Sørvest med innlagt vann

Det hender at jeg må ta buss, noe jeg ikke er særlig begeistret over, for å si det mildt. Det vil si, det å sitte på bussen er i og for seg greit nok. Det er alt det som skjer før jeg kan sette meg ned på et sete som gjør at jeg mer enn gjerne betakker meg.
Det å vente på bussen er det noe av verste, særlig når det er kuling fra sørvest med innlagt vann en eller annen tidlig morgen i november. Leskur er som regel ikke konstruert for noe annet enn å skjerme litt for solen ved midt på dagen i juli og de får en helt annen funksjon når meteorologien melder skikkelig høstvær. Vinden samler seg da gjerne i et hjørne av skuret, hisser seg opp, virvler rundt i to hundre kilometer i timen og legger fra seg noen tusen hektoliter vann i nakkeregionen. I en slik situasjon tar det på å holde humøret oppe, ved for eksempel fire minutters forsinkelse.
Men det er når bussen endelig kommer at jeg kjenner at denne sysselen overhodet ikke passer for meg. Ikke for så mange andre heller, etter hva jeg forstår. I alle fall sitter det en drøss folk i busselskapene og i fylkeskommunen og klør seg i hodet og lurer på hvorfor mennesker av i dag bruker bil i stedet for en rutebuss i pendel. Jeg vet ikke hvordan det er å er å være ansatt kollektivtransportbransjen, men to store problem burde være ganske synlige og forholdsvis enkle å gjøre noe med.
Jeg måtte ta en tidlig busstur til Fredrikstad her en morgen. September var i godt humør og bussen i rute, så jeg slapp unna de verste venteopplevelsene. Men jeg var likevel litt amper. Jeg er gjerne det når jeg blir bedt om å møte opp noenlunde pen i tøyet før Nitimen. Det gikk ikke over da sjåføren meldte hva det faktisk kostet å sitte på et kollektivt sete en halv times tid.
- 68 kroner.
- Jøss. Er det damer med i prisen?
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg hadde vel fått en slags prissjokk.
- Hæ? Sa sjåføren, naturlig nok.
- Ikke det nei. 136 kroner er litt drøyt synes jeg. Jeg har heller ikke tenkt å kjøpe aksjer i Norgesbuss eller hva det heter.
- Det koster bare 68.
- Jeg skal jo hjem igjen.
- Skal du være med eller?
Jeg bladde opp og fant etter en del intens spaning en ledig plass mellom nye elever på frisørlinja og tømrer og allmennfag på Glemmen videregående skole. Det er stort sett skoleungdom som bruker bussen om morgenen. Senene på dagen også viste det seg. Andre mennesker med fornuften noenlunde i behold bruker bil.
Rutetabellen var ikke på min side da jeg skulle hjem. Valget var å dra litt tidligere enn jeg strengt tatt hadde anledning til eller vente til nærmere Kveldsnytt. Jeg har et par katter i kosten så sene kvelden var ikke noe alternativ. Grinete pelsdyr er ikke å spøke med. De har det med å ta hevn på de mest utsatte tidspunkt og steder. Jeg valgte på nytt en videregående hjemkomst, både prismessig og i forhold til tidspunkt.
Jeg har tenkt litt etter denne opplevelsen og kommet frem til en foreløpig konklusjon. Den er sikkert helt på trynet, transportøkonomisk samfunnsmessig, i forhold til de fleste budsjetter og den nye røykeloven. Slik jeg ser det er det ikke utenkelig at flere busser og lavere pris kan være et godt alternativ til konkurs. Men jeg mangler helt og holdent utdannelse på dette feltet.