Krav om pent tøy

Mai er en utidig måned. Det hjelper ikke hva en eller annen låtskriver en gang i tiden mente. Kom mai du skjønne milde du liksom, den er mer på grensen til ondskapsfull. I utgangspunktet er det riktignok flust med fridager i denne måneden, noe som jo er et forsonende trekk, men i år faller flere av disse sammen med dager som likevel er fri og da står vi igjen med en noenlunde normal måned, sånn sett. Men den byr på en del utfordringer som ikke er av det helt gode slaget.
Det er tid for konfirmasjoner. Denne type arrangementer inneholder en del saker og ting som ikke taler til sin fordel. De krever anstrengt konversasjon med fjerne familiemedlemmer man kun treffer når noen i slekten er i en viss alder. Jeg har opplevd å få slengt ”så stor du har blitt” etter meg, lenge etter at ungene mine kunne skrive brev på et noenlunde forståelig engelsk. Konfirmasjon kommer gjerne sammen med et lite hyggelig krav om pent tøy, aller helst dress. Jeg har bare hatt en eneste dress i min forvaring i hele mitt liv. Den ble tvunget på meg da jeg selv var midtpunktet ved et langbord en søndag i puberteten.
Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor det var så tvingende nødvendig med en dress. Jeg ble jo iført en hvit kjortel i bomull straks jeg var ute av bilen. Så ble jeg plassert i en gruppe hvor det også var gått ut et bud om de samme tekstilene, bedt om å smile til fotografen og plassert på en kirkebenk. Der fikk jeg selskap av nervøs så det holder.
Det ble en del borgere av Moss også da det kom for en dag at det var planlagt boliger for en del mennesker som mer enn noen andre trenger en trygg hverdag. Det tok ikke lang tid før irriterte pekefingre kom i været og hevdet at byen ikke trengte flere kriminelle. Jeg vet ikke hvor de har sine opplysninger fra, men etter mine begreper er man ikke kriminell før man begår en kriminell handling. Å være fra bestemte land er ikke ennå noen kriminell handling, selv om enkelte grupper forsøker så godt de kan å hevde akkurat det. Mest sannsynlig har de også stått for presten en dag, uten at det har hjulpet nevneverdig.
Vi som nesten opplevde krigen måtte bevise for prest og menighet at vi kunne vår bibelhistorie. På et tidspunkt i gudstjenesten pekte presten på utvalgte kandidater. Det var signalet til å begynne å svette. Jeg ble plutselig bedt om å gjøre rede for et par av katekismens mer eller mindre uforståelige formuleringer. Det finnes sikkert andre og mer ubehagelige opplevelser i en fullsatt kirke, men jeg har til dags dato ikke kommet på noe.
Det gikk sånn passe, jeg stotret frem noen ikke helt velvalgte ord, ble godkjent som en slags konfirmant, men sånt setter sine dype spor.
Siden, når jeg har jeg blitt innkalt til en kirke, noe som skjer veldig sjelden, forsøker jeg å gjøre meg totalt usynlig. Man vet aldri når kirkens menn og kvinner kan finne på å innføre en repetisjonsøvelse. Siden har jeg heller ikke hatt sansen for dresser i klesskapet. Ikke noe annet sted heller forresten.
Jeg har aldri sett nytten av å eie en bukse og jakke i samme stoff og farge. Slips er jo kun noe man tar av seg etter en stund likevel. Jeg tar det helst ikke på meg og så med ett skal nasjonaldagen feires.
Da er det igjen påbud om noenlunde pent tøy, helt fra tidlig morgen av. 17. mai er sikkert grei nok den, men dagen innholder en del elementer som gjør at jeg bruker litt tid på å grue meg. Skopuss for eksempel. Det er ikke forenelig med en hvit skjorte. Uansett hvor forsiktig jeg er, får jeg alltid skosverte på skortebrystet. Den lar seg ikke fjerne med noe kjent middel og jeg har forsøkt alt, fra høytrykkspyler til vinkelsliper. Jeg vet at det går an å pusse skoene før jeg tar på meg ren skjorte, men jeg tar alltid på meg skoene til slutt. Jeg husker nemlig aldri hvor jeg satte dem forrige gang det var 17.mai. Jeg må dermed i siste liten lete etter dem i et eller annet skap, og da har jeg som regel skjorten på meg allerede.
Så er det ut i verden og der hvor jeg bor er slik at det alltid skal blåse en særdeles frisk og iskald bris på tvers av bygda på nasjonaldagen. Den skal gå gjennom marg og bein.
Etter oppstilling i en skolegård er det tid for å gå noen kilometer og finne unger på en plen hvor det er en ordfører og rundt 10.000 mennesker.
Gnagsår har nå svært gode betingelser og det er ikke særlig morsomt å gå på tærne i ring på et bygdetun for å lete etter avkommet blant svære bunader, tubaer og heliumballonger som kommer i to hundre kilometer i timen på sin vei mot stratosfæren. Når jeg endelig finner dem forlanger de is og brus og bryr seg overhodet ikke om at køen er rundt fem kilometer lang.
Etter isen og brusen er det å gå noen kilometer tilbake og innta kaffe og kaker på den samme skolegården. Hadde et slikt arrangement gått av stabelen i Danmark hadde det i hvert fall vært mulig å få seg en øl. Så fryser jeg litt til og går omsider hjem og får på meg noen kledelige klær.
Når det verste har lagt seg for sesongen er det jaggu meg Melodi Grand Prix.