Rettferd, velferd og høyere lønn

Det som skjedde på Eidsvoll i 1814 har fått en del minnesmerker. Noen står på torg og gjør ikke særlig vesen av seg. Andre er av den mer hørbare typen. Sammen med grunnloven kom det av en eller annen grunn en nasjonal kontrakt om at det til evig tid skal være musikk i gatene på visse tidspunkt på året. For at dette skulle komme i organiserte former ble det startet egne foreninger for mennesker med instrumenter og uniform, kalt korps.
Jeg ble i sin tid innlemmet i denne bevegelsen. Jeg var ikke udelt begeistret for tekstilene som ble utdelt på en øving. Men jeg hadde et visst håp om at uniformen ville gjøre inntrykk på damene. Det gikk noen ubekreftede ryker om det i kameratflokken. Det gjorde inntrykk også for så vidt, men ikke akkurat som jeg hadde tenkt. Jeg satt i en gymsal en kveld i uka og øvde til det som skjedde i mai. Jentene gikk på turn.
En morgen sto jeg med hvite bukser, noteveske og en klarinett, og følte meg sånn passe dust. Jeg gjorde utallige forsøk på å få en båtlue med lang dusk sånn noenlunde på plass over sveisen. Men uansett hvordan jeg plasserte hodeplagget, så jeg ut som en marinegast som lengtet veldig hjem til mor.
Korpset skulle ut i bygden og lage stemning i fronten av et 1.mai tog. På denne tiden var det ikke bra for helsen og den videre anseelsen i samfunnet å stå og polere en bil på denne dagen. Det var for øvrig ikke særlig mange som hadde bil heller. Å rydde i hagen gjorde bare de med gyldig medlemskap i Høyre og Norges bonde og småbrukarlag, også kalt svikere.
Vi dro ut med ”Alte kameraten” og fikk følge av ymse avdelinger av LO og et par mer eller mindre enige fraksjoner av Arbeiderpartiet. De heiste bannere med krav om fri på lørdag og frihet og trygghet for alle og noen med en slags stemme sang Internasjonalen. Helst sist gikk et par medlemmer av SF. De holdt en knøttliten plakat med ”Norge ut av Nato”. Det var ikke særlig populært på et tettested hvor luftforsvaret holdt liv i godt over halve befolkningen. Men de ble tolerert på et vis, i motsetning til døgeniktene som bare sto langs veikanten og glodde og ikke gadd å gå et par kilometer for rettferd, velferd og høyere lønn. Etter noen taler for dagen, en kake og en brus dro vi hjem og alle mente det hadde vært en verdig markering. Jeg vil tro at kapitalistene skalv i dressene sine etter at fagforeningene vista makta si på Halmstad.
Jeg fortsatte med ymse marsjer og levde i håpet om en gang å kysse en drillpike fra Moss skolemusikkorps. Det gikk mange år før jeg innså at dette med korps ikke var inngangen til noen form for erotiske opplevelser. Det gikk mest i gnagsår.
Jeg lå strak utendørs i en nylig innkjøpt sak med myke puter og nøt for en gang skyld varmen uten bruk av en favn med ved og ante fred og ingen fare. Plutselig satte Ragnarok inn. Det hørtes ut som samtlige ruter til Norwegian hadde tatt feil av flystripen i nabolaget og brukt kjellerlemmen min som landingsbane. Jeg falt ut av døsen og oppdaget et lokalt korps i hverdagsklær som var i ferd med å runde portstolpen min. Det var alt annet enn rent i marsjen. Tubaen sneiet en grein på epletreet, deiset bort i trombonen som viklet seg inn i duskene til fanen og traff stortromma midtskips. Trompeter og klarinetter lå strødd grøftelangs.
Dette var et korps med normal rekruttering. Selv om de inviterte hele slekta ville de kunne holde konsert på en studenthybel. Men det hele endte likevel ut i noe som kunne måles på Richters skala.
Det viste seg at de trente på et avansert spasersystem med innovervendte skruer og et par overraskende volter. Det hele skar seg ved postkassa mi. Der gikk korpset inn i den total kollaps. Saksofonisten innkalte letemannskaper for å lokalisere fliser og munnstykker. Resten av musikerne samlet sammen løse instrumenter, spadde opp det de fant av kryss og b’er og tuslet lett flaue tilbake. Det så ikke pent ut.
Jeg er glad jeg ga meg i tide.