En mandagsmorgen i august 1999 ble den norske skolen erklært kjedelig. Bakgrunnen var en landsdekkende markedsundersøkelse. Den slo slått fast at norske elever ikke akkurat plystrer på skoleveien og en riksdekkende avis fulgte opp saken. For å understreke alvoret tok de i bruk førstesidebokstaver som er lagret for sexskandaler i stortingskafeteriaen og skader på norske fotballspillere. Lederen for Norsk lærerlag tok det med fatning og en forklaring. Hun mente at årsaken lå i at norske barn i dag er vant til mye action og spenning.
Jeg vokste opp med «På tokt med Matilde» som ettermiddagsunderholdning på TV, i svart og hvitt. Det var en barneserie som får kjøp og salg av vaskeservanter på tekst-tv til å virke friskt. Jeg vil ikke påstå at mine skoleår var preget av fest og glede heller.
Jeg fikk god forhåndsreklame av voksne i drakt og dress. En høst ble jeg stilt opp med vannkjemmet hår på en rekke sammen et par og tjue totalt ukjente på samme alder. Etter ansiktsuttrykkene å dømme hadde de fått den samme hjemmeleksa som meg. Men gleden over å få ny blyant og et todelt viskelær ble kortvarig. Etter fem minutter foran kateteret forsto jeg at jeg hadde blitt grundig lurt. Depresjonene kom umiddelbart. Aldri har så mange barn savnet mora si samtidig.
Jeg gikk gjennom 60-tallet med salmeboka i ranselen og et gjesp i munnviken. Det var diktat og oppstilling, skjønnskrift og utallige repetisjoner på den lille multiplikasjonstabellen. Jeg satt på en skolepult med kursplandeling, pirké og normerte prøver. Tenna fikk ren fluor i skoletiden og vi pugga samtlige salmevers fra Landstad. Vi reiste oss når det kom voksne inn i rommet og rakk opp hendene når vi en sjelden gang hadde noe å meddele. Vi sydde gymposer på lørdag og høvlet brødfjeler til hele familien. Fiskeboller i hvit saus sto på skolekjøkkenmenyen og nåde den som brukte for mye karri. Skolearbeid skulle være nyttig. Kreative tanker fikk høy, svart hatt og havnet rett i skammekroken.
Skolen var ikke et sted man tok i mot besøk. Det skulle tatt seg ut. De fleste foreldrene visste knapt hvor skolen lå. De var ikke spesielt interessert i vite det heller. En lyseblå karakterbok var FAU representant. Den ga ikke mye rom for innspill.
I dag reker det alle slags merkelige mennesker i korridorene på norske skoler. Forfattere, skuespillere og kunstnere har fritt spillerom og elevene griser seg til med leire og lim og får fritt velge hvilke evner de vil fordype seg i.
Vi fikk besøk av sognepresten. Gudene vet hvorfor. Jeg kan fremdeles store deler av katekismen utenat og vant femten kroner på et veddemål om himmelens representant. Han hadde en egenskap som var som skapt for gambling. Sognepresten hadde det med å vippe faretruende frem og tilbake på tærne mens han vandret mellom Lukas og Johannes. Veddemålene ble inngått bak i klasserommet. Jeg tvinnet buser bak gardinene da ”Vår Gud han er så fast en borg” ble satt opp på repertoaret og ventet på resultatet. Sognepresten ble stadig ivrigere, mistet balansen i siste del av fortellingen om barmhjertige samaritan og jeg kunne innkassere gevinsten.
Mens Beatles lagde et hvitt dobbeltalbum fikk vi melding om at vi ikke slapp fri etter syv år. Noen hadde tenkt på vår fremtid og lagt to år til på pulten. Oppslaget ble tatt i mot med behersket begeistring. De to som hadde bestemt seg for å bli lege og advokat glippet litt med øyelokka.
Resten av gutta drømte om å bli jagerflygere. Hva jentene hadde i tankene vet jeg ikke. Vi snakket i grunnen ikke med jenter på barneskolen. De var ikke ansett som særlig interessante på noe felt. Noen år senere ble de gjenstand for mye av vår oppmerksomhet. Men vi snakket i grunnen ikke med dem da heller. Når det ble aktuelt å snakke med jenter visste vi i grunnen ikke hva vi skulle snakke om. Jeg kunne mye om tyske preposisjoner og visste at nynorsk ikke lå for meg. Men denne kunnskapen ble ikke særlig verdsatt av det annet kjønn. Ikke av så mange andre heller for den saks skyld.
Jeg vokste opp med «På tokt med Matilde» som ettermiddagsunderholdning på TV, i svart og hvitt. Det var en barneserie som får kjøp og salg av vaskeservanter på tekst-tv til å virke friskt. Jeg vil ikke påstå at mine skoleår var preget av fest og glede heller.
Jeg fikk god forhåndsreklame av voksne i drakt og dress. En høst ble jeg stilt opp med vannkjemmet hår på en rekke sammen et par og tjue totalt ukjente på samme alder. Etter ansiktsuttrykkene å dømme hadde de fått den samme hjemmeleksa som meg. Men gleden over å få ny blyant og et todelt viskelær ble kortvarig. Etter fem minutter foran kateteret forsto jeg at jeg hadde blitt grundig lurt. Depresjonene kom umiddelbart. Aldri har så mange barn savnet mora si samtidig.
Jeg gikk gjennom 60-tallet med salmeboka i ranselen og et gjesp i munnviken. Det var diktat og oppstilling, skjønnskrift og utallige repetisjoner på den lille multiplikasjonstabellen. Jeg satt på en skolepult med kursplandeling, pirké og normerte prøver. Tenna fikk ren fluor i skoletiden og vi pugga samtlige salmevers fra Landstad. Vi reiste oss når det kom voksne inn i rommet og rakk opp hendene når vi en sjelden gang hadde noe å meddele. Vi sydde gymposer på lørdag og høvlet brødfjeler til hele familien. Fiskeboller i hvit saus sto på skolekjøkkenmenyen og nåde den som brukte for mye karri. Skolearbeid skulle være nyttig. Kreative tanker fikk høy, svart hatt og havnet rett i skammekroken.
Skolen var ikke et sted man tok i mot besøk. Det skulle tatt seg ut. De fleste foreldrene visste knapt hvor skolen lå. De var ikke spesielt interessert i vite det heller. En lyseblå karakterbok var FAU representant. Den ga ikke mye rom for innspill.
I dag reker det alle slags merkelige mennesker i korridorene på norske skoler. Forfattere, skuespillere og kunstnere har fritt spillerom og elevene griser seg til med leire og lim og får fritt velge hvilke evner de vil fordype seg i.
Vi fikk besøk av sognepresten. Gudene vet hvorfor. Jeg kan fremdeles store deler av katekismen utenat og vant femten kroner på et veddemål om himmelens representant. Han hadde en egenskap som var som skapt for gambling. Sognepresten hadde det med å vippe faretruende frem og tilbake på tærne mens han vandret mellom Lukas og Johannes. Veddemålene ble inngått bak i klasserommet. Jeg tvinnet buser bak gardinene da ”Vår Gud han er så fast en borg” ble satt opp på repertoaret og ventet på resultatet. Sognepresten ble stadig ivrigere, mistet balansen i siste del av fortellingen om barmhjertige samaritan og jeg kunne innkassere gevinsten.
Mens Beatles lagde et hvitt dobbeltalbum fikk vi melding om at vi ikke slapp fri etter syv år. Noen hadde tenkt på vår fremtid og lagt to år til på pulten. Oppslaget ble tatt i mot med behersket begeistring. De to som hadde bestemt seg for å bli lege og advokat glippet litt med øyelokka.
Resten av gutta drømte om å bli jagerflygere. Hva jentene hadde i tankene vet jeg ikke. Vi snakket i grunnen ikke med jenter på barneskolen. De var ikke ansett som særlig interessante på noe felt. Noen år senere ble de gjenstand for mye av vår oppmerksomhet. Men vi snakket i grunnen ikke med dem da heller. Når det ble aktuelt å snakke med jenter visste vi i grunnen ikke hva vi skulle snakke om. Jeg kunne mye om tyske preposisjoner og visste at nynorsk ikke lå for meg. Men denne kunnskapen ble ikke særlig verdsatt av det annet kjønn. Ikke av så mange andre heller for den saks skyld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar