Plantet i fire meter snø

Jeg sto ute på eiendommen, godt plantet i fire meter snø, og oppdaget at taket på huset var i ferd med å bli rimelig tynget av de siste dagenes nedbør. Husværet ble bygget lenge før jeg var født og jeg har ingen opplysninger om hvor mye det tåler av snø og is. Pipa stakk så vidt over snøkanten og jeg fryktet at jeg om ikke lenge kunne invitere langrennseliten til sprintmesterskap mellom CD- hyller og lenestoler, hvis jeg ikke fjernet snøen på taket. Opp på taket var ikke noe jeg så frem til, så jeg tenkte litt mer, og var en stund inne på å la det stå til. Det hadde gjort seg med nytt tak og et litt bedre bad. Uforutsette snømengder burde jo komme inn under en eller annen paragraf i naturskadefondet. Særlig siden den globale oppvarmingen skulle tilsi at det ikke er særlig sannsynelig med snø i Østfold om vinteren.
Jeg gikk inn igjen og ble straks, og på det varmeste, frarådet den type virksomhet av en representant fra et forsikringsselskap. Han var på radioen og kunne opplyse at det ikke kom til å bli utbetalt en krone til mennesker som lot være å fjerne snø fra tak som åpenbart sto i fare for å knekke sammen. Det var med andre ord ingen vei tilbake.
Å gå opp på snødekte tak i vinkel, litt over midtvinters, er ikke aktiviteter jeg gjør uten å grue meg alvorlig først. Jeg grudde meg så mye at katten fant det forsvarlig å stikke ut en tur, noe han har vært svært uvillig til den siste tiden. Det er ikke noe særlig å gjøre ute for ham. Det finnes nesten ikke fugler og skulle han mot formodning se en dompap han får lyst på, kommer han ikke frem på grunn av snøen. Jeg har også forklart ham inngående at han helst bør finne noe annet enn spurv å jakte på denne vinteren, ulv for eksempel.
Han får stort sett dagene til å gå med å sove på ulike steder hvor han til en hver tid er mest mulig i veien. Har er utrolig god til akkurat det. Hvis jeg for eksempel skulle få lyst til å skrive et eller annet, finner jeg ham godt plantet på tastaturet på PC-en. Hvis jeg henter mer ved, oppdager jeg ham som regel sovende på ryggen i vedkassa. Det ser usannsynelig dumt ut, men han har en utrolig evne til å forutsi hva jeg skal gjøre til en hver tid. Jeg har meldt ham på til TV-Norge. Han er et meget godt egnet medium til å finne hva det skal være. Jeg er rimelig sikker på at han vet hvem som sto bak drapene på Orderud gård og at han uten problemer kan hente frem gjenglemte nøkler.
Akkurat nå lå han oppe i bollen med appelsiner og koste seg voldsomt, mens jeg tok på meg det jeg hadde av varme klær. Jeg gravde en times tid i snøen og fant en slags stige. Av tre selvsagt, og tyngre enn Eiffeltårnet. Jeg klatret opp, bare for å rase ned igjen i tre hundre kilometer i timen. Fire trinn hadde ikke satt særlig pris på utendørs virksomhet gjennom flere år. Jeg sto med snø til halslinningen og mente mange stygge ting. Endelig på taket akte jeg meg forsiktig oppover og kjente at dette umulig kom til å gå særlig bra. En halv meter fra toppen oppfant jeg en helt ny idrettsgren. Den består i å skli fortest mulig ned et tak, mens man fortvilet forsøker å få fotfeste et eller annet sted, for så å lande vondt på ryggen i ei snøfonn, få resten av takraset etter seg og ligge flat med fire tonn løssnø innenfor boblejakka. Jeg tror ikke denne grenen noen gang vil bli tatt opp i Norges idrettsforbund og jeg kan nok dermed glemme deltagelse i OL. Triste greier.