En norsk komedie

Jeg har det med å samle på bøker og CD- plater. Sånt trenger plass og nå sto jeg plutselig uten så mye som en centimeter ledig. Jeg er fullt klar over at det finnes butikker i min nærhet som mer enn gjerne selger meg ledig hylleplass. Men utvalget av tosetere og lenestoler har litt for mye «Mot i brøstet». Jeg er lite lysten på å bo i en norsk komedie. På en opprydningsrunde i stua fant jeg en katalog fra en møbelkjede med røtter i Sverige. Den hadde dokumentasjon på mine manglende hyllemeter. Jeg plantet meg fast i kjøretøyet og satte kursen for Furuset.
Det var dessverre flere enn meg som hadde studert fordelene med «Billy» og «Klippan» under lavtrykkene. Det var høyt turtall rundt den ledige parkeringsplassen. Sånt tærer på humøret. Jeg har tross alt tilbrakt store deler av oppveksten på denne kanten av landet. Jeg mente jeg hadde mer rett til å sette fra meg bilen enn tilfeldige turister fra Nittedal. Det var rett før det svartnet for meg. Jeg sneiet litt blank lakk, kom først til det ledige hullet og fikk en reprimande fra en ny Audi med Bærumskilt. Den ble fremført i et pent språk.
- Dette er min plass. Vil De være så vennlig å flytte Dem.
Jeg har ikke hørt noen si De eller Dem siden Kåre Willoch. Jeg tok ikke noe særlig notis av den tidlige høyrebølgen. Jeg hadde ikke tenkt å begynne med det nå. Jeg lot ham sitte og surne på skinnsetene.
Inne i bygningen virret svære velforeninger på uorganisert møbeltur. Hele borettslag testet holdbarheten av salongbord og kommodeskuffer. Svære ungeflokker klatret i stumtjenerne og det var innført unntakstilstand rundt potteplantene. Familierådgivningstjenesten burde etablere et kontor i kjøkkeninnredningene. Stemningen lå tett oppunder skilsmissestatistikken. Jeg måket meg vei til informasjonsdisken for hyller og nattbord. Det er på tide med en ny folketelling. Det var minst åtte millioner mennesker i den køen. Jeg ga opp prosjektet og tok sikte på det selvbetjente lageret og oppdaget at varebeholdningen var ordnet etter et flatpakket og ukjent svensk system. Etter en lite oppmuntrende maraton langs «Ivar» peilet jeg meg inn på en T-skjorte med rett farge og riktig logo. Jeg plantet neven i disken og meldte en hylle med et navn fra et dalstrøk i Svealand for savnet. Mannen bladde febrilsk i et trykt formular for vanskelige kunder og fant til slutt det han lette etter.
- Har du sett etter på lageret?
Jeg stirret grå stær på ham. Han fokuserte så godt han kunne og opplyste at han ikke helt fikk med seg hvilket møblement jeg var ute etter. Jeg hadde en viss forståelse for den slutningen. Møbelkjeden har et par unbrakonøkler i omløp. Jeg ga ham navnet på nytt, med et bilde fra katalogen som vedlegg. Han hadde aldri hørt om denne hylla. Nå var jeg ikke særlig opptatt av om han kunne melde seg på i IKEA i «Kvitt eller dobbelt». Jeg tok frem håndgranaten jeg hadde i lomma, dro ut sikringen og spurte mindre pent om han kunne sjekke på dataanlegget.
- Jeg har så lite greie på data.
Utenfor sto Audiføreren og øvde seg på å banne.
Hjemme ventet oppvasken.

Et vanskelig ord

Før i verden rullet vi inn foran bensinpumpa og en kar med kjeldress og en twistdott i baklomma sto parat med riktig fastnøkkel. Han hadde hørt at Forden ikke var helt i humør. Han justerte forgasseren og skifta toppakningen mens kjøretøyet fikk driv-stoff. Hadde det vært bra vær, ville han polert doningen.
Han forlangte ikke stort for bryderiet. Han bodde på stasjonstomta, og det å skru litt på biler var en del av interiøret. Det luktet bensin og rulletobakk, og et par årganger med midsidepiker smilte fra veggene. Denne bensinstasjonen var berømt for sin utsøkte tapet. Gulvet var et rikt oljefelt og kvinnfolk hadde egentlig ikke adgang. Mannen bak disken hadde viftereimer, plugger og gassvaiere til landets samlede bilpark. I skuffene lå det et verktøyutvalg som ville gjort en moderne jernvareforretning til et amatørforetak
Værgudene holdt storrengjøring og de sparte ikke på vannet. Jeg satt et eller annet sted mellom Sarpsborg og Råde og passet på å holde fartsbøtene unna gasspeda-len. Det var bytteboden på radioen. En eller annen fra Yven hadde en sjelden synål, og trengte sårt en favn med ved. Da tok den venstre vindusviskeren i mot tilbudet om førtidspensjonering.
Rent metall fjerner ikke særlig mye vann. Det lager bare noen artige mønstre i front-ruta. Jeg så ikke bæret og trakk høyrefoten opp på setet. En senka Ascona med AA skilter skled forbi og sjåføren vinket med en irritert finger. Mine tanker ville ikke gitt mange stjerner på søndagsskolen. Endelig jeg fikk jeg øye på en internasjonal stor-het innen oljebransjen.
Vareutvalget var det ikke mye å si på. Jeg kunne få alt jeg trengte til et storslagent selskap med tre retter til 60 gjester, uten at noen ville klaget på innholdet. Hyllene var dekorert med saker til en hel barndom, ferske konditorvarer, og et koloniutvalg Prix eller Coop, eller hva det nå heter, ikke ville blitt spesielt flau over. Men vindusvisker var et vanskelig ord.
Konfirmanten i kassa var midt i et viktig styremøte i Østfold skateboardklubb. Nye triks sto på dagsorden. Jeg beklaget forstyrrelsen og ba om en uformell audiens. Hun vippa med øyelokka og så på meg som om jeg hadde lagt frem et uforskamma tilbud. Det var rett før hun tilkalte en vekter. Det klirret i piercingene og leppestiften var ikke helt perfekt.
Jeg lurte på om hun visste hva en bil var. Jo da, det hadde hun hørt om. Det var jo en trøst. Jeg opplyste at alle biler, i forholdsvis lang tid, har hatt et par bevegelige saker foran. De fjernet vann, snø og veps. Jeg la til at før i verden var det helt vanlig å få kjøpt slike saker på en bensinstasjon. Jeg snakka i store bokstaver og la ved en tegning for sikkerhets skyld.
Hun så seg litt rundt i vareutvalget og pekte på en vegg. Der hang det visstnok noe som passet til mine beskrivelser. Jeg fant omsider den rette vindusviskeren og stilte meg på nytt foran platåskoa. Det tok litt tid. Hun fikset sminken. Jeg påpekte at ma-scaraen var en tanke skjev og spurte om jeg kunne låne en stjernetrekker.
- En stjerne….?”
Hun tenkte på Leonardo DiCaprio.

Overvintret kjele

Fetter’n min hadde fått konfirmasjonsdress, men han var ikke særlig moden med fotballstøvler på bena. Men dette var midt i høstonna og fotballspillere var mangelvare langs Visterflo. I garderoben på Nylende sto det kvantitet med store bokstaver. Klubben skulle spille en viktig hjemmekamp og fetter’n min hadde fått anvist en slags plass på laget.
Faren hans og onkelen min drev intens forskning nede i kjelleren. Der var det rydda plass for avansert produksjonsutstyr. Det strakk seg fra klesvasken til hyllene med rødbeter og prosentsatsen var ikke oppført på skattekortet. Etter en lengre tids uteblivelse fra både fabrikk og middagsbord, kom han en dag opp fra dypet. Blid var fornavnet. Han satte i gang en storstilt reklamekampanje som til og med fikk tanta mi til å roe kroppen i fire sekunder.
Hun vurderte kjapt om mannens produksjon ville egne seg som langvarig konserveringsmiddel for kirsebær. Men hun fikk aldri tid til å tenke ferdig. Taksteinen trengte sårt polering og det var en sjenerende differanse på to centimeter på hekken. Hun føyk ut døra med hekkesaks og vater.
Fetter’n min var overhodet ikke opptatt av hjernevirksomhet. Han raste ned i kjelleren, tok store deler av produksjonen på styrten og våknet sånn delvis opp dagen etter. Han kom til bevissthet litt utpå formiddagen og så ut som en overvintret kjele med lapskaus. Han var ikke noe vakkert syn da han ankom fotballbanen heller. Lagkameratene protesterte heftig og den nærmeste familie ble kalt inn som støtteapparat. Den noe reduserte fetter ble plassert på benken.
Nylende tok overraskende ledelsen og var fremdeles ovenpå et kvarter før slutt. Da måtte venstrebacken hjem og fore grisene. Fetter’n min var på dette tidspunktet ikke i stand til å knyte skolissene. Der kom vi inn. Men han kunne gjøre rede for nord og sør og han husket sitt eget navn med bare tre svaralternativ. Han fikk klarsignal og ble sendt innpå gressteppet.
Han tok umiddelbart en rask springmarsj og pustet tungt på en hissig indreløper fra Tistedalen. Han mistet det meste av formen og var ikke fullt så ivrig lenger. Men timetersløpet til fetter’n min kostet krefter. Han kveila på dødlinje og ga uttrykket sovende forsvar en mening.
Han opphevet enhver mulighet til å stille motstanderen i offside. Det var for øvrig ingen som hadde tenkt på den muligheten heller. Gutta fra utsiden av Halden satset nå alt på å komme frem på den kanten som fetter’n min voktet i stabilt sideleie. Høyrevingen kom upressa frem på flanken.
Men sukker, gjær, vann og rosiner i en ubestemt blanding, har en pussig innvirkning på de kjemiske prosessene i den nedre mageregionen. Nå var det var høytrykk ved hjørneflagget. I toppfart havnet lynvingen i et gasssfelt som ville gjort mosselukta brydd. Vingen gikk rett i koma, sammen med en koloni svært forvirra tunefluer. Det ble et svare styr på sidelinja. Men det kom ikke så mye som en notis i lokalavisa om hendelsen.

Det gode budskap

Det kan skje mye en helt vanlig onsdagskveld. Men stort sett hender det ingenting. Disse kveldene er som oftest til forveksling helt like en hvilken som helst mandagsmorgen. Men her i forrige uke hadde jeg visse forhåpninger.
Jeg fikk plutselig en god følelse da jeg kryssa av seks siffer i forskjellige ruter og sendte dem til Hamar. Jeg betalte med et lurt smil og tok meg råd til den største sjokoladen kioskkjeden hadde i hyllene. Den var voksen og gjorde et dårlig inntrykk på kontoen i slutten av måneden. Men jeg kunne jo alltids legge om taket med innpakningspapiret.
Humøret var slett ikke verst da jeg entret heimen til katta mi. Han sto glad i gangen med en ikke like fornøyd mus under potene og ventet på ros og massasje. Jeg kastet gnageren på dør og ignorerte husdyret. Dypt fornærmet satte katta kursen for stua og tok til å ommøblere rommet. Det ble ikke så verst.
Jeg ventet på tidspunktet for min nye tilværelse som millionær. Jeg var sikker i min sak og unnlot å sjekke med NRK. Norsk Tipping er kjappe med å overlevere det gode budskap. Det er slett ikke ille å vente på telefon under slike omstendigheter.
Telefonen ga lyd fra seg og jeg svarte med en smørsanger i stemmen. Men det var ikke Norsk Tipping som ville avtale tid for rådgiving og fornuftig plassering av fem millioner kroner. Østfold energi hadde kikket nærmere på min strømregning og funnet ut at jeg betalte for mye i kvartalet. De tilbød meg å gå med på deres meget gode betingelser. Jeg ville nok spare opptil ti øre i kvartalet. Det var jo meget elskverdig.
Jeg la på uten å si noe og ble litt bekymret for at Hamar hadde vært på tråden i mellomtiden. Telenor åpnet linjen min på nytt. Jeg var like blid. Men det varte ikke så lenge. Nå var det et lokalt korps som ville selge meg en pall med doruller. Jeg spurte om jeg sto oppført i telefonkatalogen som konferansehotell.
- Nei, ikke etter det de kunne se.
- Spill en marsj og ha det bra.
Jeg hadde ikke før lagt på før det igjen ble lyd i telefonen. En stemme presenterte seg som Heidi og ønsket meg velkommen som kunde i et helt nytt teleselskap. Det var ikke måte på hva hun kunne tilby. Jeg inviterte henne på kino, men av en eller annen merkelig grunn var hun ikke interessert.
Telefonen ble aktiv nok en gang. Jeg var svært populær denne kvelden. Men nå var det langt over millionærfristen og mørket hadde senket seg innendørs. Jeg stirret trist ut i onsdagskvelden og svarte med en tornado i telenettet. Den var alt annet enn hvit. En skjelven stemme jeg kjente igjen forklarte at han ikke mente å være til bry. Det var bare naboen som lurte på om jeg hadde lyst på en øl. Det hadde vært opptatt på linja mi i timevis.
”Hvor mye har øl du?”
”Æh, en kasse”.
Det finnes rettferdighet i verden tross alt.

All verdens tvil

Det er slett ikke uvanlig at forbrytelser lønner seg, siden flere og flere politidistrikt innfører den meget ressursbesparende ordningen med utrykning og anmeldelser på en bestemt dag. Hvis noen rapper bilen din på torsdag er det visst slett ikke uvanlig at du får beskjed om at det var skrekkelig synd, men kom tilbake til oss på mandag mellom ti og tolv, så kan vi kanskje se på saken.
For noen år siden var det ikke slik. Politiet var synlig til en hver tid og man kunne knapt slippe en fjert i tettbebygd strøk uten at et menneske i uniform prikket deg på skulderen og spurte:
- Hva skjer her da?
Den gang måtte man kjøre gjennom Vestby sentrum, hvis man kan kalle fem hus og en liten klynge mennesker som sto og kjeftet på hverandre for sentrum. Det er for øvrig ansett som god tone å kjefte på hverandre i Vestby. Uansett, denne bygda var verdenskjent for et menneske som gikk under betegnelsen ”Mosseveiens skrekk”. Hun var i politiets tjeneste og hadde innført døgnkontinuerlig vakt i grøftekanten med måleinstrumenter for fart og en vid åpen statskasse, for inntekter inn. Hun delte ikke ut midler for å si det sånn.
Jeg skulle til Oslo og hadde litt dårlig tid. Rett før kommunegrensen til Norges mest uenige tettsted, oppdaget jeg en bevegelse bak noen høye gresstrå. Den som gjorde bevegelsen hadde to bein og ei svart lue og var dermed verken elg eller rådyr. Jeg ante uråd og sto på bremsen. Det resulterte i at jeg freste inn mot et vel bevoktet 50 kilometers territorium, mer eller mindre på forhjulene, med et smil som hadde fått en hver speiderleder til å tro på menneskehetens godhet. Jeg ble sluppet gjennom under all verdens tvil. Siden har jeg stort sett unngått slike opplevelser. Helt til her om dagen. Da oppdaget jeg at noen enheter innen politiet har kontortid litt utover det som er vanlig.
Jeg hadde kjørt noen timer og holdt drømmene rundt en glimrende strandeiendom på en gresk øy. Drømmen inneholdt en Lottogevisnt på 28 millioner kroner og jeg var nå midt i forhandlinger med en eiendomsmegler om prisen. Vi ble ikke enige sånn med en gang og jeg var litt irritert. Plutselig ble jeg vinket inn til virkeligheten og en busslomme av en kar i svart bukse og gul vest med refleks. Bilene som sto parkert på asfalten bar alle tegn på at dette kom til å bli ubehagelig for meg.
- God dag, dette er fra Utrykningspolitiet, sa en hyggelig mann i uniform.
- Hei, svarte jeg og håpet intenst på at jeg hadde havnet i en teknisk kontroll, sjekk av sikkerhetsbelte eller aller helst utdeling av premier for noen få utvalgte, gode bilister.
- Vi har en fartskontroll, sa politimannen.
- Æh, var omtrent det jeg klarte å formulere.
Han var ikke synlig imponert.
Ikke jeg heller. Jeg visste knapt hva fartsgrensen var på det aktuelle stedet, jeg hadde jo nettopp kjøpt en strandeiendom på Corfu og fikk nå en svært dårlig følelse. Den ble kjapt mye verre.
- Her skal du se, sa politimannen og viste meg en tabell over bot og bedring for overtredelser av trafikklovens paragrafer for kilometer over tillatt hastighet. Den som angikk meg var langt over saldo i min favør.
- Du verden, klarte jeg omsider å si da han viste meg hva jeg nå skyldte staten.
- Kan jeg bytte i fire rotfyllinger uten bedøvelse?
Han smilte, det var da noe.
Siden har jeg kjørt som en nyutdannet prest.

Alt for denne gang

Jeg får stadig telefoner fra såkalte meningsmålingsinstitutt som gjerne vil vite om jeg regelmessig har makrell i tomat på brødskiven og i tilfelle ja, hvilken type brød? I tilfelle nei, kunne jeg tenke meg å legge makrell i tomat på brødskiven regelmessig? Jeg går sjelden rundt og tenker på hva jeg skal dekorere kneippbrødet med. Hvis jeg plutselig en dag skulle få makrell i tomat i tankene, ringer jeg sporenstreks fastlegen og bestiller time. Jeg regner med at jeg da lider av opptil flere sykdommer det neppe finnes noen kjent kur for. Er jeg heldig får jeg audiens på kontoret han en gang til våren.
Det sier jeg og så blir jeg bedt om å vurdere smaken av makrell i tomat fra en til seks, hvor seks er tilnærmet vidunderlig. Jeg pleier da å spørre om jeg kan komme med en vurdering av hvor vanskelig det er å få ut innholdet i en slik boks uten å gjennomgå en total rens av klær, kropp og interiør etterpå. Det blir stille en stund og jeg hører litt blafring i papirer. Som oftest sier stemmen fra instituttet at det var alt for denne gang.
Andre institutt vil mer enn gjerne vite om jeg noensinne har vurdert å gå til innkjøp av minigris eller om jeg noensinne har hatt midtskill. Det ligger langt inne, men jeg må dessverre innrømme at jeg har hatt en slik sveis. Her om dagen var det en mild stemme som lurte på om avisene jeg leser daglig faller i smak.
- Dagsavisen mangler litt salt, hevdet jeg ganske rolig.
Jeg fikk nå spørsmålet omformulert i store bokstaver, vedlagt en fullformat tegning, ikke fult så mildt.
Det hender også at jeg blir spurt om jeg liker å bli spurt. Vanligvis sier jeg at det avhenger av om føler meg ensom eller om jeg lei av folk. Hvis jeg har vært litt mye alene en stund, svarer jeg villig vekk på hva det skal være og legger gjerne til at jeg synes disse instituttene har for få spørsmål. Etter en slik seanse pleier jeg å få være i fred fra spørreundersøkelser en stund.

Litt bensin og en skvett olje

Jeg har opplevd de heller tvilsomme gledene med å sitte på en utedo i 20 minusgrader og hente vann i en brønn. Ikke samtidig riktignok. Vannet var godt, det skal sies, men jeg foretrekker helt klart å vri på en kran fremfor å gå ut i stiv kuling og dra opp femten bøtter vann for grundig vask av kroppen på fredagskvelden. Skole på lørdag og et par timers foredrag om Bjørnson med Francis Bull på svart hvitt fjernsyn er heller ikke noe jeg savner nevneverdig. Jeg er med andre ord ikke i nærheten av den oppfatningen at alt var bedre før. Men noe var bedre.
Jeg er eier av en gressklipper fra sent på 1960 - tallet. Designen er temmelig tafatt etter dagens målestokk. Den er i grunnen regelrett stygg. Men jeg skal ikke ha den med meg på en bedre restaurant, så det spiller i grunnen ikke noen rolle. Støynivået er sikkert langt over det som er tilrådelig for redskap brukt utendørs i tettbebygd strøk. Det ligger nok i grenselandet for erstatningskrav fra nabolaget, eller isolering av boliger på min bekostning. Katten min henter samtlige dyner i huset og graver seg ned i et hjørne under senga når han oppdager at jeg skal i gang med å klippe gress. I tillegg er den så å si umulig å manøvrere og ryggen min er som regel ute av ledd etter ei økt på tomta.
Jeg vet det finnes butikker som har så mange nye gressklippere at de faktisk selger dem. Men jeg er svært skeptisk til maskiner som kan programmeres til klippe med millimeterpresisjon og samtidig ta vare på gresset, for senere å strø det ut på plenen som gjødsel, i akkurat passe doser, til høyre eller venstre. Dette kan jeg gjøre med hjelp av en fjernkontroll når jeg er på jobben. Mest sannsynlig kan de laste ned musikk på mp3 format også. Sånne ting har en stygg tendens til å nekte å utføre ordre etter en stund og jeg sliter nok med Windows. Min gamle gressklipper kan bare klippe gress, sånn noenlunde. Men den har noen kvaliteter som ikke er helt vanlige i dagens samfunn.
Nye mobiltelefoner er jo ikke ment å vare mer enn i omtrent to uker. Da har de gjort nytten sin og er modne for utskifting. De koster jo bare et par tusen kroner. Hvis min bestemor hadde gått til anskaffelse av for eksempel en mobiltelefon, og funnet ut at den ikke den ikke var annet et høyteknologisk kastevåpen etter et par ukers bruk, ville det blitt et salig bråk. Noen ville fått alvorlige problemer. Hun ville sporenstreks tatt på seg kåpa, kastet seg på bussen til byen og stilt vedkommende som hadde solgt henne mobilen til ansvar så det sang. All kjeft stakkaren hadde fått tidligere i livet ville nå fortonet seg som kjærlig omsorg. På hennes tid var en ny ting noe som skulle vare til begravelsen omtrent. Ingen med vettet i noenlunde orden kjøpte saker og ting som ikke hadde dokumentert lang levetid. Skulle nyervervelsen mot formodning kunne gå i stykker, var det om å gjøre å forvisse seg om at det var reservedeler å få kjøpt og at bestefaren min kunne reparere det. Hvis det viste seg at han ikke var særlig orientert på det aktuelle området, måtte han evakuere heimen et par uker. Da hadde det roet seg såpass at han kanskje fikk middag.
Jeg har arvet gressklipperen av min bestemor. Den er konstruert for bruk i årevis uten at den steller til problemer av noe slag. Jeg har den stående ute, året rundt, i snø og regn, kuldegrader og tordenvær. Alt den trenger når våren kommer er en ny tennplugg, litt bensin og en skvett olje. Jeg drar i snora fem ganger, røyklegger store deler av bygda og så durer og går det, sikkert i ti år til. Sånne ting er selvsagt ikke bra for veksten i næringslivet.

Ikke mye hjelp å få

Jeg gikk rolig på fortauet og forsøkte å tenke ut noe smart å lage til middag. Jeg var på vei til butikken og da er det ganske naturlig å få slike tanker i hodet. Når jeg går sånn og lurer, får jeg samtidig en stor tvil over meg. Ikke for mye pasta, det er ikke bra for oss nordboere, lite fett, og helst så spennende at hele nabolaget vil stå i kø for oppskriften. Sånn skal det være i følge femti fjernsynskanaler og et par hundre aviser. Jeg tenkte faktisk litt på kjøttdeig og pasta, gikk over til pølser og wok, og stoppet et øyeblikk på pizza, uten å egentlig komme til noen klar konklusjon om hva som var lurt. Det er slike valg jeg sliter med, ikke om kontantstøtte er en fordel eller ulempe for meg personlig eller samfunnet generelt. Det er jo heller ingen steder å henvende seg når de daglige problemene tårner seg opp.
Skulle jeg derimot få problemer med å bestemme meg om jeg vil ha lavere skatt eller mer innvandring, er det ikke mangel på folk som er klare til å trå støttende til. I den siste uken kunne du knapt gå en meter uten at det dukket opp en politiker med argumenter som var skreddersydd for akkurat deg.
Jeg hadde kommet frem til butikken og hadde fremdeles ikke kommet frem til en fornuftig meny.
- Synes du bensinprisen er for høy om dagen?
En kar fra et parti som er opptatt av slike ting sto plutselig foran meg med ferdig trykt valgseddel og god tro på egne meninger.
- Tja, Jeg klipper ikke plenen hver dag, for å si det sånn, svarte jeg og tok et skritt mot inngangen.
Han fulgte etter. De gjør gjerne det når det er snakk om dager før valglokalene åpner.
- Stem på oss så blir det billigere drivstoff, sa han rimelig høyt.
- Jeg har ikke lyst til å klippe plenen hver dag, svarte jeg og tok tak i en handlevogn.
- Nei, det skjønner jeg vel, opplyste partisekretæren, eller hva han var
- Ja vel, mente jeg var en passende replikk til akkurat det.
Han fikk litt panikk og dro frem sitt beste kort.
- Vi går også inn for færre avgifter og lavere skatt.
- Ja ha, da har jeg vel råd til litt dyr bensin da?
- Hæ?
Nå var jeg ved ostedisken og et nytt individ blandet seg inn.
- Det handler da ikke bare om billig bensin, sa en kar fra en helt annen kant av den politiske skalaen. Det fant jeg ut ved å se på T-skjorten hans.
- Nei, mente jeg og kikket på den nylig ankomne.
- Kan du hjelpe meg å ta en litt vanskelig beslutning? Spurte jeg.
- Ja, selvfølgelig, svarte mannen, rettet seg opp og sto klar med fire tonn brosjyrer og overbevisende tallmaterialet fra tyve år tilbake.
- Kjøttkaker eller fisk?
- Hæ?
De er ikke så veldig artikulerte når det kommer til stykket disse politikerne.