Et par røde dager på kalenderen

Rett før påske måtte jeg som snarest innom den lokale matbutikken. Jeg hadde glemt kattemat og pelsdyret var i overkant grinete fordi det ikke lå fersk føde i matskålen. Han blir temmelig rabiat når slikt skjer og det går som regel ut over en knøttliten, oransje sak som bor i en bolle med vann. Katten setter seg resolutt foran bollen, stirrer intenst og gjør et og annet utslag med labbene mot bollen. Han passer omhyggelig på å ikke stikke labben i vannet. Han har gjort det en gang. Det gjorde tydeligvis vondt for et par sarte kattepoter. Men dette marine husdyret blir smått nervøs av å stirre inn i et par sure katteøyne og svirrer rundt med svimmel i halefinnen. Sånt kan det fort bli bråk av hvis en eller annen forening som jobber med husfiskenes mentale helse skulle komme på døren. Det er jo flust med mennesker som passer på at det meste fra tulipaner til grevling får et godt liv.
Det ble jo et salig bråk her for noen år siden da en eller annen organisasjon oppdaget at opptil flere mennesker brukte meitemark som agn når de fisket. Å træ en mark på en krok var ensbetydende med å frata meitemarken en verdig oppvekst og kunne gi varige skader på dens seksualliv. Sånt kan vi ikke ha det i et noenlunde demokratisk land. Jeg spiste kaniner som levde i et lite hus på eiendommen da jeg var liten og ganske mye annet som kunne både krype og gå, men det er en annen historie.
Jeg måtte med andre ord i butikken. Vanligvis er det en ganske grei operasjon. Men denne dagen var ikke vanligvis. Jeg slentret inn dørene på min lokale kolonialbutikk og lurte på om jeg hadde gått glipp av et katastrofevarsel. Butikken var fylt til trengsel og folk raste rundt med ville blikk og overfylte handlevogner. Det virket som nasjonen hadde fått beskjed om å forlate landet og sporenstreks dra Nordpolen og bli der til de fikk nærmere beskjed. Og for all del, ta med så, mye mat dere er i stand til å frakte.
Jeg fikk tak i en kurv og satte kursen for avdelingen for dyrefor. Jeg rundt hjørnet og havnet midt i et trafikkaos på linje med kanalbroen i Moss etter en fergeankomst. Jeg fikk kontakt med et noe hektisk kvinnemenneske som sto rolig i ti sekunder.
- Hva skjer?
Hun så på meg med et overrasket ansikt og lurte vel på om jeg bodde langt ute i skogen uten kontakt med omverdenen, elle bare var generelt uvitende.
- Det er påske, sa hun, med trykk på påske.
- Ja vel. Men jeg visste ikke at høytiden krevde innkjøp i grossistklassen. Har det kommet et nytt regelverk på området? Har den rød - grønne regjeringen oppfordret folk til å kjøpe så mye mat som mulig denne påsken for å redde årets jordbruksoppgjør?
Hun ga blanke i bønder og statelige avtaler.
- Butikkene er stengt, sa og så meget strengt på meg. Hun snudde seg og nærmest sprintet mot kjøttdisken. Der var det nå tilløp til håndgemeng og etter det jeg forsto, stor matvaremangel.
Det skjer noe mystisk med folk når det står et par røde dager på kalenderen eller hvis nyhetene varsler om en smule redusert tilgang på melk et par dager. Det virker som om et gen fra krigens dager slår inn og sier at nå gjelder det å passe på. Det er to hele dager til neste gang det er tilgang på leverpostei og marinerte grillbein. Tøm kontoen og sett i gang og fyll kjøleskap og fryser. Her ligger hungersnøden på lur. Noe som ikke stemmer med virkeligheten.
Det som engang het bensinstasjon og hadde viftereimer, tenneplugger og bremsevæske til et hvert tenkelig kjøretøy, har i dag et langt større utvalg i fryst pizza og hamburgere enn vinduspussere, og de som jobber der kan garantert ramse opp opptil flere måter å tilberede en pølsegryte. Skal du skifte en lyspære derimot, står du ganske alene.
Ved kassene var det full stopp og når jeg må ty til karatetriks for å få meg en enkel banan, skjer det noe med mitt humør. Jeg synger ikke for å si det sånn. Det gjør jeg i og for seg ikke ellers heller, men det er en annen historie.