Gigantiske furtekampanjer

Jeg havner hele tiden i situasjoner hvor det er helt nødvendig å forta valg. Det starter allerede når vekkeklokka mener det er på tide å komme seg opp å tjene penger. Jeg vet på dette tidspunktet knapt hvem jeg er, men jeg må kjapt vurdere om jeg skal stå opp med en gang, eller kanskje slumre et par minutter først? Det siste resulterer alltid i at jeg sovner tvert igjen. Hvis jeg beslutter å slumre litt, og i mot alle odds, tilfeldigvis våkner etter en liten stund, må jeg sette nye rekorder i påkledning samtidig som jeg drikker kaffe, gir mat til et pelsdyr og to unger mens jeg knyter skolissene. Dette er en kombinasjon som ikke er særlig heldig tidlig om morgenen. Ikke på noe tidspunkt egentlig. Jeg har under slike omstendigheter klart å gi katten et par skiver kneipp med gaudaost og satt fram skåler med Whiskas til ungene. Det er ikke spesielt stas, i hvert fall ikke for katten. Ikke for meg heller. Unger av i dag har utviklet den tvilsomme egenskapen at de sier i fra om saker og ting, ikke alltid på en skånsom måte heller.
Når dagen starter på dette viset finner jeg som regel tannbørsten i kjøleskapet om ettermiddagen. Hvis jeg finner veien hjem.
Det er med andre ord om å gjøre å stå opp med en gang. Men å gjøre det er ganske vanskelig og så kommer valgene på løpende bånd. Men mine mer eller mindre gode beslutninger i løpet av en dag får ikke så store konsekvenser. Friske barn dør ikke av Whiskas med kylling, de blir bare litt engstelige for hva de får til middag og meget slepphendte med karakteristikkene av sin far.
Rygge sivile lufthavn, Moss lufthavn Rygge, eller hva det nå heter, mente på et eller annet tidspunkt at det holdt i lange baner å frakte 774.000 mennesker opp og ned av luftrommet i løpet av et år. Det ville være nok til å dekke lønninger, trappevask og feriepenger. De fleste avgiftene ville bli betalt og Thon, Orkla og diverse direktører ville bli rimelig blide. Charterturister ville slippe bussturer på litt over en time til Gardermoen og nærmest ta sykkelen til sin lokale flyplass. Dermed ville Rygge sivile lufthavn, Moss lufthavn Rygge, eller hva det heter, bli en miljøflyplass.
Regnestykket ville gå opp mellom kl. 07.00 og 23.00 mente de som satt ved kalkulatorene, folk som sikkert hadde de rette skolene for slik økonomisk matematikk og søknad ble sendt. Det vanket bløtekake da det positive svaret endelig kom tilbake til flyplassledelsen.
Så viser det seg at det var noe fundamentalt feil med kalkulatoren den dagen beregningene ble gjort. Skarve 774.000 mennesker ville knapt gitt penger til en flygeleder med sykemelding. Det skulle selvfølgelig være to millioner mennesker og disse skulle fly mellom 06.30 og 23.30. Det viser seg også at tidligere antagelser om at Østfolds 260.000 mennesker nærmest ville være på vingene støtt og stadig ikke stemmer helt. I ettertid har prognosene fått det for seg at det ikke er nok innbyggere i fylket til få en flyplass med Natotilknytning lønnsom. Oslos befolkning må også fly fra Rygge.
Løsningen ble å sende en ny søknad oppheving av passasjertaket og puste lettet ut. I følge flyplassledelsen på Rygge var søknaden skrevet med en slik innlevelse og følsomhet at samtlige ansatte i Luftfartstilsynet ville briste i strigråt og komme med innvilgelsen i første ledige helikopter.
Noen gråt kanskje i Luftfartstilsynet, men det var ikke av medfølelse. Etaten gikk med på å sende av gårde flere enn 774.000 mennesker opp og ned i luften, men senket antall flybevegelser fra 21.000 til 15.000 i året. Sånne svar gir automatisk gigantiske furtekampanjer.
Rygge sivile lufthavn Rygge, Moss lufthavn Moss, eller hva det heter, stiller seg helt uforstående til at noen kan behandle dem så usselt og kom frem til følgende konklusjon:
Her har vi bygget opp en flott og moderne flyplass, sendt folk helt til Gran Canaria, uten at noen har kommet med en eneste liten klage, piltoter skryter av rullebanen og vi har ikke gjort så mye som er ørliten feil engang. Noen er i mot oss.
Jeg er helt enig.
Stopp forfølgelsen av oss paranoide.

Den ultimate handel

Postverket må tåle en del kritikk for sine innsparinger og holdninger til en rasjonell drift. Filialer legges ned, køene er i mesterklassen og folk må ta bussen for å komme til postkassa. Men de formidler stadig den ultimata handel av varer som enkelte mener det ikke er mulig å leve uten. Hvis du er kjapt ute med bestillingen kan du få en sensasjonell ansikstrimmer og en BH som løfter puppene til himmels for en slikk og ingenting. Postordrekatalogene viser den sane vei, og de bruker mye tid på å treffe de rette menneskene med sine utsøkte trykksaker.
- Denne katalogen er kun sendt ut til spesielt utvalgte. Du er en av de heldige, står det med sjokkstrek på omslaget. Et eller annet dataprogram med et leit virus hadde plukket ut meg som en potensiell kjøper av en kombinert jordfreser og et treningsapparat som har satt opptil flere verdensrekorder i slanking. Jeg fikk en fargeklatt i postkassen og de som står bak tenker seg at jeg nærmest at jeg skal rødme av stolthet og glede og fyre løs i ordrekollonen med fire kulepenner. Det er godt at det er noen som tenker på meg, og jeg setter stor pris på disse katalogene. Jeg blir oppdatert i alt som ingen i verden har brukt for.
En rask gjennomgang avslører at det ikke skorter på fantasien i verden. Men det er viktig å lese teksten nøye. Et produkt jeg uten videre plasserte i kategorien bæsj and carry, viste seg å være et uunnværlig mobilt toalett i en enkelt håndgrep. Alle som har hytte, campingvogn eller sykkel burde ha en slik sak.
Hvis ikke dette skulle holde kan du gi dine nærmeste et støkk med å se ut som se ut Arnold Schwarzenegger i løpet av tretti dager. Og det helt uten å trene. ‘
Du plasserer nemlig noen helt vanvittig hurtigvirkende saker på strategiske steder på kroppen. Nyskapende og vitenskapelig testet mikroelektronikk setter straks i gang å bearbeide musklene. Disse revolusjonerende småsakene var avbildet på en kropp som struttet av vitalitet og glede over livet. Hele stasen var understreket med noen solide løfter om pengene tilbake, uten spørsmål og argumenter fra produsentens side, hvis du mot formodning forble like slapp.
Du får sikkert like mye ut av å sitte på mikrobølgeovnen mens en eller annen retter fjernkontrollen mot det område du vil skal bli fastere. Jeg for min del satser på skoen Sylvia - som å gå på skyer.

Tyske preposisjoner

Jeg er ikke særlig bevandret i språk utover engelsk og en forholdsvis lang remse tyske preposisjoner. Jeg kan riktignok disse preposisjonene på rams og kan ta dem når som helst, uten noen form for press. Men det har aldri hjulpet meg noe særlig verken i Tyskland eller noen andre steder. Enkelte tysktalende mennesker jeg har møtt har vært imponert over hastigheten jeg fremfører proposisjonene på, det skal sies og det gir jo en viss tilfredsstillelse. Men det er plett umulig å spørre om veien eller forsøke å sjekke opp en dame med et sånt begrenset ordforråd.
I forrige uke sto jeg i en kø foran en meget trendy kafèdisk og lurte på om jeg muligens hadde tatt feil dør et eller annet sted. En café av i dag setter nemlig store ressurser inn på å formidle sin meny på fransk eller italiensk, de mest trendy gjør det gjerne på begge språk, helst i en suppe hvor begge språk brukes i en og samme setning, for å gjøre forvirringen total. Dette er særlig utbredt der hvor man absolutt skal fortelle hvor mange varianter av kaffe med melk man er i stand til å oppdrive. Jeg liker ikke kaffe med melk på noe som helst språk. Men det er ikke bare å gå bort til en disk å spørre om kaffe. Du får da gjerne en rekke spørsmål det er mer eller umulig å svare på, med mindre du har grunnfag i latin. Men jeg fikk nå omsider min enkle kaffe og på kjøpet et par blikk som fortalte meg at jeg var totalt ute.
Det minimalistiske innredingen minnet mest om en oppstilling til et eksklusivt interiørmagasin, slike som kun trykkes i førti eksemplarer og leveres med ny Mercedes på dørene til utvalgte adresser I Holmenkollåsen. Folk som satt ved bordene var opptatt av en plettfri garderobe og en av deres frisørtimer ville tatt fullstendig knekken på mitt månedsbudsjett. De satt i dype samtaler og bladde stadig i oppslagsverk om zenbuddhisme, astrologi for den nordlige halvkule og innredning av baderom.
Jeg forsøkte å finne noe gjenkjennende blant bakerverket. Det lå kunstferdig utført under glass og struttet av frukter og grønnsaker som aldri ville overleve i en norsk kjøkkenhage. Kaffemaskinen var på størrelse med en middels hangar og strødde om seg med varme drinker til blodige priser. Folk rundt meg bestilte saker og ting jeg aldri hadde hørt om. Det ble min tur og jeg hadde ennå ikke identifisert noe kjent næringsmiddel, langt mindre funnet noe jeg kunne uttale. En dame som muligens jobbet der, hun bar i alle fall på et par kopper, kom innenfor mitt interessefelt. Jeg spurte henne om hva det var forsvarlig å satse på til en enkel lunsj. Hun så på meg med stigende undring og svarte et eller annet på et språk jeg dro kjensel på som en mindre vellykket del av min videre utdanning. Jeg visste at jeg ikke hadde forlatt landet. Men for sikkerhets skyld gjentok jeg problemstillingen på et noenlunde forståelig engelsk. Det forandret ikke situasjonen nevneverdig. Hun forsto fremdeles ikke bæret og jeg hadde dessverre glemt å ta med meg min franske parlør denne dagen. Jeg savnet langganger og rundstykker med ost og spurte hvorfor de hadde priset menyen i italienske lire.
Den ansatte i kassen tok overhodet ikke spøken og folket i køen ble utålmodige. I ren desperasjon forsøkte jeg meg på en croissant med en innlagt dialekt fra en meget fornem dal, vest i Frankrike. Jeg aner ikke hva jeg fikk, men jeg sliter fremdeles med avbetalingen.

Videregående katastrofeområde

Jeg er ikke spesielt våken om morgenen. Det tar litt tid før samtlige organer fungerer sånn noenlunde. Men en morgenstund på bussen fikk meg brått i gang. Jeg betalte avtalt beløp til en sjåfør som heller ikke hadde stått opp før han måtte. Han var blid, det skal han ha, men han hadde droppet både kaffe og dagens første sigarett. Da er det er ikke så enkelt å regne ut i hodet hvor mye man skal gi igjen på en hundrelapp. Det oppsto en diskusjon om enkel matematikk og personlig økonomi. Jeg fikk etter hvert mine rettmessige kroner og havnet rett i et videregående katastrofeområde. Samtlige elever som gikk ut av ungdomsskolene i Moss og Rygge i fjor, har tydeligvis fått anvist plass på en eller annen skole i Sarpsborg. Mest sannsynlig stiller ungdom fra Sarpsborg i kø motsatt vei. Det er ikke uvanlig at det offentlige Norge organiserer seg på denne fortreffelige måten.
Bussen var ikke konstruert for å flytte en hel generasjon og det var eksamen i trangt. Det var bra med plass på bagasjehyllen. Men litt lenger ned måtte man være frimerke for å trives. Jeg er ikke engang filatelist. Jeg mente jeg så et ledig, lite felt, et stykke inne i bussen og forsøkte å bevege meg mot plassen. Men midtgangen i denne type kjøretøy har ikke fire felt og rasteplasser. Etter tre centimeter var det full stopp. Det var kanskje mulig å åle seg frem mellom bager, tekstmeldinger og slengbukser. Men jeg har ikke trent særlig mye på bli slangemenneske. Det angret jeg bittert på.
Bussen satte fart og jeg klamret meg fast i en piercing i en eller annens navle. Denne en aller annen skrek i første sving og jeg fant det ikke lenger forsvarlig å bruke kroppspynten som motvekt til ufrivillige bevegelser. Det eneste ledige, faste holdepunktet var mitt ene øre. Det så muligens litt merkelig ut, men det føltes trygt. Det tar på å bli brukt som kollektiv bowlingkjegle gjennom store deler av Østfold.