Varianter av alle

Jeg hadde god tid før bussen som skulle frakte meg hjem var ventet på holdeplassen. Det lå et kjøpesenter like i nærheten og det er bedre å late som om jeg skal handle enn å fryse fordervet på fortauet. Nå er ikke jeg medlem i den foreningen som har rastløs jogging i butikksentre som favorittsyssel, men på slike steder er det ikke særlig smart stå alt for lenge på et og samme sted, som for eksempel utenfor Hennes & Mauritz. Da varer det ikke spesielt lenge før en eller annen fra Securitas kommer for å ta en alvorlig prat med deg. Og disse representantene i uniform er ikke ute etter å selge deg en alarm, for å si det sånn.
Jeg var ikke opplagt til å svare på ubehagelige spørsmål, så jeg vandret litt rundt omkring og lot som jeg var svært interessert i både nye gardiner og det siste innen krystall. Jeg var til og med inne i en butikk som åpenbart tiltenkt kvinner med en årsinntekt langt over det offentlige regulativet. Jeg kjente på stoffet til en del kåper og kikket diskret på prisene. De lå rett under et nytt tak på huset mitt.
- Kan jeg hjelpe deg? Spurte en meget smart kledd dame.
- Nei, ingen av disse faller i smak, sa jeg og dro ut av forretningen før resten av de ansatte ble altfor mistenksomme.
Nå satte jeg kursen for et sted med mye fancy elektronikk.
Avdelingen for mobiltelefoner var et greit sted å begynne mente jeg og tenkte at begrepet mobiltelefon strengt tatt tilhører fortiden. Det skulle ikke forundre meg om en og annen utgave kunne forvandles til en komfortabel hybel med et enkelt tastetrykk. Prisen tilsa i hvert fall noe sånt.
Mens jeg sto der og lurte kom en som tydeligvis jobbet der og sa seg mer enn villig til å hjelpe meg på rett spor i den mobile verden. Jeg opplyste at jeg bare så litt på utvalget denne dagen. Å kjøpe en mobiltelefon krever nøye overveielser. Elektrokjøpmannen var fullstendig enig, men øynet tydeligvis en mulighet for et enkelt salg.
- Denne telefonen vil alle ha, opplyste han og viftet med en sølvfarget sak som sikkert kunne brukes til å navigere romferger til mars, i alle fall plassere en satellitt ute av kurs i riktig bane igjen. Jeg var sånn passelig interessert og det var ikke så lenge før bussen min kom.
- Alle? Spurte jeg.
- Ja, svarte mannen, uten å nøle.
Jeg kikket på ham og opplyste at jeg får store problemer når ordet ”alle” blir brukt i slike situasjoner. Det har en tendens til å dukke opp i alle kommunikasjonskanaler så snart et eller annet selskap vil selge et produkt verden strengt tatt ikke har bruk for. Jeg har de siste årene sett uttallige varianter i bruk av ”alle”.
”Alle” vil ha flatskjerm, var en stor slager før jul. Dette er aksjen ”alle” vil kjøpe, var mye brukt av Telenor en periode det beviselig ikke var storm på sentralbordet i avdelingen som stelte med sånt. Jeg har vært borte i bøker ”alle” vil lese og ”alle” vil ha en bit av Petter Northug. Jeg tviler sterkt på at innbyggerne i for eksempel Surinam er særlig opptatt av et norsk stafettgull i skiløypene. Men det kan jo være sånn at ”alle” egentlig er en bestemt person som i flere år har hatt sterk påvirkningskraft, men som av ulike årsaker har valgt å være anonym.
- Hvem er egentlig denne ”alle”? Spurte jeg mannen.
Han ble plutselig opptatt av vaffeljern.
Om bord i bussen var det i hvert fall helt klart at ”alle” ikke kjører kollektivt.