Fred og ro i husholdningen

Det er noe merkelig med matbutikker. I alle fall skjer det noe med meg foran stabler med melis og erter kjøtt og flesk på boks. Stort sett vet jeg sånn omtrent hva jeg skal ha når jeg drar ut fra heimen. Jeg husker det mens jeg går til butikken og kommer som regel på et par ting ekstra jeg må ha. Så langt er alt vel og bra. I det øyeblikket dørene åpner seg i butikken, inntreffer katastrofen. Hodet blir på uforklarlig vis tømt for all informasjon om det jeg for fire sekunder siden visste var nødvendig for å opprettholde noenlunde fred og ro i husholdningen. Det kan være at cellene til de automatiske døråpnerne sender skumle stråler til hjernen. Noe må det være.
Vel inne tar jeg en kurv eller en handlevogn, alt etter en ytterst svak fornemmelse om jeg skulle ha mye eller lite denne dagen. Så er det slutt på alt som heter beslutningsdyktighet. For å ikke virke helt fortapt, setter jeg kursen for skapet med melkeprodukter. Jeg tar ut en lettmelk og studerer tilsynelatende datoen for når melken er å anse for spesialavfall og havner i en lei knipe. Det er viktig å vinne litt tid, for nå har jeg ikke lenger snøring på hva jeg skal ha.
Som regel tar jeg litt ymse fra kjøtthylla og drar med meg et eller annet brød. Det er jo rundt fire hundre forskjellige sorter å velge i for tiden, så jeg har for lengst gitt opp å finne ut hva som er hva. Metoden er grei nok den. Jeg vet i hvert fall at svart rugbrød smaker usannsynelig vondt og at sportsbrød ikke har særlig mye med idrett å gjøre. Snarere luft. Det er mulig at ukontrollert promping har blitt en idrett. Det går i alle fall mye brød på denne måte. Etter fire skiver brød, fiser jeg to ganger og så er jeg like sulten igjen.
Deretter henter jeg gjerne en ost, og håper innkjøpet holder til et par noenlunde spiselige måltider. Når jeg kommer hjem oppager jeg at jeg stort sett har glemt det meste. Det er ikke uvanlig at jeg er innom den lokale kolonialen tre, fire ganger daglig. Noen har hevdet at jeg burde ta med meg en lapp. Men da ser det ut som jeg handler for moren min. Det er ikke særlig sprekt å være noenlunde voksen og bli tatt for fremdeles å bo på gutterommet.
Denne spontantaktikken har holdt meg i live i årevis. Men nå kan det vise seg at det er strake veien til den sikre død. Det finnes i disse dager knapt et produkt fra en gang levende organismer som ikke gir deg en eller annen lidelse du helst ikke vil ha. Laks er for eksempel å anse for en kjemisk fabrikk ute av kontroll. Det florerer med til nå ukjente kjemiske sammensetninger i kjøtt og finner hos denne fisken. Å spise laks er i beste fall ensbetydende med sporadisk håravfall. I verste fall kan huden din brukes som karosserideler når bilen din må renoveres for rust. Torsk og sei har det heller ikke særlig godt om dagen. Etter en middag med lettsaltet torsk, er det ikke usannsynelig at du etter en stund blir selvlysende. Det er sikkert morsomt en stund, men etter en tid må det nødvendigvis bli rimelig slitsomt å gå rundt som et levende neonskilt.
Å så mye som ta i kjøttprodukter som er malt opp i en eller annen form, er i dag å anse som en ekstrem risikosport. Dette begrenser utvalget temmelig mye og gjør det ikke noe enklere å handle mat.
Jeg tror jeg har noen epler fra egen hage liggende.