Rettferd, velferd og høyere lønn

Det som skjedde på Eidsvoll i 1814 har fått en del minnesmerker. Noen står på torg og gjør ikke særlig vesen av seg. Andre er av den mer hørbare typen. Sammen med grunnloven kom det av en eller annen grunn en nasjonal kontrakt om at det til evig tid skal være musikk i gatene på visse tidspunkt på året. For at dette skulle komme i organiserte former ble det startet egne foreninger for mennesker med instrumenter og uniform, kalt korps.
Jeg ble i sin tid innlemmet i denne bevegelsen. Jeg var ikke udelt begeistret for tekstilene som ble utdelt på en øving. Men jeg hadde et visst håp om at uniformen ville gjøre inntrykk på damene. Det gikk noen ubekreftede ryker om det i kameratflokken. Det gjorde inntrykk også for så vidt, men ikke akkurat som jeg hadde tenkt. Jeg satt i en gymsal en kveld i uka og øvde til det som skjedde i mai. Jentene gikk på turn.
En morgen sto jeg med hvite bukser, noteveske og en klarinett, og følte meg sånn passe dust. Jeg gjorde utallige forsøk på å få en båtlue med lang dusk sånn noenlunde på plass over sveisen. Men uansett hvordan jeg plasserte hodeplagget, så jeg ut som en marinegast som lengtet veldig hjem til mor.
Korpset skulle ut i bygden og lage stemning i fronten av et 1.mai tog. På denne tiden var det ikke bra for helsen og den videre anseelsen i samfunnet å stå og polere en bil på denne dagen. Det var for øvrig ikke særlig mange som hadde bil heller. Å rydde i hagen gjorde bare de med gyldig medlemskap i Høyre og Norges bonde og småbrukarlag, også kalt svikere.
Vi dro ut med ”Alte kameraten” og fikk følge av ymse avdelinger av LO og et par mer eller mindre enige fraksjoner av Arbeiderpartiet. De heiste bannere med krav om fri på lørdag og frihet og trygghet for alle og noen med en slags stemme sang Internasjonalen. Helst sist gikk et par medlemmer av SF. De holdt en knøttliten plakat med ”Norge ut av Nato”. Det var ikke særlig populært på et tettested hvor luftforsvaret holdt liv i godt over halve befolkningen. Men de ble tolerert på et vis, i motsetning til døgeniktene som bare sto langs veikanten og glodde og ikke gadd å gå et par kilometer for rettferd, velferd og høyere lønn. Etter noen taler for dagen, en kake og en brus dro vi hjem og alle mente det hadde vært en verdig markering. Jeg vil tro at kapitalistene skalv i dressene sine etter at fagforeningene vista makta si på Halmstad.
Jeg fortsatte med ymse marsjer og levde i håpet om en gang å kysse en drillpike fra Moss skolemusikkorps. Det gikk mange år før jeg innså at dette med korps ikke var inngangen til noen form for erotiske opplevelser. Det gikk mest i gnagsår.
Jeg lå strak utendørs i en nylig innkjøpt sak med myke puter og nøt for en gang skyld varmen uten bruk av en favn med ved og ante fred og ingen fare. Plutselig satte Ragnarok inn. Det hørtes ut som samtlige ruter til Norwegian hadde tatt feil av flystripen i nabolaget og brukt kjellerlemmen min som landingsbane. Jeg falt ut av døsen og oppdaget et lokalt korps i hverdagsklær som var i ferd med å runde portstolpen min. Det var alt annet enn rent i marsjen. Tubaen sneiet en grein på epletreet, deiset bort i trombonen som viklet seg inn i duskene til fanen og traff stortromma midtskips. Trompeter og klarinetter lå strødd grøftelangs.
Dette var et korps med normal rekruttering. Selv om de inviterte hele slekta ville de kunne holde konsert på en studenthybel. Men det hele endte likevel ut i noe som kunne måles på Richters skala.
Det viste seg at de trente på et avansert spasersystem med innovervendte skruer og et par overraskende volter. Det hele skar seg ved postkassa mi. Der gikk korpset inn i den total kollaps. Saksofonisten innkalte letemannskaper for å lokalisere fliser og munnstykker. Resten av musikerne samlet sammen løse instrumenter, spadde opp det de fant av kryss og b’er og tuslet lett flaue tilbake. Det så ikke pent ut.
Jeg er glad jeg ga meg i tide.

Krav om pent tøy

Mai er en utidig måned. Det hjelper ikke hva en eller annen låtskriver en gang i tiden mente. Kom mai du skjønne milde du liksom, den er mer på grensen til ondskapsfull. I utgangspunktet er det riktignok flust med fridager i denne måneden, noe som jo er et forsonende trekk, men i år faller flere av disse sammen med dager som likevel er fri og da står vi igjen med en noenlunde normal måned, sånn sett. Men den byr på en del utfordringer som ikke er av det helt gode slaget.
Det er tid for konfirmasjoner. Denne type arrangementer inneholder en del saker og ting som ikke taler til sin fordel. De krever anstrengt konversasjon med fjerne familiemedlemmer man kun treffer når noen i slekten er i en viss alder. Jeg har opplevd å få slengt ”så stor du har blitt” etter meg, lenge etter at ungene mine kunne skrive brev på et noenlunde forståelig engelsk. Konfirmasjon kommer gjerne sammen med et lite hyggelig krav om pent tøy, aller helst dress. Jeg har bare hatt en eneste dress i min forvaring i hele mitt liv. Den ble tvunget på meg da jeg selv var midtpunktet ved et langbord en søndag i puberteten.
Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor det var så tvingende nødvendig med en dress. Jeg ble jo iført en hvit kjortel i bomull straks jeg var ute av bilen. Så ble jeg plassert i en gruppe hvor det også var gått ut et bud om de samme tekstilene, bedt om å smile til fotografen og plassert på en kirkebenk. Der fikk jeg selskap av nervøs så det holder.
Det ble en del borgere av Moss også da det kom for en dag at det var planlagt boliger for en del mennesker som mer enn noen andre trenger en trygg hverdag. Det tok ikke lang tid før irriterte pekefingre kom i været og hevdet at byen ikke trengte flere kriminelle. Jeg vet ikke hvor de har sine opplysninger fra, men etter mine begreper er man ikke kriminell før man begår en kriminell handling. Å være fra bestemte land er ikke ennå noen kriminell handling, selv om enkelte grupper forsøker så godt de kan å hevde akkurat det. Mest sannsynlig har de også stått for presten en dag, uten at det har hjulpet nevneverdig.
Vi som nesten opplevde krigen måtte bevise for prest og menighet at vi kunne vår bibelhistorie. På et tidspunkt i gudstjenesten pekte presten på utvalgte kandidater. Det var signalet til å begynne å svette. Jeg ble plutselig bedt om å gjøre rede for et par av katekismens mer eller mindre uforståelige formuleringer. Det finnes sikkert andre og mer ubehagelige opplevelser i en fullsatt kirke, men jeg har til dags dato ikke kommet på noe.
Det gikk sånn passe, jeg stotret frem noen ikke helt velvalgte ord, ble godkjent som en slags konfirmant, men sånt setter sine dype spor.
Siden, når jeg har jeg blitt innkalt til en kirke, noe som skjer veldig sjelden, forsøker jeg å gjøre meg totalt usynlig. Man vet aldri når kirkens menn og kvinner kan finne på å innføre en repetisjonsøvelse. Siden har jeg heller ikke hatt sansen for dresser i klesskapet. Ikke noe annet sted heller forresten.
Jeg har aldri sett nytten av å eie en bukse og jakke i samme stoff og farge. Slips er jo kun noe man tar av seg etter en stund likevel. Jeg tar det helst ikke på meg og så med ett skal nasjonaldagen feires.
Da er det igjen påbud om noenlunde pent tøy, helt fra tidlig morgen av. 17. mai er sikkert grei nok den, men dagen innholder en del elementer som gjør at jeg bruker litt tid på å grue meg. Skopuss for eksempel. Det er ikke forenelig med en hvit skjorte. Uansett hvor forsiktig jeg er, får jeg alltid skosverte på skortebrystet. Den lar seg ikke fjerne med noe kjent middel og jeg har forsøkt alt, fra høytrykkspyler til vinkelsliper. Jeg vet at det går an å pusse skoene før jeg tar på meg ren skjorte, men jeg tar alltid på meg skoene til slutt. Jeg husker nemlig aldri hvor jeg satte dem forrige gang det var 17.mai. Jeg må dermed i siste liten lete etter dem i et eller annet skap, og da har jeg som regel skjorten på meg allerede.
Så er det ut i verden og der hvor jeg bor er slik at det alltid skal blåse en særdeles frisk og iskald bris på tvers av bygda på nasjonaldagen. Den skal gå gjennom marg og bein.
Etter oppstilling i en skolegård er det tid for å gå noen kilometer og finne unger på en plen hvor det er en ordfører og rundt 10.000 mennesker.
Gnagsår har nå svært gode betingelser og det er ikke særlig morsomt å gå på tærne i ring på et bygdetun for å lete etter avkommet blant svære bunader, tubaer og heliumballonger som kommer i to hundre kilometer i timen på sin vei mot stratosfæren. Når jeg endelig finner dem forlanger de is og brus og bryr seg overhodet ikke om at køen er rundt fem kilometer lang.
Etter isen og brusen er det å gå noen kilometer tilbake og innta kaffe og kaker på den samme skolegården. Hadde et slikt arrangement gått av stabelen i Danmark hadde det i hvert fall vært mulig å få seg en øl. Så fryser jeg litt til og går omsider hjem og får på meg noen kledelige klær.
Når det verste har lagt seg for sesongen er det jaggu meg Melodi Grand Prix.

Et par røde dager på kalenderen

Rett før påske måtte jeg som snarest innom den lokale matbutikken. Jeg hadde glemt kattemat og pelsdyret var i overkant grinete fordi det ikke lå fersk føde i matskålen. Han blir temmelig rabiat når slikt skjer og det går som regel ut over en knøttliten, oransje sak som bor i en bolle med vann. Katten setter seg resolutt foran bollen, stirrer intenst og gjør et og annet utslag med labbene mot bollen. Han passer omhyggelig på å ikke stikke labben i vannet. Han har gjort det en gang. Det gjorde tydeligvis vondt for et par sarte kattepoter. Men dette marine husdyret blir smått nervøs av å stirre inn i et par sure katteøyne og svirrer rundt med svimmel i halefinnen. Sånt kan det fort bli bråk av hvis en eller annen forening som jobber med husfiskenes mentale helse skulle komme på døren. Det er jo flust med mennesker som passer på at det meste fra tulipaner til grevling får et godt liv.
Det ble jo et salig bråk her for noen år siden da en eller annen organisasjon oppdaget at opptil flere mennesker brukte meitemark som agn når de fisket. Å træ en mark på en krok var ensbetydende med å frata meitemarken en verdig oppvekst og kunne gi varige skader på dens seksualliv. Sånt kan vi ikke ha det i et noenlunde demokratisk land. Jeg spiste kaniner som levde i et lite hus på eiendommen da jeg var liten og ganske mye annet som kunne både krype og gå, men det er en annen historie.
Jeg måtte med andre ord i butikken. Vanligvis er det en ganske grei operasjon. Men denne dagen var ikke vanligvis. Jeg slentret inn dørene på min lokale kolonialbutikk og lurte på om jeg hadde gått glipp av et katastrofevarsel. Butikken var fylt til trengsel og folk raste rundt med ville blikk og overfylte handlevogner. Det virket som nasjonen hadde fått beskjed om å forlate landet og sporenstreks dra Nordpolen og bli der til de fikk nærmere beskjed. Og for all del, ta med så, mye mat dere er i stand til å frakte.
Jeg fikk tak i en kurv og satte kursen for avdelingen for dyrefor. Jeg rundt hjørnet og havnet midt i et trafikkaos på linje med kanalbroen i Moss etter en fergeankomst. Jeg fikk kontakt med et noe hektisk kvinnemenneske som sto rolig i ti sekunder.
- Hva skjer?
Hun så på meg med et overrasket ansikt og lurte vel på om jeg bodde langt ute i skogen uten kontakt med omverdenen, elle bare var generelt uvitende.
- Det er påske, sa hun, med trykk på påske.
- Ja vel. Men jeg visste ikke at høytiden krevde innkjøp i grossistklassen. Har det kommet et nytt regelverk på området? Har den rød - grønne regjeringen oppfordret folk til å kjøpe så mye mat som mulig denne påsken for å redde årets jordbruksoppgjør?
Hun ga blanke i bønder og statelige avtaler.
- Butikkene er stengt, sa og så meget strengt på meg. Hun snudde seg og nærmest sprintet mot kjøttdisken. Der var det nå tilløp til håndgemeng og etter det jeg forsto, stor matvaremangel.
Det skjer noe mystisk med folk når det står et par røde dager på kalenderen eller hvis nyhetene varsler om en smule redusert tilgang på melk et par dager. Det virker som om et gen fra krigens dager slår inn og sier at nå gjelder det å passe på. Det er to hele dager til neste gang det er tilgang på leverpostei og marinerte grillbein. Tøm kontoen og sett i gang og fyll kjøleskap og fryser. Her ligger hungersnøden på lur. Noe som ikke stemmer med virkeligheten.
Det som engang het bensinstasjon og hadde viftereimer, tenneplugger og bremsevæske til et hvert tenkelig kjøretøy, har i dag et langt større utvalg i fryst pizza og hamburgere enn vinduspussere, og de som jobber der kan garantert ramse opp opptil flere måter å tilberede en pølsegryte. Skal du skifte en lyspære derimot, står du ganske alene.
Ved kassene var det full stopp og når jeg må ty til karatetriks for å få meg en enkel banan, skjer det noe med mitt humør. Jeg synger ikke for å si det sånn. Det gjør jeg i og for seg ikke ellers heller, men det er en annen historie.