Våtmark på hodet

Juli var godt i gang og vannet kom fra himmelen uten sparedyse. Jeg satt i bilen på E6, i kø naturligvis, og var såre tilfreds med at jeg ikke skulle ut på en god stund. Jeg stoppet fire centimeter fra en fullstappet Mazda som er klassifisert som familievennlig. Men det brydde ikke tre små medlemmer av kjernefamilien på fellesferie seg nevneverdig om. Bakruta var fylt med armer og bein, løse hårtuster og flygende softis med sjokoladetrekk. Det så ikke pent ut og gikk nødvendigvis ut over interiør og antrekk. Sånt har en tendens til å spre seg og det var ikke akkurat ferieidyll i forsetene heller.
Far lå godt lent over girspaken og smalt voldsomt med leppa, ivrig etter å legge den nye permanenten til mor flat. Mor var ikke akkurat smørblid hun heller. Hun dro godt med luft og returnerte talestrømmen med storm i kastene og en glimrende utført venstre hook. Det viste seg at far hadde tupé. Den flagret ut av vinduet, havnet under hjulene til en trailer fra Litauen og la seg til rette i midtstripen som en velbrukt mopp. Fremkrittspartiets fremgang er verdt en debatt eller to, men det var neppe dette temaet de diskuterte. Her gikk det nok mer på valg av ferieform, oppdragelse av unger og mulighetene for en opprivende skillsmisse. Det var ikke aktuelt med ferie på hjul neste år. I alle fall ikke med hverandre.
Far stormet plutselig ut av døren, dro det som hadde vært en sirlig frisyre opp av asfalten og ristet ut grus og flate snegler. Han satte våtmarken på hodet og det ble brått stille i bilen. Kanskje ikke så rart. Han så ut som en sint bever på ecstasy.
Dette var stor underholdning. For meg i alle fall. Køen satte seg omsider i bevegelse og far fikk etter hvert bilen i rett gir. De tok av fra Europaveien og fulgte skiltet mot nærmeste campingplass. Fristelsen ble for stor for meg. Jeg fulgte etter. Det var fremdeles usedvanlig stille i bilen foran. Men det varte ikke så lenge. Regnet var like hissig og familien parkerte på en avmålt flekk. Hvis de hadde tenkt seg om kunne de tjent en formue på å demme opp vannet og bygge en kraftstasjon. Men de var opptatt på et helt annet plan.
Mor og barn forskanset seg i kjøretøyet. Far åpnet bagasjelokk og skiboks og lempet ut poser med fire rom og kjøkken, innlagt strøm, kloakk og sentralstøvsuger. Han strødde om seg med baderinger, gassgriller og alt i siste mote i golfutstyr. Han hadde nok misforstått nyhetene om ubegrenset adgang til grønne, kortklipte enger mossedistriktet. Det finnes ikke hundre golfbaner i området, bare stor vilje fra en engere krets om å få det til. Men han var muligens en mester i å få ”birdie” på en plantegning.
Det var tydeligvis en stund siden de hadde brukt fritidsboligen. Det ble en svært langvarig byggeperiode. Mor mistet tålmodigheten, skjelte ut mannen for manglende fingerferdighet, startet bilen og satte kursen for Syden. Sånn går det når man er absolutt må spille golf.

Atombomber og skumle tanker

Sommeren her oppe ved polarsirkelen er ikke til å stole på. Å gå inn i en høst og vinter etter en ferie med regn og hissige vindkuler setter humøret mitt på prøver jeg overhodet ikke er trent for. Løsningen er da å sette kursen for breddegrader hvor sol og temperaturer som er til å leve med er hverdagskost. Men for å komme seg av gårde trengs det et transportmiddel. Jeg har tidligere lastet bilen med ymse utstyr og lagt i vei. Det var også planen i år, men unger av i dag er av dag er komfortabelt anlagt.
De mindreårige jeg har i kosten mente at en tur i bil ikke kom på tale, ikke noe som gikk på hjul egentlig. Da gjenstår fly og for å slippe unna mye styr valgte jeg en charterreise, siden jeg bor et par hundre meter unna en flyplass som er anlagt for akkurat det formålet.
Det tar noen timer å komme til garantert sol, og siden selskapet som arrangerte turen mener det er forsvarlig å ta det samme som det koster for en tre retters middag på Refsnes gods for noe makaroni oppvarmet i en mikrobølgeovn, valgte jeg å droppe mat på flyet. Mat på den lokale flyplassen kunne ikke gjøre all verdens innhogg på saldoen trodde jeg.
Men først skal man selvsagt gjennom en tålmodighetsprøve av en temmelig lang kø, så skal man sjekkes for granatkastere, atombomber og skumle tanker. Jeg hadde ikke noen forbudte produkter på meg denne dagen, men det pep likevel stygt da jeg gikk gjennom sperringen. Sånt fører til full sjekk av både hår og sko og sikkert et par telefoner til politiets sikkerhetstjeneste.
- Hvorfor meg? Spurte jeg en kar i uniform.
- Ren rutine, var svaret.
- Av hva da?
Et skuldertrekk og jeg slapp aller nådigst gjennom og satte kursen for matfatet. Bestillingen besto i to brus, et par innbakte pizzaer og en hamburger, en øl og et sjokk til far da jeg fikk presentert regningen.
- Hvorfor har dere priset i gamle italienske Lire? Lurte jeg på.
- Hæ? Svarte konfirmanten i kassa.
- Det var bare et bilde på at jeg synes det var en smule dyrt, forklarte jeg kassadamen. Hun hadde blikket rettet mot en røslig kar fra Securitas og jeg hadde ikke noe særlig lyst til å snakke med ham akkurat da. Jeg sjekket lappen jeg hadde fått litt grundigere.
- 81 norske kroner for en skarve øl? Spurte jeg, nærmest vantro. Det er friskt, til og med en solskinnsdag på Aker brygge.
- Du får drikke den med andakt, svarte damen og smilte bredt.
Jeg smilte ikke.
- Nei. Denne ølen kommer til å smake pyton, sa jeg og ga henne en korsstingsmunn av tredje grad.
Hele flyplassgildet kostet omtrent det samme som fire svære middager og nok øl til et middels seminar kostet der jeg landet noen timer senere.
Flyet var selvsagt forsinket og mens jeg satt der kom jeg i tanker om den grundige sjekken vi hadde gått gjennom for å slippe inn på verdens dyreste restaurant. Nå var det nok ikke restauranten som var problemet, snarere flyet.
Jeg går ut fra at systemet med å forby sjampo og makrell i tomat som håndbagasje har noe med redselen for at jeg eller andre skal bruke disse våpnene for å ta kommandoen over fly og besetning og kreve George W. Bush utlevert eller noe sånt.
Jeg var nå beslått med kniver, gafler, flasker og alt mulig annet jeg kunne slå meg frem med. I butikken som mener det ikke er så mye som en krone skatt på varene var det heller ingen mangler på potensielle våpen. Der selges det parfyme som kan slå ut en liten by og jeg vet om mange som ikke er særlig støe på føttene etter å ha fått en flaske whisky i hodet.
Logikken er tydeligvis at hvis folk og terrorister blir fratatt muligheten til å ta med seg farlige ting gjennom sikkerhetskontrollen, er det utenkelig at de bruker det som finnes rett under nesa på dem litt senere. Myndigheter i alle land puster lettet ut, problemet er løst og alle er glade. Noen annen forklaring finnes ikke.
Så bar det om bord i flyet, bare for å oppdage at det var konstruert for pygmeer, hvis det er lov å si det nå om dagen. Det tar på å sitte med knærne opp under ørene og haka på stolryggen foran i fire timer. Senere skulle jeg dessverre hjem igjen.

Krav om nye veier

Det er ikke mangel på saker og ting som nærmest daglig klassifiseres som ytterst farlig i ymse publikasjoner. Forskere og eksperter på flere felt står frem og forkynner snarlig død eller langvarig sykeleie etter funn av gammaglimt i verdensrommet, skrekkelige, kreftfremkallende stoffer i potetgull og ukjente virus som skjuler seg i lavtrykkene. Jeg er ikke særlig engstelig av meg og går ikke i dekning fordi en mer eller mindre samlet medieverden ser ut til å leve av å forkynne farer. Det eneste jeg er litt forsiktig med er å gå ut med vått hår om vinteren. Det vet jeg kan jeg kan være skummelt.
Det lurer andre ting der ute som ikke får særlig oppmerksomhet og jeg anser det nå som min plikt å innkalle til allmøter om det som uten tvil er den største trusselen mot mitt og andres liv.
I 2007 ble 233 mennesker drept. Første halvår i 2008 døde 133 mennesker som følge av slett politikk og liten vilje til å gjøre noe med problemet. Hadde det dreiet seg om fugleinfluensa, bakterier i dusjen, hai i Mossesundet, eller, Gud forby, asylsøkere i polkø, ville protestene kommet med hørbar styrke.
Det jeg tenker på utsetter oss for uomtvistelig fare omtrent hver dag, men det ser ikke ut til at noen bryr seg nevneverdig. Det handler ikke om stråling fra mobiltelefoner, flått, ulv eller fremmedlegemer som faller ned fra verdensrommet.
Mobiltelefoner moser hjernen din, i følge forskning utført av diverse tabloidaviser, og gjør at du ikke lenger husker å ta på deg klær i femten grader minus. Flått dreper som kjent alt som kommer i deres vei og asylsøkere kan finne på hva som helst, for eksempel å ta over landet, noe som egentlig burde glede alle de som mener at den rød - grønne regjeringen ikke engang kan knytte skolissene sine på en forsvarlig måte.
Sigaretter var et så stort samfunnsproblem at det ble innført røykeforbud stort sett overalt hvor mennesker ferdes på en eller annen måte. Folk døde visst som fluer. Du kan snart ikke slippe en fjert uten at det kommer en eller annen miljøavgift og tar deg og det er innført en nasjonal dugnad for å ta knekken på noen usle snegler. De er slett ingen estetisk nytelse i hagen, jeg er klar over det, men jeg vet om mang en tapet som absolutt ikke burde ligge ute for fritt salg, og sneglene spiser stemorsblomster, ikke mennesker.
Men biler dreper mennesker. Jeg er temmelig sikker på at hvis bilen hadde blitt funnet opp i dag, ville ingen regjering med en viss form for ansvarsfølelse tillatt at ymse kjøretøy møtte hverandre i 90 kilometer i timen med rundt 40 centimeters klaring. EU - direktivene ville vært rødglødende av engstelse og unionen ville sporenstreks satt en effektiv stopper for den slags idiotisk aktivitet.
Selv om det er hevet over enhver tvil at trafikk er direkte helsefarlig, har jeg ennå ikke sett noen forslag om umiddelbart å sette opp noen krasse kriterier for hva slags biler man kan innføre til landet, eventuelt sette dem i karantene for å teste om de holder mål, eller rett og slett forby import av visse biler.
Det stopper stort sett med å klage høylytt på bensinprisene og krav om nye veier.
Det er bare mennesker som får trædd over seg krasse regler om å være renvasket på alle områder før de får sette en fot i landet. Er det en ørliten tvil om at de har noe annet enn rent mel i posen skal grensen stenges tvert. Slike regler gjelder stort sett ellers bare for boaslanger, krokodiller og narkotika.
Markedet flommes over av kjøretøy fra alle verden hjørner, nye veier bygges og jeg har sett tilløp til endeløse køer og trening til fartsprøver i rally NM utenfor skoleporten hvor barn helt ned i seksårsalderen svinser rundt. En naturlig konsekvens av denne form for oppførsel burde være svære protestaksjoner som krever at noe blir gjort straks og illsinte leserinnlegg, fulgt opp av en uendelig rekke av avisartikler som ensidig peker på alle de negative følgene trafikken har på samfunnet.
Det kommer av og til et eller annet skriv og svære plakater fra myndighetshold om at det er lurt å bruke bilbelte og vær så snill og kjør litt saktere gjennom skolegården. Resten av verden gir stort sett blaffen.
Men nåde og trøste om det kommer et par asylsøkere til bygden. Da er det rett før Heimevernet blir koblet inn.

Rettferd, velferd og høyere lønn

Det som skjedde på Eidsvoll i 1814 har fått en del minnesmerker. Noen står på torg og gjør ikke særlig vesen av seg. Andre er av den mer hørbare typen. Sammen med grunnloven kom det av en eller annen grunn en nasjonal kontrakt om at det til evig tid skal være musikk i gatene på visse tidspunkt på året. For at dette skulle komme i organiserte former ble det startet egne foreninger for mennesker med instrumenter og uniform, kalt korps.
Jeg ble i sin tid innlemmet i denne bevegelsen. Jeg var ikke udelt begeistret for tekstilene som ble utdelt på en øving. Men jeg hadde et visst håp om at uniformen ville gjøre inntrykk på damene. Det gikk noen ubekreftede ryker om det i kameratflokken. Det gjorde inntrykk også for så vidt, men ikke akkurat som jeg hadde tenkt. Jeg satt i en gymsal en kveld i uka og øvde til det som skjedde i mai. Jentene gikk på turn.
En morgen sto jeg med hvite bukser, noteveske og en klarinett, og følte meg sånn passe dust. Jeg gjorde utallige forsøk på å få en båtlue med lang dusk sånn noenlunde på plass over sveisen. Men uansett hvordan jeg plasserte hodeplagget, så jeg ut som en marinegast som lengtet veldig hjem til mor.
Korpset skulle ut i bygden og lage stemning i fronten av et 1.mai tog. På denne tiden var det ikke bra for helsen og den videre anseelsen i samfunnet å stå og polere en bil på denne dagen. Det var for øvrig ikke særlig mange som hadde bil heller. Å rydde i hagen gjorde bare de med gyldig medlemskap i Høyre og Norges bonde og småbrukarlag, også kalt svikere.
Vi dro ut med ”Alte kameraten” og fikk følge av ymse avdelinger av LO og et par mer eller mindre enige fraksjoner av Arbeiderpartiet. De heiste bannere med krav om fri på lørdag og frihet og trygghet for alle og noen med en slags stemme sang Internasjonalen. Helst sist gikk et par medlemmer av SF. De holdt en knøttliten plakat med ”Norge ut av Nato”. Det var ikke særlig populært på et tettested hvor luftforsvaret holdt liv i godt over halve befolkningen. Men de ble tolerert på et vis, i motsetning til døgeniktene som bare sto langs veikanten og glodde og ikke gadd å gå et par kilometer for rettferd, velferd og høyere lønn. Etter noen taler for dagen, en kake og en brus dro vi hjem og alle mente det hadde vært en verdig markering. Jeg vil tro at kapitalistene skalv i dressene sine etter at fagforeningene vista makta si på Halmstad.
Jeg fortsatte med ymse marsjer og levde i håpet om en gang å kysse en drillpike fra Moss skolemusikkorps. Det gikk mange år før jeg innså at dette med korps ikke var inngangen til noen form for erotiske opplevelser. Det gikk mest i gnagsår.
Jeg lå strak utendørs i en nylig innkjøpt sak med myke puter og nøt for en gang skyld varmen uten bruk av en favn med ved og ante fred og ingen fare. Plutselig satte Ragnarok inn. Det hørtes ut som samtlige ruter til Norwegian hadde tatt feil av flystripen i nabolaget og brukt kjellerlemmen min som landingsbane. Jeg falt ut av døsen og oppdaget et lokalt korps i hverdagsklær som var i ferd med å runde portstolpen min. Det var alt annet enn rent i marsjen. Tubaen sneiet en grein på epletreet, deiset bort i trombonen som viklet seg inn i duskene til fanen og traff stortromma midtskips. Trompeter og klarinetter lå strødd grøftelangs.
Dette var et korps med normal rekruttering. Selv om de inviterte hele slekta ville de kunne holde konsert på en studenthybel. Men det hele endte likevel ut i noe som kunne måles på Richters skala.
Det viste seg at de trente på et avansert spasersystem med innovervendte skruer og et par overraskende volter. Det hele skar seg ved postkassa mi. Der gikk korpset inn i den total kollaps. Saksofonisten innkalte letemannskaper for å lokalisere fliser og munnstykker. Resten av musikerne samlet sammen løse instrumenter, spadde opp det de fant av kryss og b’er og tuslet lett flaue tilbake. Det så ikke pent ut.
Jeg er glad jeg ga meg i tide.

Krav om pent tøy

Mai er en utidig måned. Det hjelper ikke hva en eller annen låtskriver en gang i tiden mente. Kom mai du skjønne milde du liksom, den er mer på grensen til ondskapsfull. I utgangspunktet er det riktignok flust med fridager i denne måneden, noe som jo er et forsonende trekk, men i år faller flere av disse sammen med dager som likevel er fri og da står vi igjen med en noenlunde normal måned, sånn sett. Men den byr på en del utfordringer som ikke er av det helt gode slaget.
Det er tid for konfirmasjoner. Denne type arrangementer inneholder en del saker og ting som ikke taler til sin fordel. De krever anstrengt konversasjon med fjerne familiemedlemmer man kun treffer når noen i slekten er i en viss alder. Jeg har opplevd å få slengt ”så stor du har blitt” etter meg, lenge etter at ungene mine kunne skrive brev på et noenlunde forståelig engelsk. Konfirmasjon kommer gjerne sammen med et lite hyggelig krav om pent tøy, aller helst dress. Jeg har bare hatt en eneste dress i min forvaring i hele mitt liv. Den ble tvunget på meg da jeg selv var midtpunktet ved et langbord en søndag i puberteten.
Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor det var så tvingende nødvendig med en dress. Jeg ble jo iført en hvit kjortel i bomull straks jeg var ute av bilen. Så ble jeg plassert i en gruppe hvor det også var gått ut et bud om de samme tekstilene, bedt om å smile til fotografen og plassert på en kirkebenk. Der fikk jeg selskap av nervøs så det holder.
Det ble en del borgere av Moss også da det kom for en dag at det var planlagt boliger for en del mennesker som mer enn noen andre trenger en trygg hverdag. Det tok ikke lang tid før irriterte pekefingre kom i været og hevdet at byen ikke trengte flere kriminelle. Jeg vet ikke hvor de har sine opplysninger fra, men etter mine begreper er man ikke kriminell før man begår en kriminell handling. Å være fra bestemte land er ikke ennå noen kriminell handling, selv om enkelte grupper forsøker så godt de kan å hevde akkurat det. Mest sannsynlig har de også stått for presten en dag, uten at det har hjulpet nevneverdig.
Vi som nesten opplevde krigen måtte bevise for prest og menighet at vi kunne vår bibelhistorie. På et tidspunkt i gudstjenesten pekte presten på utvalgte kandidater. Det var signalet til å begynne å svette. Jeg ble plutselig bedt om å gjøre rede for et par av katekismens mer eller mindre uforståelige formuleringer. Det finnes sikkert andre og mer ubehagelige opplevelser i en fullsatt kirke, men jeg har til dags dato ikke kommet på noe.
Det gikk sånn passe, jeg stotret frem noen ikke helt velvalgte ord, ble godkjent som en slags konfirmant, men sånt setter sine dype spor.
Siden, når jeg har jeg blitt innkalt til en kirke, noe som skjer veldig sjelden, forsøker jeg å gjøre meg totalt usynlig. Man vet aldri når kirkens menn og kvinner kan finne på å innføre en repetisjonsøvelse. Siden har jeg heller ikke hatt sansen for dresser i klesskapet. Ikke noe annet sted heller forresten.
Jeg har aldri sett nytten av å eie en bukse og jakke i samme stoff og farge. Slips er jo kun noe man tar av seg etter en stund likevel. Jeg tar det helst ikke på meg og så med ett skal nasjonaldagen feires.
Da er det igjen påbud om noenlunde pent tøy, helt fra tidlig morgen av. 17. mai er sikkert grei nok den, men dagen innholder en del elementer som gjør at jeg bruker litt tid på å grue meg. Skopuss for eksempel. Det er ikke forenelig med en hvit skjorte. Uansett hvor forsiktig jeg er, får jeg alltid skosverte på skortebrystet. Den lar seg ikke fjerne med noe kjent middel og jeg har forsøkt alt, fra høytrykkspyler til vinkelsliper. Jeg vet at det går an å pusse skoene før jeg tar på meg ren skjorte, men jeg tar alltid på meg skoene til slutt. Jeg husker nemlig aldri hvor jeg satte dem forrige gang det var 17.mai. Jeg må dermed i siste liten lete etter dem i et eller annet skap, og da har jeg som regel skjorten på meg allerede.
Så er det ut i verden og der hvor jeg bor er slik at det alltid skal blåse en særdeles frisk og iskald bris på tvers av bygda på nasjonaldagen. Den skal gå gjennom marg og bein.
Etter oppstilling i en skolegård er det tid for å gå noen kilometer og finne unger på en plen hvor det er en ordfører og rundt 10.000 mennesker.
Gnagsår har nå svært gode betingelser og det er ikke særlig morsomt å gå på tærne i ring på et bygdetun for å lete etter avkommet blant svære bunader, tubaer og heliumballonger som kommer i to hundre kilometer i timen på sin vei mot stratosfæren. Når jeg endelig finner dem forlanger de is og brus og bryr seg overhodet ikke om at køen er rundt fem kilometer lang.
Etter isen og brusen er det å gå noen kilometer tilbake og innta kaffe og kaker på den samme skolegården. Hadde et slikt arrangement gått av stabelen i Danmark hadde det i hvert fall vært mulig å få seg en øl. Så fryser jeg litt til og går omsider hjem og får på meg noen kledelige klær.
Når det verste har lagt seg for sesongen er det jaggu meg Melodi Grand Prix.

Et par røde dager på kalenderen

Rett før påske måtte jeg som snarest innom den lokale matbutikken. Jeg hadde glemt kattemat og pelsdyret var i overkant grinete fordi det ikke lå fersk føde i matskålen. Han blir temmelig rabiat når slikt skjer og det går som regel ut over en knøttliten, oransje sak som bor i en bolle med vann. Katten setter seg resolutt foran bollen, stirrer intenst og gjør et og annet utslag med labbene mot bollen. Han passer omhyggelig på å ikke stikke labben i vannet. Han har gjort det en gang. Det gjorde tydeligvis vondt for et par sarte kattepoter. Men dette marine husdyret blir smått nervøs av å stirre inn i et par sure katteøyne og svirrer rundt med svimmel i halefinnen. Sånt kan det fort bli bråk av hvis en eller annen forening som jobber med husfiskenes mentale helse skulle komme på døren. Det er jo flust med mennesker som passer på at det meste fra tulipaner til grevling får et godt liv.
Det ble jo et salig bråk her for noen år siden da en eller annen organisasjon oppdaget at opptil flere mennesker brukte meitemark som agn når de fisket. Å træ en mark på en krok var ensbetydende med å frata meitemarken en verdig oppvekst og kunne gi varige skader på dens seksualliv. Sånt kan vi ikke ha det i et noenlunde demokratisk land. Jeg spiste kaniner som levde i et lite hus på eiendommen da jeg var liten og ganske mye annet som kunne både krype og gå, men det er en annen historie.
Jeg måtte med andre ord i butikken. Vanligvis er det en ganske grei operasjon. Men denne dagen var ikke vanligvis. Jeg slentret inn dørene på min lokale kolonialbutikk og lurte på om jeg hadde gått glipp av et katastrofevarsel. Butikken var fylt til trengsel og folk raste rundt med ville blikk og overfylte handlevogner. Det virket som nasjonen hadde fått beskjed om å forlate landet og sporenstreks dra Nordpolen og bli der til de fikk nærmere beskjed. Og for all del, ta med så, mye mat dere er i stand til å frakte.
Jeg fikk tak i en kurv og satte kursen for avdelingen for dyrefor. Jeg rundt hjørnet og havnet midt i et trafikkaos på linje med kanalbroen i Moss etter en fergeankomst. Jeg fikk kontakt med et noe hektisk kvinnemenneske som sto rolig i ti sekunder.
- Hva skjer?
Hun så på meg med et overrasket ansikt og lurte vel på om jeg bodde langt ute i skogen uten kontakt med omverdenen, elle bare var generelt uvitende.
- Det er påske, sa hun, med trykk på påske.
- Ja vel. Men jeg visste ikke at høytiden krevde innkjøp i grossistklassen. Har det kommet et nytt regelverk på området? Har den rød - grønne regjeringen oppfordret folk til å kjøpe så mye mat som mulig denne påsken for å redde årets jordbruksoppgjør?
Hun ga blanke i bønder og statelige avtaler.
- Butikkene er stengt, sa og så meget strengt på meg. Hun snudde seg og nærmest sprintet mot kjøttdisken. Der var det nå tilløp til håndgemeng og etter det jeg forsto, stor matvaremangel.
Det skjer noe mystisk med folk når det står et par røde dager på kalenderen eller hvis nyhetene varsler om en smule redusert tilgang på melk et par dager. Det virker som om et gen fra krigens dager slår inn og sier at nå gjelder det å passe på. Det er to hele dager til neste gang det er tilgang på leverpostei og marinerte grillbein. Tøm kontoen og sett i gang og fyll kjøleskap og fryser. Her ligger hungersnøden på lur. Noe som ikke stemmer med virkeligheten.
Det som engang het bensinstasjon og hadde viftereimer, tenneplugger og bremsevæske til et hvert tenkelig kjøretøy, har i dag et langt større utvalg i fryst pizza og hamburgere enn vinduspussere, og de som jobber der kan garantert ramse opp opptil flere måter å tilberede en pølsegryte. Skal du skifte en lyspære derimot, står du ganske alene.
Ved kassene var det full stopp og når jeg må ty til karatetriks for å få meg en enkel banan, skjer det noe med mitt humør. Jeg synger ikke for å si det sånn. Det gjør jeg i og for seg ikke ellers heller, men det er en annen historie.

Plantet i fire meter snø

Jeg sto ute på eiendommen, godt plantet i fire meter snø, og oppdaget at taket på huset var i ferd med å bli rimelig tynget av de siste dagenes nedbør. Husværet ble bygget lenge før jeg var født og jeg har ingen opplysninger om hvor mye det tåler av snø og is. Pipa stakk så vidt over snøkanten og jeg fryktet at jeg om ikke lenge kunne invitere langrennseliten til sprintmesterskap mellom CD- hyller og lenestoler, hvis jeg ikke fjernet snøen på taket. Opp på taket var ikke noe jeg så frem til, så jeg tenkte litt mer, og var en stund inne på å la det stå til. Det hadde gjort seg med nytt tak og et litt bedre bad. Uforutsette snømengder burde jo komme inn under en eller annen paragraf i naturskadefondet. Særlig siden den globale oppvarmingen skulle tilsi at det ikke er særlig sannsynelig med snø i Østfold om vinteren.
Jeg gikk inn igjen og ble straks, og på det varmeste, frarådet den type virksomhet av en representant fra et forsikringsselskap. Han var på radioen og kunne opplyse at det ikke kom til å bli utbetalt en krone til mennesker som lot være å fjerne snø fra tak som åpenbart sto i fare for å knekke sammen. Det var med andre ord ingen vei tilbake.
Å gå opp på snødekte tak i vinkel, litt over midtvinters, er ikke aktiviteter jeg gjør uten å grue meg alvorlig først. Jeg grudde meg så mye at katten fant det forsvarlig å stikke ut en tur, noe han har vært svært uvillig til den siste tiden. Det er ikke noe særlig å gjøre ute for ham. Det finnes nesten ikke fugler og skulle han mot formodning se en dompap han får lyst på, kommer han ikke frem på grunn av snøen. Jeg har også forklart ham inngående at han helst bør finne noe annet enn spurv å jakte på denne vinteren, ulv for eksempel.
Han får stort sett dagene til å gå med å sove på ulike steder hvor han til en hver tid er mest mulig i veien. Har er utrolig god til akkurat det. Hvis jeg for eksempel skulle få lyst til å skrive et eller annet, finner jeg ham godt plantet på tastaturet på PC-en. Hvis jeg henter mer ved, oppdager jeg ham som regel sovende på ryggen i vedkassa. Det ser usannsynelig dumt ut, men han har en utrolig evne til å forutsi hva jeg skal gjøre til en hver tid. Jeg har meldt ham på til TV-Norge. Han er et meget godt egnet medium til å finne hva det skal være. Jeg er rimelig sikker på at han vet hvem som sto bak drapene på Orderud gård og at han uten problemer kan hente frem gjenglemte nøkler.
Akkurat nå lå han oppe i bollen med appelsiner og koste seg voldsomt, mens jeg tok på meg det jeg hadde av varme klær. Jeg gravde en times tid i snøen og fant en slags stige. Av tre selvsagt, og tyngre enn Eiffeltårnet. Jeg klatret opp, bare for å rase ned igjen i tre hundre kilometer i timen. Fire trinn hadde ikke satt særlig pris på utendørs virksomhet gjennom flere år. Jeg sto med snø til halslinningen og mente mange stygge ting. Endelig på taket akte jeg meg forsiktig oppover og kjente at dette umulig kom til å gå særlig bra. En halv meter fra toppen oppfant jeg en helt ny idrettsgren. Den består i å skli fortest mulig ned et tak, mens man fortvilet forsøker å få fotfeste et eller annet sted, for så å lande vondt på ryggen i ei snøfonn, få resten av takraset etter seg og ligge flat med fire tonn løssnø innenfor boblejakka. Jeg tror ikke denne grenen noen gang vil bli tatt opp i Norges idrettsforbund og jeg kan nok dermed glemme deltagelse i OL. Triste greier.

Forbyttet ved fødselen

Jeg våknet på fjorårets siste dag og kjente med en gang at det var noe som ikke stemte. Sånn umiddelbart var ikke i stand til å peke på hva som var galt. Det tar gjerne litt tid før alle sanser er oppe og går om morgenen. Særlig når det fremdeles er mørkt. Men det hadde skjedd et eller annet dramatisk i løpet av natten. Det var jeg temmelig sikker på. Jeg funderte litt på hva det kunne være og stakk den nederste delen av anatomien ut av dyna. Da fikk jeg svar. Rommet var innhyllet i en temperatur jeg ikke er skapt for. Sånt merker jeg fort.
Det har sammenheng med at jeg faktisk ble forbyttet ved fødselen på sykehuset i Moss midt på 50-tallet. Det var helt vanlig at folk havnet i feil familier på den tiden og ingen gjorde noe stort nummer av det. Dette var lenge før data og mobiltelefoner. Dåpsattest var gyldig legitimasjon og personnummer ikke oppfunnet ennå. Samfunnet stolte helt og fullt på systemet med kartotekkort i alfabetisk rekkefølge. Problemet var at de var skrevet av leger og jordmødre. Skjønnskrift er jo ikke akkurat et fag som det satses mest på ved disse studiene. Det ble nødvendigvis en del tvilstilfeller. Da fordelte man unger etter visuell bedømming av mor og barn. Fedrene var jo ikke å se. De stakk bare innom rett etter fødselen, røyka en tjuepakning i gangen og konstaterte at det nok tok en ukes tid før de igjen fikk middag på bordet.
Men folk tok i mot det de fikk og klaget sjelden. Det var ikke ansett som særlig smart for den videre karrieren å diskutere med autoriteter i hvite frakker. Ikke med noen autoriteter egentlig. Jeg forsøkte meg et par ganger. Konfirmasjon sto ikke høyt på min ønskeliste. Men å ikke gå for presten var utelukket. Å bli arveløs var den mildeste straffen jeg ble truet med. Man gjorde som man ble bedt om. Resultatet er at han som egentlig er meg nå sitter i et varmt land og lengter desperat etter is og snø
Jeg kjente nå at lammelsene ikke var langt unna og strakte ut hånden etter noen klær som lå innen rekkevidde. Jeg kledde på meg under dyna og listet ned i gangen. Det hadde ikke akkurat vært tropenatt der heller. Katten lå med lue og votter, klistret opp mot panelovnen.
Jeg hater å fryse. Jeg tilstår alt fra drapene på Ordeud gård til fremgangen til Fremskrittspartiet for å slippe å oppholde meg i vær under frysepunktet.