Atombomber og skumle tanker

Sommeren her oppe ved polarsirkelen er ikke til å stole på. Å gå inn i en høst og vinter etter en ferie med regn og hissige vindkuler setter humøret mitt på prøver jeg overhodet ikke er trent for. Løsningen er da å sette kursen for breddegrader hvor sol og temperaturer som er til å leve med er hverdagskost. Men for å komme seg av gårde trengs det et transportmiddel. Jeg har tidligere lastet bilen med ymse utstyr og lagt i vei. Det var også planen i år, men unger av i dag er av dag er komfortabelt anlagt.
De mindreårige jeg har i kosten mente at en tur i bil ikke kom på tale, ikke noe som gikk på hjul egentlig. Da gjenstår fly og for å slippe unna mye styr valgte jeg en charterreise, siden jeg bor et par hundre meter unna en flyplass som er anlagt for akkurat det formålet.
Det tar noen timer å komme til garantert sol, og siden selskapet som arrangerte turen mener det er forsvarlig å ta det samme som det koster for en tre retters middag på Refsnes gods for noe makaroni oppvarmet i en mikrobølgeovn, valgte jeg å droppe mat på flyet. Mat på den lokale flyplassen kunne ikke gjøre all verdens innhogg på saldoen trodde jeg.
Men først skal man selvsagt gjennom en tålmodighetsprøve av en temmelig lang kø, så skal man sjekkes for granatkastere, atombomber og skumle tanker. Jeg hadde ikke noen forbudte produkter på meg denne dagen, men det pep likevel stygt da jeg gikk gjennom sperringen. Sånt fører til full sjekk av både hår og sko og sikkert et par telefoner til politiets sikkerhetstjeneste.
- Hvorfor meg? Spurte jeg en kar i uniform.
- Ren rutine, var svaret.
- Av hva da?
Et skuldertrekk og jeg slapp aller nådigst gjennom og satte kursen for matfatet. Bestillingen besto i to brus, et par innbakte pizzaer og en hamburger, en øl og et sjokk til far da jeg fikk presentert regningen.
- Hvorfor har dere priset i gamle italienske Lire? Lurte jeg på.
- Hæ? Svarte konfirmanten i kassa.
- Det var bare et bilde på at jeg synes det var en smule dyrt, forklarte jeg kassadamen. Hun hadde blikket rettet mot en røslig kar fra Securitas og jeg hadde ikke noe særlig lyst til å snakke med ham akkurat da. Jeg sjekket lappen jeg hadde fått litt grundigere.
- 81 norske kroner for en skarve øl? Spurte jeg, nærmest vantro. Det er friskt, til og med en solskinnsdag på Aker brygge.
- Du får drikke den med andakt, svarte damen og smilte bredt.
Jeg smilte ikke.
- Nei. Denne ølen kommer til å smake pyton, sa jeg og ga henne en korsstingsmunn av tredje grad.
Hele flyplassgildet kostet omtrent det samme som fire svære middager og nok øl til et middels seminar kostet der jeg landet noen timer senere.
Flyet var selvsagt forsinket og mens jeg satt der kom jeg i tanker om den grundige sjekken vi hadde gått gjennom for å slippe inn på verdens dyreste restaurant. Nå var det nok ikke restauranten som var problemet, snarere flyet.
Jeg går ut fra at systemet med å forby sjampo og makrell i tomat som håndbagasje har noe med redselen for at jeg eller andre skal bruke disse våpnene for å ta kommandoen over fly og besetning og kreve George W. Bush utlevert eller noe sånt.
Jeg var nå beslått med kniver, gafler, flasker og alt mulig annet jeg kunne slå meg frem med. I butikken som mener det ikke er så mye som en krone skatt på varene var det heller ingen mangler på potensielle våpen. Der selges det parfyme som kan slå ut en liten by og jeg vet om mange som ikke er særlig støe på føttene etter å ha fått en flaske whisky i hodet.
Logikken er tydeligvis at hvis folk og terrorister blir fratatt muligheten til å ta med seg farlige ting gjennom sikkerhetskontrollen, er det utenkelig at de bruker det som finnes rett under nesa på dem litt senere. Myndigheter i alle land puster lettet ut, problemet er løst og alle er glade. Noen annen forklaring finnes ikke.
Så bar det om bord i flyet, bare for å oppdage at det var konstruert for pygmeer, hvis det er lov å si det nå om dagen. Det tar på å sitte med knærne opp under ørene og haka på stolryggen foran i fire timer. Senere skulle jeg dessverre hjem igjen.