Atombomber og skumle tanker

Sommeren her oppe ved polarsirkelen er ikke til å stole på. Å gå inn i en høst og vinter etter en ferie med regn og hissige vindkuler setter humøret mitt på prøver jeg overhodet ikke er trent for. Løsningen er da å sette kursen for breddegrader hvor sol og temperaturer som er til å leve med er hverdagskost. Men for å komme seg av gårde trengs det et transportmiddel. Jeg har tidligere lastet bilen med ymse utstyr og lagt i vei. Det var også planen i år, men unger av i dag er av dag er komfortabelt anlagt.
De mindreårige jeg har i kosten mente at en tur i bil ikke kom på tale, ikke noe som gikk på hjul egentlig. Da gjenstår fly og for å slippe unna mye styr valgte jeg en charterreise, siden jeg bor et par hundre meter unna en flyplass som er anlagt for akkurat det formålet.
Det tar noen timer å komme til garantert sol, og siden selskapet som arrangerte turen mener det er forsvarlig å ta det samme som det koster for en tre retters middag på Refsnes gods for noe makaroni oppvarmet i en mikrobølgeovn, valgte jeg å droppe mat på flyet. Mat på den lokale flyplassen kunne ikke gjøre all verdens innhogg på saldoen trodde jeg.
Men først skal man selvsagt gjennom en tålmodighetsprøve av en temmelig lang kø, så skal man sjekkes for granatkastere, atombomber og skumle tanker. Jeg hadde ikke noen forbudte produkter på meg denne dagen, men det pep likevel stygt da jeg gikk gjennom sperringen. Sånt fører til full sjekk av både hår og sko og sikkert et par telefoner til politiets sikkerhetstjeneste.
- Hvorfor meg? Spurte jeg en kar i uniform.
- Ren rutine, var svaret.
- Av hva da?
Et skuldertrekk og jeg slapp aller nådigst gjennom og satte kursen for matfatet. Bestillingen besto i to brus, et par innbakte pizzaer og en hamburger, en øl og et sjokk til far da jeg fikk presentert regningen.
- Hvorfor har dere priset i gamle italienske Lire? Lurte jeg på.
- Hæ? Svarte konfirmanten i kassa.
- Det var bare et bilde på at jeg synes det var en smule dyrt, forklarte jeg kassadamen. Hun hadde blikket rettet mot en røslig kar fra Securitas og jeg hadde ikke noe særlig lyst til å snakke med ham akkurat da. Jeg sjekket lappen jeg hadde fått litt grundigere.
- 81 norske kroner for en skarve øl? Spurte jeg, nærmest vantro. Det er friskt, til og med en solskinnsdag på Aker brygge.
- Du får drikke den med andakt, svarte damen og smilte bredt.
Jeg smilte ikke.
- Nei. Denne ølen kommer til å smake pyton, sa jeg og ga henne en korsstingsmunn av tredje grad.
Hele flyplassgildet kostet omtrent det samme som fire svære middager og nok øl til et middels seminar kostet der jeg landet noen timer senere.
Flyet var selvsagt forsinket og mens jeg satt der kom jeg i tanker om den grundige sjekken vi hadde gått gjennom for å slippe inn på verdens dyreste restaurant. Nå var det nok ikke restauranten som var problemet, snarere flyet.
Jeg går ut fra at systemet med å forby sjampo og makrell i tomat som håndbagasje har noe med redselen for at jeg eller andre skal bruke disse våpnene for å ta kommandoen over fly og besetning og kreve George W. Bush utlevert eller noe sånt.
Jeg var nå beslått med kniver, gafler, flasker og alt mulig annet jeg kunne slå meg frem med. I butikken som mener det ikke er så mye som en krone skatt på varene var det heller ingen mangler på potensielle våpen. Der selges det parfyme som kan slå ut en liten by og jeg vet om mange som ikke er særlig støe på føttene etter å ha fått en flaske whisky i hodet.
Logikken er tydeligvis at hvis folk og terrorister blir fratatt muligheten til å ta med seg farlige ting gjennom sikkerhetskontrollen, er det utenkelig at de bruker det som finnes rett under nesa på dem litt senere. Myndigheter i alle land puster lettet ut, problemet er løst og alle er glade. Noen annen forklaring finnes ikke.
Så bar det om bord i flyet, bare for å oppdage at det var konstruert for pygmeer, hvis det er lov å si det nå om dagen. Det tar på å sitte med knærne opp under ørene og haka på stolryggen foran i fire timer. Senere skulle jeg dessverre hjem igjen.

Krav om nye veier

Det er ikke mangel på saker og ting som nærmest daglig klassifiseres som ytterst farlig i ymse publikasjoner. Forskere og eksperter på flere felt står frem og forkynner snarlig død eller langvarig sykeleie etter funn av gammaglimt i verdensrommet, skrekkelige, kreftfremkallende stoffer i potetgull og ukjente virus som skjuler seg i lavtrykkene. Jeg er ikke særlig engstelig av meg og går ikke i dekning fordi en mer eller mindre samlet medieverden ser ut til å leve av å forkynne farer. Det eneste jeg er litt forsiktig med er å gå ut med vått hår om vinteren. Det vet jeg kan jeg kan være skummelt.
Det lurer andre ting der ute som ikke får særlig oppmerksomhet og jeg anser det nå som min plikt å innkalle til allmøter om det som uten tvil er den største trusselen mot mitt og andres liv.
I 2007 ble 233 mennesker drept. Første halvår i 2008 døde 133 mennesker som følge av slett politikk og liten vilje til å gjøre noe med problemet. Hadde det dreiet seg om fugleinfluensa, bakterier i dusjen, hai i Mossesundet, eller, Gud forby, asylsøkere i polkø, ville protestene kommet med hørbar styrke.
Det jeg tenker på utsetter oss for uomtvistelig fare omtrent hver dag, men det ser ikke ut til at noen bryr seg nevneverdig. Det handler ikke om stråling fra mobiltelefoner, flått, ulv eller fremmedlegemer som faller ned fra verdensrommet.
Mobiltelefoner moser hjernen din, i følge forskning utført av diverse tabloidaviser, og gjør at du ikke lenger husker å ta på deg klær i femten grader minus. Flått dreper som kjent alt som kommer i deres vei og asylsøkere kan finne på hva som helst, for eksempel å ta over landet, noe som egentlig burde glede alle de som mener at den rød - grønne regjeringen ikke engang kan knytte skolissene sine på en forsvarlig måte.
Sigaretter var et så stort samfunnsproblem at det ble innført røykeforbud stort sett overalt hvor mennesker ferdes på en eller annen måte. Folk døde visst som fluer. Du kan snart ikke slippe en fjert uten at det kommer en eller annen miljøavgift og tar deg og det er innført en nasjonal dugnad for å ta knekken på noen usle snegler. De er slett ingen estetisk nytelse i hagen, jeg er klar over det, men jeg vet om mang en tapet som absolutt ikke burde ligge ute for fritt salg, og sneglene spiser stemorsblomster, ikke mennesker.
Men biler dreper mennesker. Jeg er temmelig sikker på at hvis bilen hadde blitt funnet opp i dag, ville ingen regjering med en viss form for ansvarsfølelse tillatt at ymse kjøretøy møtte hverandre i 90 kilometer i timen med rundt 40 centimeters klaring. EU - direktivene ville vært rødglødende av engstelse og unionen ville sporenstreks satt en effektiv stopper for den slags idiotisk aktivitet.
Selv om det er hevet over enhver tvil at trafikk er direkte helsefarlig, har jeg ennå ikke sett noen forslag om umiddelbart å sette opp noen krasse kriterier for hva slags biler man kan innføre til landet, eventuelt sette dem i karantene for å teste om de holder mål, eller rett og slett forby import av visse biler.
Det stopper stort sett med å klage høylytt på bensinprisene og krav om nye veier.
Det er bare mennesker som får trædd over seg krasse regler om å være renvasket på alle områder før de får sette en fot i landet. Er det en ørliten tvil om at de har noe annet enn rent mel i posen skal grensen stenges tvert. Slike regler gjelder stort sett ellers bare for boaslanger, krokodiller og narkotika.
Markedet flommes over av kjøretøy fra alle verden hjørner, nye veier bygges og jeg har sett tilløp til endeløse køer og trening til fartsprøver i rally NM utenfor skoleporten hvor barn helt ned i seksårsalderen svinser rundt. En naturlig konsekvens av denne form for oppførsel burde være svære protestaksjoner som krever at noe blir gjort straks og illsinte leserinnlegg, fulgt opp av en uendelig rekke av avisartikler som ensidig peker på alle de negative følgene trafikken har på samfunnet.
Det kommer av og til et eller annet skriv og svære plakater fra myndighetshold om at det er lurt å bruke bilbelte og vær så snill og kjør litt saktere gjennom skolegården. Resten av verden gir stort sett blaffen.
Men nåde og trøste om det kommer et par asylsøkere til bygden. Da er det rett før Heimevernet blir koblet inn.