Det er ikke sant at Nordmenn lever på Grandiosa og brunost. Vi står nemlig over komfyrene flere timer hver dag og tryller frem de lekreste retter. Det er i hvert fall bildet som aviser, bøker, ukeblad og ymse fjernsynskanaler forsøker å skape. Det går jo ikke en dag uten at en eller annen merittert kokk dukker opp på TV og freser gjennom fire, fem retter jeg aldri har hørt et knyst om og påstår at dette er noe jeg med letthet kan utføre på et hvert tenkelig kjøkken. Alt jeg trenger, er gode råvarer og hans eller hennes siste kokebok. De skriver gjerne sju, åtte stykker i året, så det er viktig at jeg til en hver tid oppdaterer meg. Så er det bare å invitere slekt og venner på velsmakende måltider.
Mens de rører i grytene forklarer de hvor i verden man får kjøpt fersk antilope og god artisjokk. Det holder liksom ikke med reddiker fra Kiwi. Men det er ikke så enkelt å oppsøke en delikatesseforretning i Frognerveien i Oslo hver gang jeg skal lage middag.
Inspirert av en kokk som tryllet frem et gourmetmåltid av en pose peanøtter og en gulrot, ville jeg overraske husstanden en dag jeg ikke hadde noe spesielt annet fore. Jeg oppsøkte en bokhandel ganske nær meg og fikk sjokk. Hyllene var overfylt av bøker om gjærbakst, frityrsteking av gule blomster og tusen måter å tilberede en breiflabb, pluss et par hundre andre saker om mat og servering jeg ikke hadde den fjerneste anelse om. Det var stabler på linje med Glittertind, uten snø riktignok, med litteratur om asparges og rotfrukter. Det er vel rett før jeg får besøk av barnevernet hvis jeg serverer ungene mine fiskepinner.
Jeg kom til at må være noe fundamentalt galt med folketellingen i dette landet. Ut fra utvalget av kokebøker på markedet, må det bo rundt 30 millioner mennesker i kongeriket, og de fleste må bruke det meste av livet på å lage mat, med nye, spennende retter til hvert måltid. Jeg tok en runde i lokalet for å roe meg ned og forsøkte å finne ut av årsaken til denne voldsomme interessen for å lage mat.. Da er det ikke så merkelig at skolene nærmest råtner på rot og at barna knapt kan telle til ti.
Det kan selvsagt være slik at det bare er meg som ikke bruker særlig mye tid over komfyren. Men da blir det et stort mysterium hvem det er som tømmer kolonialbutikkene for suppeposer og andre mer eller mindre ferdigproduserte matvarer.
Jeg fant omsider en kokebok som så fristende ut og dro inn heimen og åpnet den. Du hellige fred. Jeg bladde gjennom en drøss med matoppskrifter jeg aldri vil klare å uttale og ingredienser jeg kanskje hadde kjent til hvis jeg hadde vært botaniker. Til slutt fant jeg noe jeg hadde sett i Italia en gang. Spagetti Carbonara burde være en overkommelig oppgave mente jeg.
Utgangspunktet var greit nok. Å koke spagetti myk kan jeg litt om fra før. Men så mente boken at jeg burde utnytte tiden med å sprøsteke baconbitene i restene av oljen. Hvilken rest av olje? Den eneste oljeresten jeg hadde lå under bilen. Jeg gikk gjennom oppskriften en gang til, men fant ikke rester av noe annet enn et par feilplasserte komma. Så mente forfatteren at jeg for all del måtte sette i gang med buljongen og la den koke friskt. Det finnes ikke noe oppslagsverk for hva som er frisk koking, så jeg lot den putre i vei i sitt eget tempo. Det så friskt ut for meg.
Dette skulle nå koke til væsken fordampet. Det skal jeg hilse og si den gjorde. Jeg måtte jo samtidig passe på at spagettien ble myk. Nå må jeg bruke vinklesliperen for å få buljongkjelen ren igjen.
”La den kokte spagettien renne av” formante boken. Renne av? Man heller jo ikke kokt spagetti ut over kjøkkenbenken. I hvert fall ikke jeg. Særlig ikke siden den nå skulle være så varm at den kunne koke eggene. Fire egg til og med. Det er en fryktelig omstendelig metode å koke egg på. Jeg ga opp prosjektet og satt meg ned for å studere kokeboken nøyere.
Hvis jeg for eksempel skulle lage en Napoletana-pai, måtte jeg kjevle ut litt deig i et rektangel. Så skulle jeg kle en 20 cm paiform. Med dress og slips? Eller holdt det med jeans og T-skjorte? Gudene vet.
Mens de rører i grytene forklarer de hvor i verden man får kjøpt fersk antilope og god artisjokk. Det holder liksom ikke med reddiker fra Kiwi. Men det er ikke så enkelt å oppsøke en delikatesseforretning i Frognerveien i Oslo hver gang jeg skal lage middag.
Inspirert av en kokk som tryllet frem et gourmetmåltid av en pose peanøtter og en gulrot, ville jeg overraske husstanden en dag jeg ikke hadde noe spesielt annet fore. Jeg oppsøkte en bokhandel ganske nær meg og fikk sjokk. Hyllene var overfylt av bøker om gjærbakst, frityrsteking av gule blomster og tusen måter å tilberede en breiflabb, pluss et par hundre andre saker om mat og servering jeg ikke hadde den fjerneste anelse om. Det var stabler på linje med Glittertind, uten snø riktignok, med litteratur om asparges og rotfrukter. Det er vel rett før jeg får besøk av barnevernet hvis jeg serverer ungene mine fiskepinner.
Jeg kom til at må være noe fundamentalt galt med folketellingen i dette landet. Ut fra utvalget av kokebøker på markedet, må det bo rundt 30 millioner mennesker i kongeriket, og de fleste må bruke det meste av livet på å lage mat, med nye, spennende retter til hvert måltid. Jeg tok en runde i lokalet for å roe meg ned og forsøkte å finne ut av årsaken til denne voldsomme interessen for å lage mat.. Da er det ikke så merkelig at skolene nærmest råtner på rot og at barna knapt kan telle til ti.
Det kan selvsagt være slik at det bare er meg som ikke bruker særlig mye tid over komfyren. Men da blir det et stort mysterium hvem det er som tømmer kolonialbutikkene for suppeposer og andre mer eller mindre ferdigproduserte matvarer.
Jeg fant omsider en kokebok som så fristende ut og dro inn heimen og åpnet den. Du hellige fred. Jeg bladde gjennom en drøss med matoppskrifter jeg aldri vil klare å uttale og ingredienser jeg kanskje hadde kjent til hvis jeg hadde vært botaniker. Til slutt fant jeg noe jeg hadde sett i Italia en gang. Spagetti Carbonara burde være en overkommelig oppgave mente jeg.
Utgangspunktet var greit nok. Å koke spagetti myk kan jeg litt om fra før. Men så mente boken at jeg burde utnytte tiden med å sprøsteke baconbitene i restene av oljen. Hvilken rest av olje? Den eneste oljeresten jeg hadde lå under bilen. Jeg gikk gjennom oppskriften en gang til, men fant ikke rester av noe annet enn et par feilplasserte komma. Så mente forfatteren at jeg for all del måtte sette i gang med buljongen og la den koke friskt. Det finnes ikke noe oppslagsverk for hva som er frisk koking, så jeg lot den putre i vei i sitt eget tempo. Det så friskt ut for meg.
Dette skulle nå koke til væsken fordampet. Det skal jeg hilse og si den gjorde. Jeg måtte jo samtidig passe på at spagettien ble myk. Nå må jeg bruke vinklesliperen for å få buljongkjelen ren igjen.
”La den kokte spagettien renne av” formante boken. Renne av? Man heller jo ikke kokt spagetti ut over kjøkkenbenken. I hvert fall ikke jeg. Særlig ikke siden den nå skulle være så varm at den kunne koke eggene. Fire egg til og med. Det er en fryktelig omstendelig metode å koke egg på. Jeg ga opp prosjektet og satt meg ned for å studere kokeboken nøyere.
Hvis jeg for eksempel skulle lage en Napoletana-pai, måtte jeg kjevle ut litt deig i et rektangel. Så skulle jeg kle en 20 cm paiform. Med dress og slips? Eller holdt det med jeans og T-skjorte? Gudene vet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar