Fancy kuler

Jeg stakk innom en bokhandel her en dag og fant ganske snart ut at begrepet bokhandel, i likhet med for eksempel bensinstasjon, er dratt rimelig langt i våre dager. Det sto riktignok noen bøker stablet på noen paller og i del hyller, det skal i rettferdighetens navn sies. Men det er neppe litteratur som drar folk inn i lokalene. Det er også fortsatt mulig å få bensin på en bensinstasjon, men det varer nok ikke lenge før du også kan få kjøpt noenlunde fersk makrell, med et par hundre prosent påslag i prisen selvsagt, en ferdig grodd tujahekk og maling til stua i samme slengen. Mye av det som tar opp plass for oljer og viftereimer på en såkalt bensinstasjon, burde helt klart stå godt synlig i bokhandel. Trenden i en moderne bokhandel går heldigvis ikke helt i retning av tennplugger og fancy kuler til å montere på girstanga. Forresten det siste er jeg ikke helt sikker på. På min leting etter ei bok jeg ville lese, var jeg innom en avdeling med fargerike kuler. For alt jeg vet er de produsert for å passe de fleste bilmerker.
Det var også store utvalg i nøkkelringer, knivsett og kort med tekster som sikkert er ment som en oppkvikker for det moderne mennesket. Mest sannsynlig er det utdrag av en type litteratur som er umåtelig populær nå for tiden. Det er nemlig ikke nok å tro på et liv før døden lenger. Jeg fant i alle fall rundt 250 titler som på 400 sider hadde alle svarene jeg trengte for å oppdage alle mine skjulte sider og talenter. Det var ikke få.
Jeg tok meg bryet verdt å bla litt i noen av dem og oppdaget at jeg med minimal innsats ville bli et menneske som alle ville elske og tilbe til min siste time kom. I følge et annet kapitel ville det bli svært lenge til, hvis jeg fulgte noen kompliserte læresetninger. I tillegg var det ikke så vanskelig å bli rik og gavmild. Jeg fant også ut at jeg hadde gjemt en lynrask høyreving i meg. Den er nå fremme og jeg har sendt en formell henvendelse til Fredrikstad Fotballklubb. De trenger sårt forsterkninger.
Med litt trening ville jeg uten problemer tenke positivt om alt fra skattesmell til å ramle i et bol med klapperslanger. Det gjaldt å beholde roen. Å kunne vri alt på kroppen ut av ledd, uten å ta det minste skade av det, var sterkt å anbefale på det varmeste. Det å utfolde slangemennesket i meg var bra for både blodomløpet og evnen til å takle stress og ubehagelige situasjoner. Jeg mener det sto noe om mindre kolesterol også. Men jeg er ikke helt sikker. Uansett tror jeg nok at for eksempel en normalt utrustet toller ville bli nokså fortumlet hvis jeg presterte å legge begge hælene bak nakken og gå gjennom grønn sone på høyre tånegl. Men jeg tviler på om det hadde hjulpet meg stort hvis jeg hadde ti flasker whisky i bagen. Men jeg ville tatt det med knusende ro selvsagt.

Test av sirenene

Jeg gikk gjennom kjeller og uthus her en dag. Jeg hadde gruet meg lenge og vel. Utflukter som dette er ikke noe jeg gjør sånn helt uten videre. Ekspedisjoner i denne kategorien leder som oftest til særdeles dårlig samvittighet over alt jeg burde gjøre noe med. Hull i garasjetaket, en gressklipper som trenger full overhaling og en kjeller full av edderkopper og norgesglass med saker som jeg ikke har nerver til identifisere. Til og med David Attenborough ville tatt sine forholdsregler her. Men måneden er lang og kontoen min er absolutt ingen maratonløper. Jeg visste jeg hadde mye død kapital i plast, metall og glass på eiendommen. Innsamlingen ble plassert i dertil egnede sekker og fraktet til nærmeste nærbutikk.
Jeg klirret meg inn døren og håpet det ikke var kø. Det er ikke bare morsomt og stå på offentlig koloniplass med opptil flere fester samlet i fire solide sekker, smile og spøke med at det sannelig hoper seg fort opp med tomme saftflasker sånn på vårparten. Ingen tror på slike historier. Det var heldigvis bare ett menneske foran meg i køen. Hun hadde fire ynkelige brusflasker, nøysomt rengjorte og pent pakket inn i et tekstilnett. Jeg dro med meg tomgodset mot automaten og oppdaget at butikken hadde anlagt en liten bekk mellom bleiene og rengjøringsmidlene. Jeg stusset litt over fenomenet og satte meg på den medbrakte campingstolen. Dette kom til å ta tid.
Jeg stappet inn tre flasker. Så satte sivilforsvaret i gang en innendørs test av sirenene for flyangrep, klokken seks på ettermiddagen. De hadde tydeligvis plassert et par stykker inne i automaten. Jeg skvatt noe vanvittig og fikk gåsehud jeg kunne strikke fem gode golfjakker av. Man kunne sikkert produsert et par andre plagg også, men golf er jo populært om dagen.
Jeg vokste opp med at luftforsvaret regulerte tanngraden min fire ganger om dagen. Jeg er vant til høy lyd. Men dette var i overkant. Jeg kom omsider til meg selv og oppdaget at halve bygda sto rundt melhylla stirret på meg. Grunnen til oppstandelsen var at jeg hadde begått den store forbrytelsen å stikke inn en flaske feil vei. Et digitalt skilt blinket i takt med lyden : ”Bunnen først, din tulling”. Ja, vel da. Men det kan da ikke være nødvendig å skremme dobbelsidig tarmslyng på folk for det. Det hadde holdt lenge med en vennlig påminnelse om at det lønner seg å sette inn flaskene rett vei. Gjerne ledsaget av et koselig ”Tusen takk. Ha en fortsatt god dag”.
Jeg snudde flasken og fikk hjerterytmen ned på et akseptabelt nivå. Så satte en ikke helt perfekt ølboks seg på tverke. Jeg stakk inn en hånd for å sende boksen på rett vei. Fri og bevare. Tredje verdenskrig igjen og ”Bunnen først”.

Verre enn sykdom og død

I kjølvannet av svineinfluensaen har det dukket opp en underlig samling mennesker. En ting er at de ikke helt stoler på at vaksinen gjør deg immun mot svineinfluensa. Sånne tvil kan komme over noen og enhver. Særlig oss som nesten opplevde krigen og ble påført røde hunder, meslinger og kusma med tvang. Barnesykdommer skulle man ha og inn i klasserommet kom en dame i hvitt og risset underarmene våre med en brun guffe en gang hver annen måned eller så. Dette for å se om en vaksine virket. Hovnet du opp var alt i orden og fluorbørsting av tanngarden sto på timeplanen. De som ikke hovnet opp fikk mest sannsynlig nedsatt oppførselskarakter.
Denne gjengen har fått det for seg at vaksine er verre enn sykdom og død. De hevder at når du tar du en sprøyte så legger du samtidig forholdene til rette for at CIA, FBI og Statens forurensingstilsyn og Jernbaneverket vet hva du gjør til enhver tid. Ikke nok med det, etter nitidige studier har forsamlingen også funnet ut at vaksinen gjør det enkelt for ymse myndigheter å styre tankene dine. Det ligger nemlig noen greier i vaksinen som gjør at du er merket for evig og alltid. En forgrunnsfigur i bevegelsen trykket denne uttalelsen i en avis for en tid tilbake:
”Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja - vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.”
Dæven døtte. Jeg kommer til å tvile på alt jeg tenker etter dette.
Ikke rart de rødgrønne vant nok et valg. Vaksinen var i omløp allerede før valget, riktignok i et lite omfang, men tydeligvis nok til at folk ble styrt til å legge rett seddel i urnen. Folk sto med listen til Frp i hånden, fikk en plutselig tvil og ble via avansert nanoteknologi i vaksinen overtalt til å bytte stemmeseddel.
Denne forsamlingen mener også at svineinfluensaen er kunstig laget på et hemmelig laboratorium og sendt ut i verden slik at Stoltenberg og legemiddelindustrien kan ta fullstendig styring over våre liv. Jeg trodde først at trollmannen Mirakulix hadde noe med dette å gjøre, hva skal man ellers tro om noe som heter Pandemerix, men gallerne er visst helt uskyldige.
Men disse menneskene gir deg ikke her. De har svart belte i konspirasjonsteorier og kan fortelle alle som vil høre at spanskesyken var iscenesatt av legemiddelindustrien og at månelandingen var en bløff. Men det finnes selvfølgelig botemiddel for det meste fra svarte tanker til inkontinens og de som står bak antivaksinen har det du trenger for å holde deg frisk og evig ung.
Silver Light for eksempel. Dette vidundermiddelet tar knekken på alle typer virus, bakterier og sopp. Dette er vann tilsatt spesialbehandlet sølv. Det er veldokumentert på ymse nettsider at det har effekt. Skulle ikke dette vannet hjelpe, pøs på med svarthyllebærekstrakter, eller hundre kilo vitamin D.
Influenzinum er også et godt alternativ. Det et homøopatsikk middel mot svineinfluensa med mer eller mindre garantert virkning. Miracle Mineral Solution, tar livet av alt skadelig i kroppen. Det dreper og uskadeliggjør alle syke celler, skadelige bakterier, virus, sopp, parasitter, og ormer. Og det gjør det på en skånsom måte. Det var jo bra. Jeg liker ikke midler som bare dreper og ikke har et ord til trøst etterpå. Jeg kommer til å helle dette rundt huset slik at en hver huggorm tenker seg om to ganger før den kommer inne i min hage. Skulle du fremdeles være litt uggen i kroppen, forsøk grapefruktkjerneekstrakt.
Eller sett deg på støvsugeren mens du leser et evangelium høyt.

Desperate handlinger

Jeg endevendte huset i forrige uke, og da mener jeg endevendte, i tidenes leteaksjon. Alt av løsøre ble underlagt grundige undersøkelser. Det ligger mye rart under putene i en sofa gitt. For ikke å snakke om bak skapene i et kjøkken. Noe av det som lå der har jeg nå plantet i hagen. Jeg aner ikke hva det er, men det ser ut som det trives. Jeg tok ut alle bøkene, en for en, og ristet dem grundig. Det ramlet ut et par biblioteklapper. Jeg oppdaget at jeg har hatt tre bøker i mer enn fem år. Jeg tør ikke engang tenke på gebyret jeg vil bli avkrevd for altfor sen tilbakelevering. Jeg må mest sannsynlig ta opp lån, så jeg kommer ikke til å levere dem tilbake og vil for alltid nekte et hvert kjennskap til at jeg noensinne har hatt denne litteraturen i min besittelse. Samtlige LP – plater ble gjennomsøkt. LP er sånne svarte, rimelig store, runde saker med riller og hull i midten, et helt vanlig medlem av enhver familie for ikke så altfor lenge siden og de ble som oftest plassert på en platespiller. De var også utmerket som frisbee. Jeg har gjennom årene slengt en del dårlig musikk rundt omkring.
LP – plater mede god musikk ble behandlet med den aller største forsiktighet. Man lirket den varsomt ut av coveret, satte tommelen ytterst på kanten og plasserte pekefingeren i hullet i midten. Nåde den som tok på en plate med fingrene. Fettflekker på en LP - plate ble ansett som en forbrytelse på linje med overlagt drap. Disse opplysningene er for mennesker som er født etter 1985.
Jeg oppdaget mye mistenkelig musikksmak, blant annet fant jeg en plate med Scorpions og hele to med Meat Loaf. Jeg må ha vært full da jeg kjøpte dem, men nå er de heldigvis ikke lenger blant oss. De brenner lenge slike plater.
Klesskapene ble ryddet og jeg vrengte ut og inn på alt som hadde en eller annen form for lomme. Det var ingen store overraskelser innen tekstilavdelingen. Jeg tinte kjøleskap og fryser og plukket mikrobølgeovnen fra hverandre i småbiter. Jeg begynte så smått å bli desperat og tok for meg kjelleren. Det er ikke et sted jeg oppsøker uten at det er tvingende nødvendig. Underetasjen min er heller utrivelig og ikke laget for menneskelig aktivitet. Jeg er sikker på at det finnes opptil flere, til nå uoppdagede innsektsarter der nede. David Attenborough ville gått i fullstendig spinn der nede og fått nok stoff til en hel serie om merkelige liv med vinger og tretten bein.
Huset bar alle tegn på ransakelse på høyt nivå, men jeg fant ikke sjekkheftet noe sted. Dette unike betalingsmiddelet var en gang i en nær fortid uunnværlig og en glimrende følgesvenn i en hver transaksjon.. Det var spesielt godt å ha når dekningen på konto var heller tvilsom. Det gjaldt å sette opp et troverdig ansikt og ikke skjelve for mye på hånden når du skrev beløp og mottager på sirlige linjer. De fleste næringsdrivende godtok beløp opptil fem hundre kroner uten å stille altfor nærgående spørsmål om den personlige økonomien. Det fantes ondskapsfulle mennesker som truet med å ringe banken for å sjekke saldoen. Men de ble fort luket ut som umulige forretningsforbindelser.
Jeg vet at jeg et sjekkhefte liggende et eller annet sted. Det er riktignok minst femten år siden jeg brukte det og jeg husker at jeg la det bort, i tilfelle jeg skulle få bruk for det en vakker dag. Den dagen er faretruende nær.