Skadelig for karrieren

Det er en kjent sak at julebord kan være skadelig for karrieren, ekteskapet og leveren. Dette er så kjent at samtlige publikasjoner i landet, store og små, hvert år bruker mye spalteplass på å avsløre alle farene som lurer. Du må være fra en annen planet, noe det så langt ikke finnes belegg for å påstå, eller bo alene i en hule innerst i Jostedalsbreen for å ikke ha fått med deg at du skal være meget forsiktig med alkoholen på julebordet. Fenomenet med et lystig julebord, etterfulgt av arbeidsledighet og flytting fra enebolig til hybel, har vært kjent i en årrekke.
Farene ved julebord var veldokumenterte allerede da jeg debuterte ved et langbord dekket med tallerkener og drammeglass rett etter oljekrisen. Mangel på olje satte ingen demper på stemningen og jeg tenkte ikke nevneverdig på at jeg i løpet av kvelden kunne søke arbeid et annet sted, hvis noen ville ha meg. Jeg tenkte ikke et sekund på det, for å være helt ærlig. Jeg hadde mest problemer med å finne ut av hva alt metallet som lå sirlig dandert rundt min tallerken skulle brukes til. Oppveksten med lungemos og lettsaltet torsk satte ingen store krav til bestikk. Damen ved min venstre side var heldigvis så elskverdig å lede meg gjennom alle rettene. Det gikk rimelig greit. Min høyre borddame fikk riktignok en del smaksprøver av min saus i fanget, men det ble rettet opp av et par drammer. Senere ble det litt verre.
Direktøren åpnet omsider døren inn til himmelriket, rommet med gratis brennevin til alle og enhver, og alle formaninger som måtte ha kommet i min vei var søkk vekke, erstattet av optimisme og stor tro på egne evner. Nærmest overtro, sett sånn i ettertid.
Jeg mente også i min tid at landet neppe hadde sett maken til verken danser eller ellevill humorist sånn litt utpå kvelden. Verden rundt meg var ikke udelt enig, men sånn er livet. Man kan ikke tilfredsstille alle. Noen har en tendens til å blåse seg opp over småting og bruke en ørliten glipp til å nærmest mobbe en stakkar. Jeg var ikke synlig beruset da katastrofen inntraff. Jeg er sjelden synlig beruset når jeg sitter godt plassert i en gedigen skinnsofa, uansett inntak av øl og vin. Noen rundt meg fikk nok en mistanke om at alt ikke var som det skulle da jeg forsøkte å strekke meg etter en bit kransekake på bordet og landet i stabilt sideleie på et persisk teppe. Ekte til og med.
Så skulle jeg skulle demonstrere en cha, cha, cha slik den skal gjøres og havnet i en floke av lange kjoler og et språkbruk som ikke talte min fordel.

Potensielle nye medlemmer

Det er ikke mangel på foreninger i dette landet. De finnes i hopetall og dekker det meste fra de som har opplevd pipebrann i juni til akutte blindtarmbetennelser i utlandet. På hver side av denne skalaen opererer opptil flere grupper med sine sære interesser. Noen av dem går snart inn i en glansperiode.
”Lutefiskens venner” forbreder seg på en hyperaktiv årstid. De gasser seg i dissende masser av noe som en gang var en fisk og hevder i alle kanaler at dette er det nærmeste man kommer himmelen i disse dager. Radio og fjernsyn har daglige innslag om tradisjonsrike retter som nærmest er uunnværlige. Jeg vurderer nå seriøst å danne Lutefisken uvenner, eller aller helst, uvenner av all slags bedervet mat som ymse kjendiser driver aktiv markedsføring av. Vi blir ingen sivilisert nasjon før vi kvitter oss med barbariske retter som er gravd ned i ei myr, tørka i en generasjon og tilsatt en tønne sennep og et tonn dill før servering.
Det er slett ikke uvanlig å grave ned fisk og kjøtt i ei myr i et års tid. Så henges det hele til tørk i et rognebærtre noen år før det festes til eksosrøret på bilen. Der skal det oppbevares i minst ti mil. Sleng det så i en gedigen gryte og la det koke med hundre kilo salt og en neve nellikspiker i tre døgn og inviter venner og kjente. Folk lager også uten å blunke saker som uten problemer fjerner maling av veggen og serverer det som en type fisk. Jeg kommer aldri til å spise noe som er lagt i middel for å åpne tett rør og jeg har aldri vært noen flittig sjel i noen form for foreningsliv.
Det er alt for mye styr med å holde orden på forskjellen mellom generalforsamlinger og årsmøter, valg av formenn og sekretærer og angsten for å bli sittende igjen som kasserer. Da er det kort vei til glattcelle og mindre hyggelige møter med økokrim.
Flere av disse merkelige organisasjonene mottar av en eller annen grunn statsstøtte. Den blir flittig brukt på å ringe potensielle nye medlemmer. Jeg har hatt flere av dem på tråden, fra ”Myggoljeskadde forening” til ”Vi som er engstelige for å få en svær asteroide i hodet en vakker dag”. Den siste meldingen fra den fronten fikk jeg telefonisk fra en obskur gjeng som jobbet med å fremme alle former for alternativ helbreding.
Jeg hadde ikke vondt noen steder den aktuelle dagen og ba damen om å stoppe ordflommen og umiddelbart kaste bankgiroen med mitt navn. Det gjorde ikke noe særlig inntrykk. Hun hadde opptil flere kurs i å avvise all tvil. Hun mente bestemt at jeg kunne bli syk fortere enn jeg ante. Det var ikke måte på hva som fantes av skumle sykdommer.
Hun ramset opp en lang liste over lidelser som ennå ikke var registrert av norske helsemyndigheter. At jeg sto opp om morgenen, knøt skoa mine selv og klarte å gå til postkassen uten å bli utbrent, betydde overhodet ikke at jeg var frisk. Jeg kunne gå rundt i årevis uten å kjenne noen ting, men likevel være bærer av døden til følge. Da var det greit å ha hennes eminente forening innen rekkevidde. Hun var ivrig, det skal hun ha og jeg syntes jeg kjente en liten murring i milten.
Hun måtte omsider puste og jeg benyttet anledningen til å opplyse at jeg ikke var interessert i drømmetydning for bedre hårvekst. Blomsterkur mot kolikk og meditasjon mot snorking er heller ikke noe jeg er så veldig opptatt av. Jeg slår ikke stiften over healing via TV eller fargemassasje mot vinterplagene heller. Mine vinterplager er av meteorlogisk art og heter snø, kulde og flate bilbatterier. Her hjelper verken astrologi eller fotsoneterapi. Hvis jeg blir syk ringer jeg fastlegen. Innen jeg har fått en time er jeg frisk igjen. Denne metoden virker aldeles glimrende.

Ansvarlig lånekapital

Jeg forsøker så godt jeg kan å være en lovlydig borger. Men jeg ser ikke bort fra at jeg daglig bryter en eller annen aggressiv paragraf og forskrift. Det er umulig å holde seg oppdatert på alle felt. Det er heller ikke like enkelt å vite hva vi kan tillate oss å gjøre og hva som umiddelbart gir et møte med myndigheter man helst vil slippe. Hvis jeg mot formodning forstår en forskrift sånn noenlunde, kommer det ofte en forskrift om endring av forskrifter. Og her er det ikke lett å følge med i ordlyd og meninger.
Jeg fant for eksempel helt tilfeldig ut at ansvarlig lånekapital med fastsatt løpetid kan inngå i solvensmarginkapitalen med et beløp som svarer til inntil 25 prosent av det laveste beløp av samlet solvensmarginkapital og solvensmarginkravet.
Jeg aner ikke hvilke skoler man må ta for å komme opp med slike formuleringer, men jeg regner med at en utdannelse på dette nivået tar mange år.
Jeg forsøkte å finne noe fornuftig i utsagnet en ukes tid, men måtte til slutt gi opp og tok for meg et tillegg til den tidligere endringen av forskriften.
Her mente en eller annen at summen av ansvarlig lånekapital uten fastsatt løpetid og ansvarlig lånekapital med fastsatt løpetid kan inngå i solvensmarginkapitalen med et beløp som svarer til inntil 50 prosent av det laveste beløp av samlet solvensmarginkapital og solvensmarginkravet. Ja vel.
Det er neimen ikke rart at advokathonorarene blir skyhøye.

Debatt i badebukse

Jeg hang ved bassengkanten i Mossehallen og forsøkte å få pust og puls ned på et akseptabelt nivå. Hundre meter frisvømming var i overkant av hva kroppen min var forberedt på. Jeg kjente at hjertet banka helt ut i hårtuppene, gulpa opp et par kubikkmeter klorvann og forsøkte å se mest mulig uanfektet ut. Det er ikke så lett uten skjorte og jakke. En kar jeg så vidt dro kjensel på gled med hodet høyt inn mot mitt stabile hengeleie. Han plasserte kroppen i samme posisjon, hilste slik man gjør i et 25 meter basseng, og lurte på hvordan det gikk, sånn generelt.
Jeg hadde ikke så mye å klage på og henviste til den offisielle terminologien som begynner og slutter med bare bra. Han nikka tilfreds, så ut mot parkeringsplassen, tenkte tydeligvis på et eller annet og snudde seg. Plutselig ville han diskutere politikk. Det var jeg ikke spesielt innstilt på. Ikke det at jeg ikke vil snakke om hva jeg anser som en grei styringsmodell for by og land. Men politiske diskusjoner i dag har en lei tendens til å bli isolerte hylekor mot asylsøkere og jaggu er det ille at ulven spiser når den er sulten. Begge deler er viktige spørsmål. Men svarene er mer grunnet på fordommer og snever synsvinkel enn politiske beslutninger, basert på en helhetlig vurdering og grunnsyn. Sånne samtaler tar jeg ikke når jeg er våt i håret.
Min første innskytelse var å hive meg ut på et par nye lengder. Men kondisjonen kom med en skarp advarsel. Ideen ble stoppet av fysiske begrensinger, men jeg var ikke innstilt på en lengre debatt i badebukse. Jeg fortalte ham siste nytt om katta mi i stedet for. Det overrumplet ham fullstendig.
Jeg satt en morgen over datamaskinen og slet både med setninger og lite samarbeidsvillig maskinvare. IBM hadde en av verste dager da de satte sammen min PC. Midt i et begynnende raseri over en harddisk som ikke lenger gadd å gjøre noe som helst, hører jeg lyden av en stråle under trykk, treffe midt i toalettskåla. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke hadde gjester. Jeg holder god greie på sånt. Jeg åpnet døren til badet, en smule engstelig må jeg innrømme og kikket skrått inn på badet.
Der satt pelsdyret mitt med to poter på hver side av toalettskåla, halen i været og hadde det øyensynlig svært bra med seg selv. Han gjorde seg ferdig, snudde seg og fant ut at jobben var grundig gjort. Graving og snusing i regn og stiv kuling er ikke noe for den karen. Han hoppa ned og stilte seg demonstrativt foran kjøleskapet. Jeg dro ham opp av gulvet, inn på badet og pekte strengt på den innretningen som gjør at det kommer nytt vann i toalettet. Han begynte å slikke den ene poten. Jeg må få undersøkt den mentale tilstanden til det dyret.
Badegjesten ved min side stirret på meg, og funderte åpenbart på om han burde ringe dyrebeskyttelsen eller nærmeste psykiatriske klinikk. Jeg ventet på stemmen som sier at blå strikk måtte opp av vannet.

Norges fremtid

I ukevis dundret norske politikere mer eller mindre gode budskap gjennom fjernsynsskjermer og avisspalter. Det var avgifter opp og ned, mindre skatter, bedre skoler og behandling av lårbeinsbrudd på timen. Kristin, Jens, Siv og Lars stirret inn i norske stuer og oppfordret folket til å ta til vettet og legge deres parti i valgurna. De var garantister for at landet ville feire 17.mai også til våren. Ja da, ja da.
Jeg tok på meg skoa og la i vei til mitt stemmelokale. Det var med blandede følelser. Det er litt underlig å stille opp på sin gamle barneskole og være seriøs voksen. Det er i grunnen ganske umulig. Jeg ble elev i samme øyeblikk jeg tok i dørhåndtaket og så meg engstelig rundt, i tilfelle et medlem av lærerværelset skulle komme litt brått på meg. Jeg har litt dårlige erfaringer med det. Jeg ventet hvert øyeblikk på at en eller annen opphissa stemme skulle rope: ”Hei du der. Har ikke du annet å gjøre enn å henge rundt her?” Man kan aldri vite.
Jeg gjemte snuspakka i innerlomma, åpnet døren og fikk øye på min gamle pult. Det så i hvert fall ut som den respatexgreia jeg lå henslengt over i sju år. Nå satt det en fremmed kar der. Jeg stammet navn og adresse og fomlet meg mot noen grønne telt som var slått opp innendørs. På veggen hang det som skulle utgjøre Norge de neste fire årene, sirlig opphengt på utallige lister. Jeg rasket med meg noen A4 ark og fant ut hvorfor valgdeltagelsen er så lav.
Papirene var fylt med horder med navn som sa meg like mye som de siste cricketresultatene fra Pakistan. I følge partiprogrammene fra TV representerte de mindre skatt, billigere bensin, økt velferd og både ja og nei til gasskraftverk. Listene var fylt med rørleggere fra Askim, snekkere fra Rømskog, husmødre fra Skiptvet og bakere fra Rolvsøy. Jeg tok med meg en bunke papirer, rakte opp hånden og spurte en ansvarlig voksen hva dette skulle bety. Representanten fra manntallet så på meg og formulerte et slags svar i hodet, mens han vurderte mine sjelsevner. Han snudde seg mot de andre i kretsen, himlet en smule med øynene og sammenkalte til et hastemøte. Det var liksom dette som var stortingsvalg, mente delegasjonen etter en liten debatt. Jeg ble ikke beroliget. Hva vet griserøktere på Hvaler og likningsfullmektige i Aremark om børsnoterte selskaper og deres innvirkning på veiutbyggingen på Vestlandet og fergesambandet til en sivil flyplass på Rygge? Ingenting selvsagt. Det sa jeg. Litt for høyt kanskje. Ikke var jeg full heller. Det er ganske enkelt umulig i dette landet. Alt som kan gå under en eller annen alkohollov er forsvarlig låst ned i et eller annet hvelv på valgdagen. Jeg ble bryskt anmodet om å foreta et valg. Jeg gjorde det. Mest fordi jeg sto på min gamle skole og ikke turde å gjøre annet enn det jeg ble bedt om.

Gøy på landet

”Gøy på landet” het det da Fred Anton Maier brukte et kvarters tid på ei mil. Nå er det ikke fullt så morsomt. Det er nesten ingen som drikker melk lenger, kyr og gris drar på seg mystiske virus og rovdyrene herjer bak låveveggene. Noen ulveflokker holder landbruket under streng bevoktning og venter tålmodig på at ei budeie eller en landbruksvikar skal legge turen over tunet. Resten har plassert seg strategisk til i borettslagene.
Der klatrer de i rosebuskene og flekker tenner til marsvin og kanarifugler. De klorer opp tulipanløk og angriper svære lokomotiv uten å nøle. Slikt har negativ innvirkning på bensinprisene og det går ut over skolefritidsordningen. Landsbybefolkningen ligger under dørmattene med panservernraketter og sikre rykter om skarpe tenner i nabolaget. Folk rapporterer om ulv straks de ser en Skoda med riper i lakken. Mange tør ikke slippe ungene ut i hagen i frykt for at et uberegnelig rovdyr skal ligge på lur under rododendronbusken.
Jeg er mer bekymret for å ta med ungene mine i en offentlig park. Jeg synes urbane og nervøse rottweilere er en større trussel enn en mulig ulv. Men nå bor jeg i nærheten av en av en flyplasse også.
Men det virker som om folk reagerer sterkest på at ulvene ikke eier manérer. Men det ligger liksom ikke i ulvens natur og slenge innom butikken for å kjøpe en halv gris. Den bare biter til og slafser i seg det den har lyst på. Resten lar den ganske enkelt ligge. Det ser naturlig nok ikke særlig delikat ut. Nå er ikke et offentlig godkjent slakteri en estetisk nytelse heller. Men vi ser bare den delen som ligger pent pakket inn i kjøledisken.
Ulvene burde selvsagt renset pelsen, tatt på seg slips og pumps og gått høflig bort til bonden. De skulle presentert seg og spurt pent om de kunne hente en sau, mot en passelig betaling selvsagt. Men nå er det svært sjelden at ulv og gaupe går rundt med kredittkort og engangsgriller i ryggsekken. De har ikke for vane å tømme restene av måltidet i en miljøvennlig plastpose og ta det med til nærmeste søppelsorteringsanlegg.
Slenger du fra deg en halvspist kylling i skogkanten, dukker det straks opp fire rovdyrbekjempere i grønn parkas og et par representanter fra tømmerskjorteavdelingen i fylkesadministrasjonen.
”Dette er ulvens verk” sier de og setter opp ansiktet i alvorlige folder. I Våler, Hobøl og Rakkestad er det sikre observasjoner på fem hundre ulv siden fellesferien.
Og Elvis er sett i Halden.

Et vendepunkt

Vanligvis sliter jeg kraftig med både humør og form når høsten begynner sin vante omgang med regn i klaser og temperaturer som krever sokker og vindtette jakker. Det er dessverre sjelden at årstiden melder sin ankomst i god tid. Omslaget i været kommer gjerne i løpet av tre minutter og helst mens jeg oppholder meg utendørs med altfor lite klær et par timers tid fra heimen. Resultatet er heller sørgelig. Tett nese og kraftig nedsatt bevegelsesmønster. Det består stort sett i å ligge meget svak på sofaen og stønne høyt med jevne mellomrom. Å reise seg opp krever en kraftanstrengelse som setter meg tilbake i flere timer. Det beste middelet er å få ungene til å hente mer hostesaft, rene lommetørkler og sitte parate til nye oppdrag, som å skifte tv-kanaler og høre på hvor vanvittig ubehagelig det er å være voksen og syk. De blir gjerne litt gretne etter en stund, henter papir og blyant og ber meg sette opp testamentet. Sånn er unger av i dag, men så har de ikke nesten opplevd krigen heller.
Men i år har jeg tatt konsekvensen av dette og ikke beveget meg særlig utenfor tomtegrensen etter at september meldte sin ankomst. Den siste tiden har jeg stort sett sittet innendørs og ventet på stormer og nattefrost. Så viser det seg at vi nærmer oss et vendepunkt for klimaet her oppe i furet værbitt. I disse spørsmålene er landet av en eller merkelig grunn delt i to.
I alle fall har diskusjonene rundt det norske fenomenet som går ut på å diskutere vær i detalj blusset kraftig opp mellom politikerne. Det blåser gjerne kraftig fra munnvikene når de rødgrønne og veldig blå står mot hverandre med argumenter fra hver sin side av klimaforskningen innbakt i formuleringene. Her har jeg visse problemer med å følge den regjeringens evne til å tolke signalene fra forskere. Utvalgte medlemmer fra regjeringen sitter med angsten i fanget og ser med gru på at såkalte klimagasser gjør verden varmere. Etter alle solemerker å dømme vil det bli særlig merkbart her oppe hvor det ikke er uvanlig å få strømregninger på linje med prisen på en god bruktbil hvis vinteren bestemmer seg for å være ekstra streng et år. Hvis det medfører riktighet at billig bensin gjør at folk kjører mer bil, noe som igjen gir et mye varmere land, kan jeg ikke for mitt bare liv se poenget med å redusere utslippene. Mer gass i atmosfæren vil utvilsomt spare meg og de fleste andre for en masse ubehageligheter.
Garderoben kan reduseres til et absolutt minimum. Jeg trenger ikke vinterdekk, isskraper og snøskuffer. Mangel av snø blir muligens oppveid av at gresset kommer til å gro året rundt, og av dette blir det nødvendigvis noen ekstra runder med gressklipperen. Men det er bedre å svette litt enn å fryse av seg ørene og stadig sette fast tunga i portstolpen av jern. Kommunen slipper utgifter til snømåking, jeg slipper helt å forholde meg til ukledelige plagg som luer og jeg kan endelig kjøpe et termometer uten en blå skala i bunnen. Ingen reiser til Syden lenger. Vi blir Norden og folk fra Portugal og Spania vil valfarte hit opp i strie strømmer for å slippe unna skogbranner og tørke et par ukers tid. Katten min kommer til å oppholde seg stort sett utendørs og jeg slipper angsten for frosne vannrør og boblejakke. Vansjø vil muligens gro igjen, og få et fast algedekke. Men en eller annen luring finner sikkert snart ut at bedre golfgreener skal du lete lenge etter, og vips, er det duket for turister fra fjern og nær og mange nye arbeidsplasser. Klimagasser er bare positivt spør du meg.