Klaustrofobisk mareritt

Jeg har alltid vært skeptisk til ferier med chartret fly og ventende guide. Men sommeren her oppe under polarsirkelen har aldri vært særlig samarbeidsvillig. Fellesferien kommer stadig med nitriste rapporter fra meteorologisk institutt. Jeg ble lokket til sol og varme av et gresk øybilde med en vakker solnedgang over en minimal bikini. Det kostet noen kroner, men hotellet hadde fem stjerner, roomservice og forlenget tidsfrist på frokost.
Jeg stilte meg i kø med et boardingcard og en drink. Jeg hilste avmålt på tre hundre andre som hadde lest samme brosjyre og så til min forundring at fargerike bermudashorts var anbefalt reiseantrekk. Flycabinen var et økonomisk overskudd og et klaustrofobisk mareritt. Jeg brukte et avansert triks jeg lærte på turn og fikk så vidt lirket meg ned i setet. Jeg plasserte hodet under det ene kneet, løftet det andre beinet så høyt jeg kunne og hvilte foten på skulderen. Jeg klarte å bevege en finger av gangen.
Beina sovnet etter fem minutter og nei takk, jeg står over maten. Hvis jeg hadde tatt ned bordet på seteryggen foran ville jeg fått samtlige tenner ut av ledd. Flyturen tok fem timer og etter et kvarter var det åpen bar og servering på setene. Det er det nærmeste en Nordmann kommer Himmelrike.
Da vi tok bakken ble det et svare liv i borettslagene. Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fortalt meg at The Beatles holdt konsert bakerst i cabinen. Folk sto fastspent i setebeltene og klappet hemningsløst. Jeg kikket på turisten på nabosetet og spurte forsiktig hva jeg hadde gått glipp av. Han så overbærende på meg og lurte på om jeg aldri hadde fløyet før. Jeg har landet et par ganger i Madrid og London, men jeg hadde aldri opplevd folk gå av skaftet fordi pilotene gjorde jobben sin. Det er også svært sjelden at noen applauderer en bussjåfør fordi han har god følelse i bremsefoten.
-- Hei, hei, dere, velkommen, mente en ungdom i en frisk ferieuniform. Hun sto ved bussen, smilte etter det nye kursheftet på Sun Wing og viftet med en rekke gode tilbud. Det var øltrening i bassenget, Zorbakveld med innlagt tallerkenknusing og discodans med premie til den som tok av seg skjorten og lot seg spyle med krem. Rasende festlig var det.
Vel fremme på hotellet dukket et par hundre mobile og velutstyrte Cd-spillere opp som ved et trylleslag. I løpet av et par timer ble strandsonen omdannet til et brølende og solbrent teppe av 17. mai, nyttårsaften og Titanofestivalen. Jeg fikk turister i Syden og 80-tallets minst minneverdige artister midt i fleisen. Etter to dager flyttet jeg frivillig på landet.
Jeg tok taxi til flyplassen den dagen reisearrangøren mente det var på tide å komme seg hjem. Nå hadde jeg erfaring med pakketur.
Vel opp i høyden bestilte jeg alkoholholdige, taxfrie varer med gaffel og tok en svær rødvin på styrten. Damen med ansvar for passasjerer i stor høyde hadde vært sprinter. Hun sto plutselig ved siden av meg og forlangte øyeblikkelig innlevering av kjøpte varer.
- Kast meg av da vel.

Omfattende handel

For altfor lenge siden bodde jeg bedagelig på en gresk øy og lot verden gå sin gang uten min deltagelse. Livet besto i å stå opp en eller annen gang, lage litt kaffe og kanskje ta en tur rundt i den lille byen. Jeg lå litt på stranden, drakk litt Ouzo, tok en ettermiddagslur og ble kanskje med en av den lille byens karer ut i båten for å dra en forfjamset turist eller to på vannski. Det morsomste han visste var å late som han fikk motorstopp ute på mer eller mindre åpent hav, dra seg i håret av fortvilelse og fortelle vedkommende i vannet at han eller hun måtte hjelpe til å ro hjem. Om det var særdeles velfødde tyske turister som lå i vannet, måtte de det som regel også. Turistene fra Hamburg rodde og han og jeg sto smilende over en påhengsmotor og ba dem ta i litt. Det var skumle strømmer i farvannet.
Hvis det var tirsdag eller torsdag jobbet jeg litt for losjiet. Jeg har aldri vært på særlig vennskapelig fot med charterselskaper. Jeg brakte meg selv til denne greske øyverden med min særdeles trofaste VW boble. Den tok meg mer eller mindre trygt gjennom Europa og påførte meg ikke andre bekymringer enn en vanvittig øm rygg. Bobler og komfort henger ikke i hop.
Rommet jeg leide hadde en klausul som sa at jeg måtte kjøre damen som eide huset til markedet et par mil unna to ganger i uken. Det var i grunnen ikke noe å si på det i utgangspunktet. Men et marked i Hellas er ikke det samme som Amfi Moss for å si det sånn. Jeg parkerte kjøretøyet på et eller annet fortau, det var i følge damen helt legalt, og fulgte etter henne. Hun dro i gang med en omfattende handel bestående av ti levende høner, et par tonn tomater, løk til et middels borettslag og et knivsett den Israelske hæren ville tatt for et effektivt terroristvåpen. Jeg fikk den tvilsomme ære å bære fjærkreene og knivsettet og plasserte det hele i baksetet. Hun stappet inn grønnsakene og var såre fornøyd med både liv og helse.
Jeg derimot var litt mer skeptisk. Det var første gang jeg drev transport av levende fugl og eskene de var plassert i var ikke akkurat godkjent av EU.
Etter fire kilometer hadde jeg nok fjær i bilen til å møte vinteren på Røros med et godt smil om munnen. Bobler er gode til mye, men de er overhodet ikke egnet som mobile hønsefarmer. Jeg forsøkte på alle vis å holde hønene borte fra ansikt og sveis og slet ganske alvorlig med å få plassert bilen i et slags gir. Min vertinne satt med en fersk vannmelon i hendene, viftet bort litt fjær og hadde det aldeles fortreffelig. Vanligvis tok hun bussen med denne type last.
Vel hjemme plasserte hun hønene i bakgården og ga meg en flaske vin. Jeg tømte den på fire sekunder. Etter en stund kom hun løpende ut på gårdsplassen med håret til alle kanter.
- Many rain in Athen, coming maybe here, ropte hun forskrekket og føk ut i gaten for å advare resten av befolkningen.
Hun hadde lært engelsk rett av ordboken og var ikke så nøye med grammatikk og ordplassering. Jeg lurte litt på det med regn. Det stemte liksom ikke med det bildet jeg hadde av en gresk øy i august. Det samlet seg etter hvert en god del mennesker i gaten. De sto og stirret på himmelen hvor noen skyer samlet seg.
- Very bad, sa min vertinne til meg og gikk rett i en slags sjokktilstand sammen med resten av befolkningen. Det var rett før de hentet landsbypresten. Fem minutter senere kom det trettifire regndråper.

Et gjesp i munnviken

En mandagsmorgen i august 1999 ble den norske skolen erklært kjedelig. Bakgrunnen var en landsdekkende markedsundersøkelse. Den slo slått fast at norske elever ikke akkurat plystrer på skoleveien og en riksdekkende avis fulgte opp saken. For å understreke alvoret tok de i bruk førstesidebokstaver som er lagret for sexskandaler i stortingskafeteriaen og skader på norske fotballspillere. Lederen for Norsk lærerlag tok det med fatning og en forklaring. Hun mente at årsaken lå i at norske barn i dag er vant til mye action og spenning.
Jeg vokste opp med «På tokt med Matilde» som ettermiddagsunderholdning på TV, i svart og hvitt. Det var en barneserie som får kjøp og salg av vaskeservanter på tekst-tv til å virke friskt. Jeg vil ikke påstå at mine skoleår var preget av fest og glede heller.
Jeg fikk god forhåndsreklame av voksne i drakt og dress. En høst ble jeg stilt opp med vannkjemmet hår på en rekke sammen et par og tjue totalt ukjente på samme alder. Etter ansiktsuttrykkene å dømme hadde de fått den samme hjemmeleksa som meg. Men gleden over å få ny blyant og et todelt viskelær ble kortvarig. Etter fem minutter foran kateteret forsto jeg at jeg hadde blitt grundig lurt. Depresjonene kom umiddelbart. Aldri har så mange barn savnet mora si samtidig.
Jeg gikk gjennom 60-tallet med salmeboka i ranselen og et gjesp i munnviken. Det var diktat og oppstilling, skjønnskrift og utallige repetisjoner på den lille multiplikasjonstabellen. Jeg satt på en skolepult med kursplandeling, pirké og normerte prøver. Tenna fikk ren fluor i skoletiden og vi pugga samtlige salmevers fra Landstad. Vi reiste oss når det kom voksne inn i rommet og rakk opp hendene når vi en sjelden gang hadde noe å meddele. Vi sydde gymposer på lørdag og høvlet brødfjeler til hele familien. Fiskeboller i hvit saus sto på skolekjøkkenmenyen og nåde den som brukte for mye karri. Skolearbeid skulle være nyttig. Kreative tanker fikk høy, svart hatt og havnet rett i skammekroken.
Skolen var ikke et sted man tok i mot besøk. Det skulle tatt seg ut. De fleste foreldrene visste knapt hvor skolen lå. De var ikke spesielt interessert i vite det heller. En lyseblå karakterbok var FAU representant. Den ga ikke mye rom for innspill.
I dag reker det alle slags merkelige mennesker i korridorene på norske skoler. Forfattere, skuespillere og kunstnere har fritt spillerom og elevene griser seg til med leire og lim og får fritt velge hvilke evner de vil fordype seg i.
Vi fikk besøk av sognepresten. Gudene vet hvorfor. Jeg kan fremdeles store deler av katekismen utenat og vant femten kroner på et veddemål om himmelens representant. Han hadde en egenskap som var som skapt for gambling. Sognepresten hadde det med å vippe faretruende frem og tilbake på tærne mens han vandret mellom Lukas og Johannes. Veddemålene ble inngått bak i klasserommet. Jeg tvinnet buser bak gardinene da ”Vår Gud han er så fast en borg” ble satt opp på repertoaret og ventet på resultatet. Sognepresten ble stadig ivrigere, mistet balansen i siste del av fortellingen om barmhjertige samaritan og jeg kunne innkassere gevinsten.
Mens Beatles lagde et hvitt dobbeltalbum fikk vi melding om at vi ikke slapp fri etter syv år. Noen hadde tenkt på vår fremtid og lagt to år til på pulten. Oppslaget ble tatt i mot med behersket begeistring. De to som hadde bestemt seg for å bli lege og advokat glippet litt med øyelokka.
Resten av gutta drømte om å bli jagerflygere. Hva jentene hadde i tankene vet jeg ikke. Vi snakket i grunnen ikke med jenter på barneskolen. De var ikke ansett som særlig interessante på noe felt. Noen år senere ble de gjenstand for mye av vår oppmerksomhet. Men vi snakket i grunnen ikke med dem da heller. Når det ble aktuelt å snakke med jenter visste vi i grunnen ikke hva vi skulle snakke om. Jeg kunne mye om tyske preposisjoner og visste at nynorsk ikke lå for meg. Men denne kunnskapen ble ikke særlig verdsatt av det annet kjønn. Ikke av så mange andre heller for den saks skyld.

Tusen måter å tilberede en breiflabb

Det er ikke sant at Nordmenn lever på Grandiosa og brunost. Vi står nemlig over komfyrene flere timer hver dag og tryller frem de lekreste retter. Det er i hvert fall bildet som aviser, bøker, ukeblad og ymse fjernsynskanaler forsøker å skape. Det går jo ikke en dag uten at en eller annen merittert kokk dukker opp på TV og freser gjennom fire, fem retter jeg aldri har hørt et knyst om og påstår at dette er noe jeg med letthet kan utføre på et hvert tenkelig kjøkken. Alt jeg trenger, er gode råvarer og hans eller hennes siste kokebok. De skriver gjerne sju, åtte stykker i året, så det er viktig at jeg til en hver tid oppdaterer meg. Så er det bare å invitere slekt og venner på velsmakende måltider.
Mens de rører i grytene forklarer de hvor i verden man får kjøpt fersk antilope og god artisjokk. Det holder liksom ikke med reddiker fra Kiwi. Men det er ikke så enkelt å oppsøke en delikatesseforretning i Frognerveien i Oslo hver gang jeg skal lage middag.
Inspirert av en kokk som tryllet frem et gourmetmåltid av en pose peanøtter og en gulrot, ville jeg overraske husstanden en dag jeg ikke hadde noe spesielt annet fore. Jeg oppsøkte en bokhandel ganske nær meg og fikk sjokk. Hyllene var overfylt av bøker om gjærbakst, frityrsteking av gule blomster og tusen måter å tilberede en breiflabb, pluss et par hundre andre saker om mat og servering jeg ikke hadde den fjerneste anelse om. Det var stabler på linje med Glittertind, uten snø riktignok, med litteratur om asparges og rotfrukter. Det er vel rett før jeg får besøk av barnevernet hvis jeg serverer ungene mine fiskepinner.
Jeg kom til at må være noe fundamentalt galt med folketellingen i dette landet. Ut fra utvalget av kokebøker på markedet, må det bo rundt 30 millioner mennesker i kongeriket, og de fleste må bruke det meste av livet på å lage mat, med nye, spennende retter til hvert måltid. Jeg tok en runde i lokalet for å roe meg ned og forsøkte å finne ut av årsaken til denne voldsomme interessen for å lage mat.. Da er det ikke så merkelig at skolene nærmest råtner på rot og at barna knapt kan telle til ti.
Det kan selvsagt være slik at det bare er meg som ikke bruker særlig mye tid over komfyren. Men da blir det et stort mysterium hvem det er som tømmer kolonialbutikkene for suppeposer og andre mer eller mindre ferdigproduserte matvarer.
Jeg fant omsider en kokebok som så fristende ut og dro inn heimen og åpnet den. Du hellige fred. Jeg bladde gjennom en drøss med matoppskrifter jeg aldri vil klare å uttale og ingredienser jeg kanskje hadde kjent til hvis jeg hadde vært botaniker. Til slutt fant jeg noe jeg hadde sett i Italia en gang. Spagetti Carbonara burde være en overkommelig oppgave mente jeg.
Utgangspunktet var greit nok. Å koke spagetti myk kan jeg litt om fra før. Men så mente boken at jeg burde utnytte tiden med å sprøsteke baconbitene i restene av oljen. Hvilken rest av olje? Den eneste oljeresten jeg hadde lå under bilen. Jeg gikk gjennom oppskriften en gang til, men fant ikke rester av noe annet enn et par feilplasserte komma. Så mente forfatteren at jeg for all del måtte sette i gang med buljongen og la den koke friskt. Det finnes ikke noe oppslagsverk for hva som er frisk koking, så jeg lot den putre i vei i sitt eget tempo. Det så friskt ut for meg.
Dette skulle nå koke til væsken fordampet. Det skal jeg hilse og si den gjorde. Jeg måtte jo samtidig passe på at spagettien ble myk. Nå må jeg bruke vinklesliperen for å få buljongkjelen ren igjen.
”La den kokte spagettien renne av” formante boken. Renne av? Man heller jo ikke kokt spagetti ut over kjøkkenbenken. I hvert fall ikke jeg. Særlig ikke siden den nå skulle være så varm at den kunne koke eggene. Fire egg til og med. Det er en fryktelig omstendelig metode å koke egg på. Jeg ga opp prosjektet og satt meg ned for å studere kokeboken nøyere.
Hvis jeg for eksempel skulle lage en Napoletana-pai, måtte jeg kjevle ut litt deig i et rektangel. Så skulle jeg kle en 20 cm paiform. Med dress og slips? Eller holdt det med jeans og T-skjorte? Gudene vet.

Varianter av alle

Jeg hadde god tid før bussen som skulle frakte meg hjem var ventet på holdeplassen. Det lå et kjøpesenter like i nærheten og det er bedre å late som om jeg skal handle enn å fryse fordervet på fortauet. Nå er ikke jeg medlem i den foreningen som har rastløs jogging i butikksentre som favorittsyssel, men på slike steder er det ikke særlig smart stå alt for lenge på et og samme sted, som for eksempel utenfor Hennes & Mauritz. Da varer det ikke spesielt lenge før en eller annen fra Securitas kommer for å ta en alvorlig prat med deg. Og disse representantene i uniform er ikke ute etter å selge deg en alarm, for å si det sånn.
Jeg var ikke opplagt til å svare på ubehagelige spørsmål, så jeg vandret litt rundt omkring og lot som jeg var svært interessert i både nye gardiner og det siste innen krystall. Jeg var til og med inne i en butikk som åpenbart tiltenkt kvinner med en årsinntekt langt over det offentlige regulativet. Jeg kjente på stoffet til en del kåper og kikket diskret på prisene. De lå rett under et nytt tak på huset mitt.
- Kan jeg hjelpe deg? Spurte en meget smart kledd dame.
- Nei, ingen av disse faller i smak, sa jeg og dro ut av forretningen før resten av de ansatte ble altfor mistenksomme.
Nå satte jeg kursen for et sted med mye fancy elektronikk.
Avdelingen for mobiltelefoner var et greit sted å begynne mente jeg og tenkte at begrepet mobiltelefon strengt tatt tilhører fortiden. Det skulle ikke forundre meg om en og annen utgave kunne forvandles til en komfortabel hybel med et enkelt tastetrykk. Prisen tilsa i hvert fall noe sånt.
Mens jeg sto der og lurte kom en som tydeligvis jobbet der og sa seg mer enn villig til å hjelpe meg på rett spor i den mobile verden. Jeg opplyste at jeg bare så litt på utvalget denne dagen. Å kjøpe en mobiltelefon krever nøye overveielser. Elektrokjøpmannen var fullstendig enig, men øynet tydeligvis en mulighet for et enkelt salg.
- Denne telefonen vil alle ha, opplyste han og viftet med en sølvfarget sak som sikkert kunne brukes til å navigere romferger til mars, i alle fall plassere en satellitt ute av kurs i riktig bane igjen. Jeg var sånn passelig interessert og det var ikke så lenge før bussen min kom.
- Alle? Spurte jeg.
- Ja, svarte mannen, uten å nøle.
Jeg kikket på ham og opplyste at jeg får store problemer når ordet ”alle” blir brukt i slike situasjoner. Det har en tendens til å dukke opp i alle kommunikasjonskanaler så snart et eller annet selskap vil selge et produkt verden strengt tatt ikke har bruk for. Jeg har de siste årene sett uttallige varianter i bruk av ”alle”.
”Alle” vil ha flatskjerm, var en stor slager før jul. Dette er aksjen ”alle” vil kjøpe, var mye brukt av Telenor en periode det beviselig ikke var storm på sentralbordet i avdelingen som stelte med sånt. Jeg har vært borte i bøker ”alle” vil lese og ”alle” vil ha en bit av Petter Northug. Jeg tviler sterkt på at innbyggerne i for eksempel Surinam er særlig opptatt av et norsk stafettgull i skiløypene. Men det kan jo være sånn at ”alle” egentlig er en bestemt person som i flere år har hatt sterk påvirkningskraft, men som av ulike årsaker har valgt å være anonym.
- Hvem er egentlig denne ”alle”? Spurte jeg mannen.
Han ble plutselig opptatt av vaffeljern.
Om bord i bussen var det i hvert fall helt klart at ”alle” ikke kjører kollektivt.

Frittstående enebolig

Jeg har ikke tenkt å kjøpe ny bolig. Jeg klarer meg godt med mitt lille hus fra rett etter krigen. Denne annonsen var av akademisk interesse og åpnet en ny verden for meg, en verden for kjøp og salg av eiendommer i borettslag og frittstående eneboliger. Det heter faktisk det, frittstående enebolig, i alle fall der hvor det er helt vanlig med noe sjøgløtt.
Denne opplevelsen fikk meg til å gå litt nærmere inn på fenomenet boligannonser, jeg tok meg tid til studere disse annonsene nærmere. Jeg tenkte at jeg muligens kunne få svar på en god en del andre spørsmål jeg går og lurer på. Det fikk jeg jo for så vidt.
Blant annet fant jeg et hus med attraktiv og rolig beliggenhet. Men jeg oppdaget fort at dette er noe alle boliger som er til salgs kan skilte med, uansett hvor de ligger i verden. Denne hadde i tillegg særdeles gode lys - og solforhold, samt flott utsikt. Det er ikke godt å si hva gode solforhold er, men den lå i et meget barnevennlig og solrikt område.
En annen annonse holdt frem det faktum at boligen var delvis pusset opp senere år, og holder lyse og trivelige farger i alle rom. Ikke verst for en bolig. Andre hus holder på å ramle ned. Denne boligen kunne i tillegg skilte med saker som ikke var av materiell karakter. Den lovet nemlig at her finner du sjelefred. Det nytter neppe å klage i etterkant hvis det viser seg at det eneste du finner er en dårlig støp grunnmur. Gulvene var belagt med fiser, laminat og belegg. Det var ingen opplysninger om hva slags belegg det var snakk om, det kan med andre ord være alt fra sopp til makrell i tomat. Kjøkkeninnredning fra Sigdal med stilrene glatte fronter i hvitt og garnityr i eik. Sånn går det når men ansetter kokker i et meglerhus.
Jeg bladde meg videre i boligannonsenes verden og kom til at de som jobber med å beskrive plassering og fortreffeligheter må ha gått på svært spesielle skoler. Et sted fant jeg at det tar ca. 10 min med bil til Moss sentrum hvor alle tenkelige sentrumsfasiliteter er å finne. Det er kanskje sånn at det et eller annet sted oppbevares en offisiell liste over alle tenkelige sentrumsfaciliteter, og at Moss har alt som står på listen. Ikke vet jeg, men det er nok sånn. For riktig å understreke at det er mye vi ikke vet her i verden, slår en annen boligannonse til med ny, og på mange måter revolusjonerende kunnskap.
Den slår fast at få kystbygder har så mange sommerboliger som Rygge, og få steder har flere solnedganger. Det med sommerboliger er greit nok, men neimen om jeg visste at det var flere solnedganger i Rygge enn de fleste andre steder i Norge. Jeg har hele mitt liv trodd at solen gikk ned hver kveld, stort sett over hele landet. Her fikk jeg vite noe nytt av en boligannonse og gangavstand er et begrep som ikke er lett å bli klok på. Hva er gangavstand? I følge boligannonsene er det gangavstand til det meste.
Det er jo i teorien gangavstand mellom Moss og Alta, det tar bare litt tid å gå. Det er nok sånn de tenker.

Finurlige spørsmål

Publikasjoner i løssalg og fire farger setter fokus på våre begredelige liv. De kommer stadig med oppslag om nye oppdagelser i menneskesinnet. Katastrofene vrenges over doble sider med tester hvor vi kan måle våre elendige liv. Her kan vi etter to minutter selv kan se hvor dårlig det står til med oss i dagliglivet og hvordan omverdenen oppfatter oss når vi er pyntet til fest. Vi får eksakt slått fast hvor elendige elskere vi er, om vi ikke burde skifte til en annen bilmodell og om det ikke hadde vært bedre om barnevernet hadde tatt ansvaret for våre barn. Unntaket er om du bor i Moss. Du kan finne ut om du er en potensiell narkolanger eller bare en simpel sigarettsmugler, om du bør ha balkong eller rett og slett emigrere til Sibir. Det er ikke mangel på områder du kan oppdage nye sider ved deg selv. Spiser du mye kålrot, kan det være lurt å kjøpe traktor og måling av stress er en overlegen vinner i dette markedet. På motsatt side står en eller annen ekspert fra et institutt med en nesten umulig uttale. Han har ansiktet i alvorlige folder og forklarer konsekvensene av å være aggressiv og sove i røde sengesett. Han har også svarene på et nytt og bedre liv. Det får du ved å henvende deg til an av vennene hans. Det koster bare en årslønn.
Testene inneholder en rekke finurlige spørsmål som gir ulike poeng. Jeg har tatt disse testene som en fritidssyssel over en lengre periode. Jeg har funnet ut at det er to måter å gjøre det på, avhengig av hva du vil ha som tekst på diplomet.
”Har du ofte lyst på øl”, er et spørsmål man må være forsiktig med. Jeg kan stort sett ikke tenke med noen tid på døgnet jeg ikke har lyst på en øl. Men det er ikke dermed sagt at jeg ligger bevisstløs i sofaen fra morgen til kveld. ”Tenker du ofte på å banke opp folk” er et annet emne som stadig dukker opp. Her spøker psykopaten i bakgrunnen. Å ha lyst på og tenke på, er ikke det samme som å gjøre det. Men testene skiller dessverre ikke mellom drøm og virkelighet. Hvis du kommer over idiotformuleringer som ”Betaler du skatten med glede”, bør du lese innledningen nøye en gang til. Ingen betaler noe som helst med glede. Det er garantert et lurespørsmål som gir deg dårlig selvtillit, uansett hva du svarer. Hvis du vil fremstå som et supermenneske gjelder det å være på vakt. Er du i tvil så står poengsummene og dommen nesten alltid nederst på siden. Opp ned riktignok. De gjør det ikke lett for deg.
Jeg har klart det kunststykket å fremstå som en total avholdsmann med en lysende fremtid i shipping. Det varmet godt en stund. Men jeg vil nok ikke bruke det i en eventuell søknad på en ny jobb. Det blir litt verre når jeg svarer ærlig og redelig på testene. Det viser seg at jeg egentlig er en doven, overvektig Fiat med ekstremt dårlige kjøreegenskaper.

Ekspertråd

Eksperter innen diverse fagområder er ikke mangelvare i dette landet. De finnes i hopetall og dukker til stadighet opp for å fortelle oss at vi kommer til å dø i ung alder, hva vi må gjøre for at ungene våre skal overleve tenårene og nå er på tide å ta på seg varme klær. Følgene er i beste fall urovekkende hvis vi ikke soprenstreks tar til vettet og følger deres meget gode råd. I tilfelle vi på et eller annet tidspunkt skulle glemme det de har sagt, som om det skulle være mulig, har de i sakens anledning skrevet flere bøker om emnet og de finnes lett tilgjengelige i enhver bokhandel. Det er også fullt mulig å bestille bøkene på internett selvfølgelig. I alle fall en stund til. Det diskuteres nemlig heftig i dag om ikke internett er heleskadelig.
Jeg har hørt eksperter fortelle i fullt alvor at unger har en tendens til å få dårlige tenner hvis du gir dem bamsemums til forkost, middag og kvelds. Jeg har også vært borte i fagpersonell som har kommet med lange pekefingre og formaninger om at du skal være ytterst forsiktig med å drikke ti tequila på et kvarter. Det siste vet jeg en del om fra før. Jeg har utført eksperiment av denne type og kan bekrefte at inntak denne type brennevin gjør noe med artikulasjon og motorikk, selv over en langt lengre periode enn et kvarter. Følgene er katastrofale.
I det siste har det dukket opp nye ekspertgrupper i dette landet. Problemet er at de ikke er enige seg i mellom. Men felles for disse menneskene er at de vil ha oss til å bli potensielle deltakere i kommende olympiader og kjemper om å ha mest rett. En ekspert hevder med ansiktet i alvorlige folder at poteter og brød ikke er noe å innta hvis du skal bli fotomodell eller en medaljevinner i turn, og det er jo noe de fleste av oss gjerne vil bli. Brød og poteter legger seg rundt omkring på kroppen og før du vet ordet av det passer ikke bikinien du brukte som tiåring lenger. Inntak av slike matvarer gjør at du blir lat og før du vet ordet av det, ligger du pal på sofaen og spiser potetgull, hamburgere og lakrisbåter. Det siste er kanskje ikke så farlig. Jeg vet ikke helt.
Andre hevder med tyngde at det er appelsiner og nedfallsfrukt som gjør deg til en vinner i samfunnet. Men en slik diett er det svært få som greier å stå i mot din sjarm og ditt pågangsmot. Hvis du i tillegg rydder opp i hjemmet ditt og bruker noen tusen kroner på riktige klær er du en klar kandidat til samtlige ministerposter og trenerjobb i Rosenborg.
Hvis du ikke alltid gjøre de riktige tingene og ikke får dårlig samvittighet hver gang du tenker på noe så ufattelig usunt som pølse med brød, ligger du dårlig an, hvis du da ikke melder deg på et fjernsynsprogram som har til hensikt å vise hele verden noe du overhodet ikke kan. Dette er i dag den beste måten å bli å populær på. Vi andre som heller ikke kan noe særlig, men ikke er ukentlig på TV, kan ha det så godt. I hvert fall inntil videre. Det kommer nok snart andre fjernsynskonsept hvor det er viktig å ikke kunne lese eller hvor det er ønskelig at du aldri har stått på et par hoppski.
Jeg har ikke noe i mot å leve sundt. Problemet er at det alltid er matvarer som neppe er egnet til å heve den helsemessige standarden som kommer på gode tilbud. Jeg har ennå til gode å se annonser for sjokktilbud på brokkoli og havregryn. Jeg er i tillegg svært dårlig til å slå flikk flakk og araber, og har aldri gjort en dobbel Axel i hele mitt liv, men det er det dessverre ingen som bryr seg om.

En ball i et lite hull

Landbruket oversvømmes med køller, vesker på hjul og snodige utrykk. Folk står bredbent, med lett bøy i knærne og stirrer ut i luften. Det inngår i kategorien konsentrasjon. De svinger en kølle frem og tilbake mens de memorerer kroppsholdningen som fulgte med kvitteringen på betalt medlemskap. Håndleddet skal i en bestemt vinkel, rumpa må stå i nøyaktig posisjon i forhold til venstre legg og tærne skal vippes opp og ned i minst tretti sekunder. Kølla skal løftes i henhold til gjeldene reglement på et utslagssted. Det kan fort gå noen tenner hvis man virrer for mye med et bøyd jernstykke.
Mellom 15. juni og 15. august skal det kun benyttes godkjent shorts. Buksebenene skal slutte fire millimeter over kneskålen. Ritualene er mange og banning er en innvortes gren. Det er vanlig med handikap.
Folk klasker baller mellom granlegger og forfjamsede grevlinger. Mennesker med én hanske og kulørte sokker flagrer over nedlagte kornåkrer og pressede potetavlinger. Av en eller annen grunn har deler av landets befolkning fått det for seg at det ikke finnes noe bedre i verden enn forsøke å slå en ball ned i et lite hull.
En stort mer merkelig fritidssyssel må man lete på fjellet etter. Det finnes fortsatt mennesker som finner stor glede i å vandre formålsløst frem og tilbake på vidda. Men det er en vesens prisforskjell. De rike og berømte insisterer på at en promenade på en fairway er en folkesport. Dem om det. Jeg har vært på en golfbane og sett bilparken. Det er første gang min trofaste Toyota Corolla har stukket seg ut.
Hobbyer med anorakk og ullgenser er vesentlig mye billigere, og de involverte er overhodet ikke interessert i å kultivere landskapet.
Guttene og jentene som operer over og under par, får ikke en «birdie» i et hvilket som helst skogholt i det sørlige Norge. De skal ha ulik type gress, et par idylliske innsjøer og noen grustak med finsiktet sand. Hankø må ligge innenfor en times kjøring og det bør ikke være for langt til nærmeste polutsalg. En operativ avdeling for plastisk kirurgi ved det første hullet er heller ikke å forakte. En god bane har en vennlig og veterinærgodkjent svanefamilie og landingsplass for helikoptre. Det skal helst ikke regne og de må ha et klubbhus som kan presenteres for kongefamilien uten at de må unnskylde seg. Og denne slekten vet hva det vil si å få pusset opp stua.
- Det er en naturopplevelse og det gir god mosjon, mener entusiastene.
Man det kan da ikke være nødvendig å dra på en svær bag og en ball for å gå en tur.
Men det skal være noen kilometer mellom hvert hull. De mest ekstreme forlanger ulveflokker og grizzlybjørner mellom det tiende og ellevte hullet og kontinuerlig tiurlek ved hull tretten. Da er det ikke så rart at det koster noen millioner kroner å bore 18 hull på en snauklippet plen.

Fred og ro i husholdningen

Det er noe merkelig med matbutikker. I alle fall skjer det noe med meg foran stabler med melis og erter kjøtt og flesk på boks. Stort sett vet jeg sånn omtrent hva jeg skal ha når jeg drar ut fra heimen. Jeg husker det mens jeg går til butikken og kommer som regel på et par ting ekstra jeg må ha. Så langt er alt vel og bra. I det øyeblikket dørene åpner seg i butikken, inntreffer katastrofen. Hodet blir på uforklarlig vis tømt for all informasjon om det jeg for fire sekunder siden visste var nødvendig for å opprettholde noenlunde fred og ro i husholdningen. Det kan være at cellene til de automatiske døråpnerne sender skumle stråler til hjernen. Noe må det være.
Vel inne tar jeg en kurv eller en handlevogn, alt etter en ytterst svak fornemmelse om jeg skulle ha mye eller lite denne dagen. Så er det slutt på alt som heter beslutningsdyktighet. For å ikke virke helt fortapt, setter jeg kursen for skapet med melkeprodukter. Jeg tar ut en lettmelk og studerer tilsynelatende datoen for når melken er å anse for spesialavfall og havner i en lei knipe. Det er viktig å vinne litt tid, for nå har jeg ikke lenger snøring på hva jeg skal ha.
Som regel tar jeg litt ymse fra kjøtthylla og drar med meg et eller annet brød. Det er jo rundt fire hundre forskjellige sorter å velge i for tiden, så jeg har for lengst gitt opp å finne ut hva som er hva. Metoden er grei nok den. Jeg vet i hvert fall at svart rugbrød smaker usannsynelig vondt og at sportsbrød ikke har særlig mye med idrett å gjøre. Snarere luft. Det er mulig at ukontrollert promping har blitt en idrett. Det går i alle fall mye brød på denne måte. Etter fire skiver brød, fiser jeg to ganger og så er jeg like sulten igjen.
Deretter henter jeg gjerne en ost, og håper innkjøpet holder til et par noenlunde spiselige måltider. Når jeg kommer hjem oppager jeg at jeg stort sett har glemt det meste. Det er ikke uvanlig at jeg er innom den lokale kolonialen tre, fire ganger daglig. Noen har hevdet at jeg burde ta med meg en lapp. Men da ser det ut som jeg handler for moren min. Det er ikke særlig sprekt å være noenlunde voksen og bli tatt for fremdeles å bo på gutterommet.
Denne spontantaktikken har holdt meg i live i årevis. Men nå kan det vise seg at det er strake veien til den sikre død. Det finnes i disse dager knapt et produkt fra en gang levende organismer som ikke gir deg en eller annen lidelse du helst ikke vil ha. Laks er for eksempel å anse for en kjemisk fabrikk ute av kontroll. Det florerer med til nå ukjente kjemiske sammensetninger i kjøtt og finner hos denne fisken. Å spise laks er i beste fall ensbetydende med sporadisk håravfall. I verste fall kan huden din brukes som karosserideler når bilen din må renoveres for rust. Torsk og sei har det heller ikke særlig godt om dagen. Etter en middag med lettsaltet torsk, er det ikke usannsynelig at du etter en stund blir selvlysende. Det er sikkert morsomt en stund, men etter en tid må det nødvendigvis bli rimelig slitsomt å gå rundt som et levende neonskilt.
Å så mye som ta i kjøttprodukter som er malt opp i en eller annen form, er i dag å anse som en ekstrem risikosport. Dette begrenser utvalget temmelig mye og gjør det ikke noe enklere å handle mat.
Jeg tror jeg har noen epler fra egen hage liggende.

Sørvest med innlagt vann

Det hender at jeg må ta buss, noe jeg ikke er særlig begeistret over, for å si det mildt. Det vil si, det å sitte på bussen er i og for seg greit nok. Det er alt det som skjer før jeg kan sette meg ned på et sete som gjør at jeg mer enn gjerne betakker meg.
Det å vente på bussen er det noe av verste, særlig når det er kuling fra sørvest med innlagt vann en eller annen tidlig morgen i november. Leskur er som regel ikke konstruert for noe annet enn å skjerme litt for solen ved midt på dagen i juli og de får en helt annen funksjon når meteorologien melder skikkelig høstvær. Vinden samler seg da gjerne i et hjørne av skuret, hisser seg opp, virvler rundt i to hundre kilometer i timen og legger fra seg noen tusen hektoliter vann i nakkeregionen. I en slik situasjon tar det på å holde humøret oppe, ved for eksempel fire minutters forsinkelse.
Men det er når bussen endelig kommer at jeg kjenner at denne sysselen overhodet ikke passer for meg. Ikke for så mange andre heller, etter hva jeg forstår. I alle fall sitter det en drøss folk i busselskapene og i fylkeskommunen og klør seg i hodet og lurer på hvorfor mennesker av i dag bruker bil i stedet for en rutebuss i pendel. Jeg vet ikke hvordan det er å er å være ansatt kollektivtransportbransjen, men to store problem burde være ganske synlige og forholdsvis enkle å gjøre noe med.
Jeg måtte ta en tidlig busstur til Fredrikstad her en morgen. September var i godt humør og bussen i rute, så jeg slapp unna de verste venteopplevelsene. Men jeg var likevel litt amper. Jeg er gjerne det når jeg blir bedt om å møte opp noenlunde pen i tøyet før Nitimen. Det gikk ikke over da sjåføren meldte hva det faktisk kostet å sitte på et kollektivt sete en halv times tid.
- 68 kroner.
- Jøss. Er det damer med i prisen?
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg hadde vel fått en slags prissjokk.
- Hæ? Sa sjåføren, naturlig nok.
- Ikke det nei. 136 kroner er litt drøyt synes jeg. Jeg har heller ikke tenkt å kjøpe aksjer i Norgesbuss eller hva det heter.
- Det koster bare 68.
- Jeg skal jo hjem igjen.
- Skal du være med eller?
Jeg bladde opp og fant etter en del intens spaning en ledig plass mellom nye elever på frisørlinja og tømrer og allmennfag på Glemmen videregående skole. Det er stort sett skoleungdom som bruker bussen om morgenen. Senene på dagen også viste det seg. Andre mennesker med fornuften noenlunde i behold bruker bil.
Rutetabellen var ikke på min side da jeg skulle hjem. Valget var å dra litt tidligere enn jeg strengt tatt hadde anledning til eller vente til nærmere Kveldsnytt. Jeg har et par katter i kosten så sene kvelden var ikke noe alternativ. Grinete pelsdyr er ikke å spøke med. De har det med å ta hevn på de mest utsatte tidspunkt og steder. Jeg valgte på nytt en videregående hjemkomst, både prismessig og i forhold til tidspunkt.
Jeg har tenkt litt etter denne opplevelsen og kommet frem til en foreløpig konklusjon. Den er sikkert helt på trynet, transportøkonomisk samfunnsmessig, i forhold til de fleste budsjetter og den nye røykeloven. Slik jeg ser det er det ikke utenkelig at flere busser og lavere pris kan være et godt alternativ til konkurs. Men jeg mangler helt og holdent utdannelse på dette feltet.

Vaksine og fluor

Jeg satt pent ved bordet, nippet til en kopp kaffe og trente på å stirre ut av vinduet. Dette er en svært undervurdert idrettsgren. Målet mitt er å komme til finalen i et eventuelt verdensmesterskap. Det er en stund til sesongen begynner for alvor. Vi må først gjøre unna jul og nyttår. Det er umulig å arrangere en stillesittende konkurranse når desember setter inn. Derfor er det viktig å gjøre unna barmarkstreningen før advent. For min del vil det si mange timer med intens stirring gjennom dobbelt glass uten gardiner. Når det nærmer seg konkurranser blir det opptrapping av øvelsene. Det innebærer oppheng av gardiner i ulike fag, tror jeg det heter, og farger. I den mest hektiske perioden trår jeg til med store doser glaning foran grønne planter, persienner med minimale sprekker og nedfelt markise. Her er det fort gjort å bli overtrent, så det gjelder å passe nøye på.
Jeg jobbet meg gjennom en meget anstrengende intervalløkt. Som i all annen fysisk aktivitet er det også her viktig å hvile godt mellom slagene. Midt i hvileperioden hørte jeg alarmerende nyheter på radioen. Høgskolen i Østfold hadde innført forbud mot å spise appelsiner under eksamen. Skolen mistenker ikke folk for å ha notater på skallet. Det ligger fysiske grunner bak forbudet. En del studenter får rennende øyne og lange nyseanfall av oransje frukt med båter og stein.
Noen tåler bare gluten. Andre får bare utslett av gluten. Gress, bjørk og burot er ikke særlig morsomt når nesa renner og øynene klør. Mange tåler ikke seigmenn og flere mennesker har problemer med katt, hund og kanin, men kan kose med griser og kun kjøre røde Toyotaer. Mange var allergiske mot Fremskrittspartiet for noen år siden. Men her har det tydeligvis kommet gode medisiner på markedet. Jeg er selv svært allergisk mot skoleavslutninger og 17. mai tog. Det gir seg umiddelbare utslag som dramatisk senkning av humøret og økning av pulsen. Jeg blir svært lite meddelsom og ikke spesielt høflig. Svetting forekommer hyppig. Jeg har i flere år kjempet en fortvilet kamp med å overbevise omverdenen om at jeg faktisk ikke tåler slike tilstelninger. Men av en eller annen grunn blir jeg ikke trodd.
Da jeg vokste opp var ingen allergiske. Folk rullet seg i melk og spiste høyballer og var like friske. En annen merkelig ting ved nå for tiden er det økende antall homoseksuelle. Den svenske forfatteren og journalisten Jan Guillou mente for en tid tilbake at det ikke fantes antydning av homser på vikingtiden. Han har lett gjennom historien med lys og lykte i årevis, uten å finne så mye som en liten rest av en mulig transvestitt engang. Guillou hevder at homoseksualitet rett og slett er en trend. Å være homse kan med andre ord sammenlignes med slengbukser og platåsko. Jeg er ikke helt sikker på om det stemmer.
Jeg tror at veksten av allergier og homser har kommet gjennom BCG-vaksinen, eller fluorbørsting av tenna. Muligens har kombinasjonen av disse tingene forsterket det hele. Jeg har vært gjennom begge deler og vet at det gjorde noe med meg. Det var ikke av det gode og ren fluor på tannbørsten ble etterhvert fjernet fra pensum. Sikkert ikke uten grunn.