For altfor lenge siden bodde jeg bedagelig på en gresk øy og lot verden gå sin gang uten min deltagelse. Livet besto i å stå opp en eller annen gang, lage litt kaffe og kanskje ta en tur rundt i den lille byen. Jeg lå litt på stranden, drakk litt Ouzo, tok en ettermiddagslur og ble kanskje med en av den lille byens karer ut i båten for å dra en forfjamset turist eller to på vannski. Det morsomste han visste var å late som han fikk motorstopp ute på mer eller mindre åpent hav, dra seg i håret av fortvilelse og fortelle vedkommende i vannet at han eller hun måtte hjelpe til å ro hjem. Om det var særdeles velfødde tyske turister som lå i vannet, måtte de det som regel også. Turistene fra Hamburg rodde og han og jeg sto smilende over en påhengsmotor og ba dem ta i litt. Det var skumle strømmer i farvannet.
Hvis det var tirsdag eller torsdag jobbet jeg litt for losjiet. Jeg har aldri vært på særlig vennskapelig fot med charterselskaper. Jeg brakte meg selv til denne greske øyverden med min særdeles trofaste VW boble. Den tok meg mer eller mindre trygt gjennom Europa og påførte meg ikke andre bekymringer enn en vanvittig øm rygg. Bobler og komfort henger ikke i hop.
Rommet jeg leide hadde en klausul som sa at jeg måtte kjøre damen som eide huset til markedet et par mil unna to ganger i uken. Det var i grunnen ikke noe å si på det i utgangspunktet. Men et marked i Hellas er ikke det samme som Amfi Moss for å si det sånn. Jeg parkerte kjøretøyet på et eller annet fortau, det var i følge damen helt legalt, og fulgte etter henne. Hun dro i gang med en omfattende handel bestående av ti levende høner, et par tonn tomater, løk til et middels borettslag og et knivsett den Israelske hæren ville tatt for et effektivt terroristvåpen. Jeg fikk den tvilsomme ære å bære fjærkreene og knivsettet og plasserte det hele i baksetet. Hun stappet inn grønnsakene og var såre fornøyd med både liv og helse.
Jeg derimot var litt mer skeptisk. Det var første gang jeg drev transport av levende fugl og eskene de var plassert i var ikke akkurat godkjent av EU.
Etter fire kilometer hadde jeg nok fjær i bilen til å møte vinteren på Røros med et godt smil om munnen. Bobler er gode til mye, men de er overhodet ikke egnet som mobile hønsefarmer. Jeg forsøkte på alle vis å holde hønene borte fra ansikt og sveis og slet ganske alvorlig med å få plassert bilen i et slags gir. Min vertinne satt med en fersk vannmelon i hendene, viftet bort litt fjær og hadde det aldeles fortreffelig. Vanligvis tok hun bussen med denne type last.
Vel hjemme plasserte hun hønene i bakgården og ga meg en flaske vin. Jeg tømte den på fire sekunder. Etter en stund kom hun løpende ut på gårdsplassen med håret til alle kanter.
- Many rain in Athen, coming maybe here, ropte hun forskrekket og føk ut i gaten for å advare resten av befolkningen.
Hun hadde lært engelsk rett av ordboken og var ikke så nøye med grammatikk og ordplassering. Jeg lurte litt på det med regn. Det stemte liksom ikke med det bildet jeg hadde av en gresk øy i august. Det samlet seg etter hvert en god del mennesker i gaten. De sto og stirret på himmelen hvor noen skyer samlet seg.
- Very bad, sa min vertinne til meg og gikk rett i en slags sjokktilstand sammen med resten av befolkningen. Det var rett før de hentet landsbypresten. Fem minutter senere kom det trettifire regndråper.
Hvis det var tirsdag eller torsdag jobbet jeg litt for losjiet. Jeg har aldri vært på særlig vennskapelig fot med charterselskaper. Jeg brakte meg selv til denne greske øyverden med min særdeles trofaste VW boble. Den tok meg mer eller mindre trygt gjennom Europa og påførte meg ikke andre bekymringer enn en vanvittig øm rygg. Bobler og komfort henger ikke i hop.
Rommet jeg leide hadde en klausul som sa at jeg måtte kjøre damen som eide huset til markedet et par mil unna to ganger i uken. Det var i grunnen ikke noe å si på det i utgangspunktet. Men et marked i Hellas er ikke det samme som Amfi Moss for å si det sånn. Jeg parkerte kjøretøyet på et eller annet fortau, det var i følge damen helt legalt, og fulgte etter henne. Hun dro i gang med en omfattende handel bestående av ti levende høner, et par tonn tomater, løk til et middels borettslag og et knivsett den Israelske hæren ville tatt for et effektivt terroristvåpen. Jeg fikk den tvilsomme ære å bære fjærkreene og knivsettet og plasserte det hele i baksetet. Hun stappet inn grønnsakene og var såre fornøyd med både liv og helse.
Jeg derimot var litt mer skeptisk. Det var første gang jeg drev transport av levende fugl og eskene de var plassert i var ikke akkurat godkjent av EU.
Etter fire kilometer hadde jeg nok fjær i bilen til å møte vinteren på Røros med et godt smil om munnen. Bobler er gode til mye, men de er overhodet ikke egnet som mobile hønsefarmer. Jeg forsøkte på alle vis å holde hønene borte fra ansikt og sveis og slet ganske alvorlig med å få plassert bilen i et slags gir. Min vertinne satt med en fersk vannmelon i hendene, viftet bort litt fjær og hadde det aldeles fortreffelig. Vanligvis tok hun bussen med denne type last.
Vel hjemme plasserte hun hønene i bakgården og ga meg en flaske vin. Jeg tømte den på fire sekunder. Etter en stund kom hun løpende ut på gårdsplassen med håret til alle kanter.
- Many rain in Athen, coming maybe here, ropte hun forskrekket og føk ut i gaten for å advare resten av befolkningen.
Hun hadde lært engelsk rett av ordboken og var ikke så nøye med grammatikk og ordplassering. Jeg lurte litt på det med regn. Det stemte liksom ikke med det bildet jeg hadde av en gresk øy i august. Det samlet seg etter hvert en god del mennesker i gaten. De sto og stirret på himmelen hvor noen skyer samlet seg.
- Very bad, sa min vertinne til meg og gikk rett i en slags sjokktilstand sammen med resten av befolkningen. Det var rett før de hentet landsbypresten. Fem minutter senere kom det trettifire regndråper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar