkjent hjelm, sykkelsko og drikkeflaske. Jeg er den udiskutable leder med diktaktorisk makt og må holde meg mest mulig hemmelig. Jeg stiller derfor med svært mørke briller. Det er lov å skifte i gangen til møtelokalet.

Gjenstridige plastbiter

Norge skal bli verdensledende på miljø. Det har regjeringen bestemt. Det er slike ting våre myndigheter bestemmer seg for av og til. Særlig hvis det viser seg at en del mennesker er opptatt av en viss sak. Nå for tiden er det klima som får en del overskrifter, i hvert fall de dagene det ikke er oppdaget flis i fingeren til en av våre mer kjente fotballspillere. Slike hendelser krever stor oppmerkesomhet.
Selv om både statsminister og miljøvernminister legger ansiktene i passe alvorlige folder, er det slett ikke sikkert at det skjer så mye. Men det finnes et vedtak og da er det over til neste sak.
Jeg er ikke sikker på hva som defineres som miljø i de politiske kretsene, det kan sikkert diskuteres, men emballasje som går over til avfall i det øyeblikket det er fjernet fra et produkt, er ikke under noen omstendigheter i bokført som skadelig for miljøet. Dessuten er all slags innpakning en pest og en plage i hverdagen. Men jeg kan ikke se at det er laget noen utredinger om dette temaet. Det er mulig det bare er meg i hele verden som sliter noen inn i hampen med plast i alle utforminger for å få i meg nok næringsmidler til å våkne neste dag. De fleste kjente varer i en helt vanlig kolonialbutikk er pakket for oppbevaring til evig tid og kan sikkert spises uten bivirkninger etter et atomangrep. Jeg bruker gjerne en formiddag på å lage et enkelt smørbrød med ost og skinke. Da ser gjerne kjøkkenet mitt ut ser ut som en midlertidig byggeplass.
En tidligere såpass lett oppgave som å kjøpe en enkel flaske med 1,5 liter Cola, er for eksempel blitt en øvelse i tålmodighet og dertil hørende banning. Folk blir ganske rare i ansiktet når du står foran en pall med brus og siterer rimelig høyt fra den store trønderske banneboken. Jeg har alltid med meg den.
Brus i denne kategorien kommer i våre dager som regel i pakker på minst seks. De er surret sammen med en type plast som brukes til nødreparasjoner under vannlinjen på cruiseskip. Den kan kun fjernes ved hjelp av et sprengningslag eller massive flyangrep.
For å lese et ukeblad trenger du først et intensivt kurs i fjerning av avansert emballasje. Det meste som kommer i butikkhyllene fra den kulørte presse er pakket for frakt til fjerne galakser. Når du etter et par timers arbeid får en liten rift i plasten, renner det gjerne ut neglesakser og små, hendige elektroniske eggkokere. Disse er også solid pakket etter siste mote. Driftige typer i markedsavdelingene har tydeligvis fått det for seg at jeg ikke kommer til å kjøpe et eneste ukeblad hvis jeg ikke samtidig får fire strikkepinner og en oppskriftsbok på frysing av pærer. Jeg var ikke særlig plaget med å kjøpe nye ukeblad tidligere, nå er det helt slutt.
Avdelingen for leketøy er det reneste paradis for produsenter av emballasje. Her trenger du høyteknologisk verktøy, eller i det minste det aller siste innen vinkelslipere, for å få en simpel klinkekule ut av emballasjen. Hvordan man får fjernet plast og annet skrot fra dukker og lekebiler har jeg ikke den fjerneste anelse om. Det finnes kanskje et firma som har spesialisert seg på den slags.
Noen har kommet med ideen om at vi som forbrukere burde legge igjen all unødvendig emballasje i butikkene. Det er lett å si. Men jeg vet ikke om jeg har så veldig lyst til å gå inn i min lokale matbutikk iført et middels bilverksted.

Søkkvåt fra navlen og ned

Av og til er jeg henvist til offentlige kommunikasjonsmidler. Da mener jeg ikke den moderne varianten med hjemmesider hvor du kan sjekke skatten eller lese hva et eller annet departement mener om lakselus eller bygging i strandlinjen. I disse dager får du forresten et virus, som ikke gjør noe med helsetilstanden din, hvis du kobler deg opp til en eller annen offisiell myndighet med det som heter laptop i et land med et eget språk. Samme kan det være. Hva disse departementene mener og hva som er virkelighet er stort sett likevel to vidt forskjellige ting, noe som viser seg ganske tydelig når det kommer til transport.
Det er ikke særlig populært å si det i disse dager, når miljøet lider og klimaet lever sitt eget liv, men jeg liker ikke offentlige kommunikasjonsmidler. Det skjer noe med meg hver gang jeg blir nødt til å anvende et transportmiddel som er satt i et slags rutesystem. Jeg blir temmelig svart innvendig. Dette gjelder særlig de som går på skinner og er avhengig av strøm. Det hører absolutt ikke til mine favorittsysler å stå i et slags skur når sommeren driver trening i intense lavtrykk.
Sist jeg forsøkte meg var meteorologien temmelig grinete og sendte en mengde lokale regnbyger på meg. De fleste traff meg midtskips og noen roterte i nakkeregionen mens et eller annet kvinnemenneske opplyste over høyttalerne at toget neppe var å finne på stasjonen den nærmeste timen. Slike ting gjør noe med humøret mitt.
Når toget endelig innfant seg så jeg ut som et menneske med alvorlige inkontinensproblemer og fikk følgelig et stort besvær med å få aksept på et ledig sete. Søkkvåt fra navlen og ned og temmelig bisk i uttrykket er en heller dårlig kombinasjon for å innynde seg. Nå er jeg ikke ute etter verken vennskap eller kjæreste når jeg sitter på et tog, men det er ikke noe særlig å føle seg totalt utestengt.
Jeg skulle fra Rygge til Fredrikstad, en tur på rundt 18 minutter i følge NSB. Neste post på reisen er at det som regel dukker det opp et menneske i uniform og krever betaling. Han kom rett før Råde og stoppet ved mitt sete.
- Billett? Spurte han.
- Nei, sa jeg.
Han dro opp en liten datamaskin og presenterte regningen.
- Det blir kr. 78,-, sa han og forventet nærmest applaus.
Dette er en ganske frisk pris for 18 minutter i min omgangskrets. Jeg tok ikke fugledansen, for å si det sånn. Jeg tok det ikke med fatning en gang.
- Jeg sa Fredrikstad, ikke København, sa jeg i et håp om at mannen var trøtt og hadde tastet feil. - Ja, svarte uniformen.
- Følger det drinker med i prisen? Spurte jeg.
Det gjorde det ikke. Ikke særlig mye vennlighet heller nå og de andre reisende sto fullt og fast på konduktørens side.
Siden jeg var så inn i hampen idiotisk og ikke betalte på den fantastiske automaten som NSB i sin klokskap har plassert på stasjonen, ble jeg ilagt et tillegg på kr. 20,-,
Jeg har nærmest automatfobi. Jeg stoler ikke på dem. De tar alltid i mot vedlagt valuta, men har av og til en lei tendens til å ikke gi ønsket tjeneste tilbake. Dessuten har de NSB plasserer ut innlagt en mengde valg og skulle du trykke feil risikerer du å stå der med en billett til Roma og en konto ute av lage midt i fellesferien.
Dette er ikke annet enn et straffegebyr for dårlig oppførsel. Jeg opptar, i følge NSB, konduktørenes meget verdifulle tid med å fomle etter penger, de må regne frem og tilbake, trykke ut en billett og tiden de bruker på dette kunne de brukt på helt andre og viktigere ting.
Straffegebyret er innført for at konduktørene skal yte bedre service og heve sikkerheten om bord. Jeg tviler sterkt på at togpersonalet hadde gått og hentet en kaffe til meg eller massert nakken min hvis de slapp å selge billetter. Gudene vet hva sikkerhetsarbeidet på et skarve tog består i.
For ikke så altfor lenge siden ble det festformulert at all offentlig kommunikasjon skulle få mye bedre kår. Denne påstanden blir gjentatt til det kjedsommelige, nærmest daglig, i alle tilgjengelige fora. Vi skal ut av bilen og inn i buss og tog.
Den best måten å gjennomføre dette prosjektet på er å heve prisene på kollektiv transport, redusere rutene og stå sur og tverr tilbake og kjefte når folk kjører bil i stedet.
Jeg ville trodd at motsatt tenking ville gitt noen andre resultater, men nå mangler jeg totalt kompetanse på området.

Fri for bivirkninger

De aller fleste har fått nok med seg at klimaet ikke er helt å stole på om dagen. Du skal være temmelig høyt oppe i Fremskrittspartiet for å hevde at roseblomstring i desember er noe naturen har drevet med i ualminnelige tider og hårdnakket påstå at det ikke har noe som helst å gjøre med det vi mennesker har sluppet ut av saker og ting i noen hundre år. Ikke det at jeg har noe i mot milde vintre, jeg bytter palmer mot snøfonner når som helst, men jeg blir litt engstelig når jeg får myggestikk i slutten av november.
Jeg fikk det her en ettermiddag og sto på trappen og klødde meg på håndbaken. Jeg bannet rimelig høyt og akkurat da rundet en for meg totalt ukjent herremann hushjørnet og stilte seg opp foran meg. Han var ulastelig antrukket i snekkeruniform, trakk så vidt i hammeren i beltet og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg kunne saktens trengt en hånd til å sette på plass en favn ved, men det var tydeligvis utenfor hans kompetanseområde. Jeg påpekte at det ikke var påkrevd med noen høyere utdannelse for å stable ved i tre rader. Han tok en et par skritt nærmere og mente at taket mitt så ut til å trenge en aldri så liten opprustning. Jeg må tilstå at jeg sjelden bruker særlig mye tid på å vurdere hustaket, men etter det jeg kunne fastslå, var det både tett og neppe sjenerende for naboskapet. Det er mulig passasjerer til og fra Mallorca har et og annet å si når de stryker over huset mitt, men jeg er ikke spesielt opptatt av hva de måtte mene om saken.
Det uanmeldte besøket hadde nå dratt frem et ark og sto og noterte hva som burde gjøres og presenterte det for meg. Jeg anslo overslaget til ruin for saldo i min favør og ba ham vennligst finne en annen eiendom å gå løs på. Han ble ikke blid, men la hammeren tilbake i beltet og ga meg et visittkort med navn og adresse, i tilfelle jeg kom på bedre tanker. Dessuten hadde han en kamerat som kunne hjelpe meg med mitt dårlige humør. Jeg fikk hans visittkort og en brosjyre også. Han var coach, healer og spesialist på å rette opp energier som var i ubalanse. Brosjyren innholdt en liste over lidelser jeg kunne bli utsatt for når jeg minst ante det. Den var ikke snau. Det var ikke metodene han benyttet heller. Det virker som at alle utslippene til atmosfæren har ført til mer enn flom og muligheter for å bli solbrent i desember.
Det ser ut som om folk er i ferd med å få sykdommer og andre lidelser som ikke legevitenskapen har noe stille opp mot. En mengde mennesker er de siste årene blitt allergiske mot strøm. Det er for så vidt jeg også, men det handler mest om det som kommer i etterkant av lys og varme, nemlig regningen.
Andre kan knapt se på en mobiltelefon uten å risikere en lengre sykemelding, og noen kan ikke engang hente posten uten å bli utbrent. I kjølvannet av denne utviklingen har det dukket opp en formidabel mengde mennesker som hevder de har den egenskapen at de kan helbrede det meste fra fotsopp til baksmell på skatten. Hva de gjør er ikke så godt å si, men de har noen innebygde og medfødte gener som gjør dem i stand til å fjerne smerte, lidelse og negative energier stort sett bare med se deg an.
Det finnes også en gruppe som kan se fremtiden din klart i widescreen. For et lite tillegg i prisen får du den fremført i HD format med stereo lyd.
Jeg har ringt et par synske telefoner for å få de rette lottotegnene når kommunen skal ha eiendomsskatten, bilverkstedet maser om oppgjør og for å finne ut om jeg noen gang får råd til å bosette meg permanent i et land hvor kuldegrader er et ukjent begrep. Jeg vant 20 kroner på et Flaxlodd i oktober.
Nå er det for så vidt ikke hevet over en hver tvil om hva som kom først, de som behandler eller de som ikke føler seg helt i form. De som påberoper seg å kunne dra tungemetaller ut av kroppen din bare ved å se på en stemmegaffel er nemlig utrolig gode til å fortelle deg at du ikke nødvendigvis er frisk selv om du i løpet av året har syklet Trondheim – Oslo og løpt New York maraton.
Astrologer, parapsykologer og fjern og nærhealere har det siste året postlagt meg en drøss med gode tilbud. Hvis jeg skulle være så inn i hampen sløv at jeg ikke bestiller en time, har de svære kataloger med naturmedisiner som kan gi meg ereksjon til en gang ut i fellesferien hvis det skulle være ønskelig, eller kanskje jeg heller vil ha muskulatur som en gjennomtrent 20 åring. Det er bare å si i fra. Det hele er vitenskapelig bevist et eller annet sted og remediene er garantert fri for alt som heter virkninger, unnskyld, bivirkninger.

Tendenser til falsk krupp

Det er mye jeg ikke liker. Lungemos og stekt ål for eksempel. Disse tvilsomme næringsmidlene står høyt oppe på listen over ting jeg aldri mer skal ha nærkontakt med. Dette var ansett som sikringskost i oppveksten. Rettene ble servet sammen med forsikringer om et lite trivelig liv, dersom jeg kom med en aldri så liten bemerkning om at jeg hadde sett både kjøttdeig og koteletter i butikken. Gjennombløtt vær som kommer i hundre kilometer i timen, i en meters høyde, klarer jeg meg også godt uten. Jeg fikk en dose av dette usympatiske, meteorologiske fenomenet her om dagen. Det traff meg midtskips klokken sju om morgenen. Jeg sang ikke mye den formiddagen og jeg kommer aldri til å bli pasientvenn. Sykehus er noe av det verste jeg vet.
Alle sykehus ser ut som din siste time har kommet. De oser av blindtarmbetennelser, brekte bein og kusma i voksen alder. Arkitekturen er underlagt sterile kompresser og den statelige normen for norsk betong som sier at syke folk ikke skal trives. Det er ikke bra å ha nyresvikt og godt humør. Pasienter skal inn i en seng, underlegges en eller annen form for behandling og sendes hjem igjen. Gjerne i egen bil med en eske sovetabletter, en passelig dose avføringsmiddel og formaninger om at det ikke er helt heldig å ta disse medisinene samtidig.
Jeg har heldigvis mest erfaring som besøkende. Ikke særlig mye der heller egentlig. Det skal gode grunner til før jeg setter meg ved siden av en sykehusseng. Men jeg måtte stille på legevakten en kveld guttungen pustet farlig tungt. Jeg hadde tatt et par øl og ankom sykehuset med drosje og en litt frisk ånde. Det var ikke så veldig trivelig. Damen i luken var stressa og hadde innført tunge restriksjoner på smil. Hun så svært strengt på meg, lurte på om jeg var i stand til å fylle ut et enkelt skjema og lette i telefonkatalogen etter barnevernet. Jeg opplyste at jeg innstendig hadde forklart for sønnen min at han aldri måtte bli syk når jeg tok meg en øl. Men tror du han brydde seg om det? Det hele ble understreket med unger nå for tiden også videre. Det gjorde ikke særlig inntrykk. Jeg snudde meg og oppdaget et par hundre mennesker som satt og ventet med influensa og knivkutt. De var ikke akkurat overbegeistret over min fremtreden de heller. Noen hvisket et eller annet om at fylliker ikke burde ha noe med syke barn å gjøre. Jeg passet på å puste tungt på en person med hoven ankel mens jeg ventet på tur og sønnen min fikk mange medlidende blikk. Vi fikk aller nådigst audiens hos en lege og det hadde gått noen meldinger i forveien. Det medisinske støtteapparatet fortalte med dårlig skjult forakt at han helst så at jeg ventet ute så lenge. Men guttungen var ikke særlig innstilt på å bli med en fremmed mann inn på et lite rom. Misforståelsen ble oppklart og guttungen erklært frisk, bortsett fra tendenser til falsk krupp. Men folk som vandrer rundt i hvite tekstiler og ser på meg med triste blikk, gjør noe med min helsetilstand. Jeg kjente jeg fikk symptomer på tretti, førti meget sjeldne sykdommer på vei ut.
Nå er jo dette helt reelt. Ymse bakterier og virus har forsket på formering og funnet ut at sykehusene er som skapt for å øke antallet. Nå risikerer du å gå inn på et sykehus med en forstuet finger og komme ut igjen med lungebetennelse, vrengt magesekk og muligens en beklagelse. Det siste får du bare hvis de har råd til det.