Fred og ro i husholdningen

Det er noe merkelig med matbutikker. I alle fall skjer det noe med meg foran stabler med melis og erter kjøtt og flesk på boks. Stort sett vet jeg sånn omtrent hva jeg skal ha når jeg drar ut fra heimen. Jeg husker det mens jeg går til butikken og kommer som regel på et par ting ekstra jeg må ha. Så langt er alt vel og bra. I det øyeblikket dørene åpner seg i butikken, inntreffer katastrofen. Hodet blir på uforklarlig vis tømt for all informasjon om det jeg for fire sekunder siden visste var nødvendig for å opprettholde noenlunde fred og ro i husholdningen. Det kan være at cellene til de automatiske døråpnerne sender skumle stråler til hjernen. Noe må det være.
Vel inne tar jeg en kurv eller en handlevogn, alt etter en ytterst svak fornemmelse om jeg skulle ha mye eller lite denne dagen. Så er det slutt på alt som heter beslutningsdyktighet. For å ikke virke helt fortapt, setter jeg kursen for skapet med melkeprodukter. Jeg tar ut en lettmelk og studerer tilsynelatende datoen for når melken er å anse for spesialavfall og havner i en lei knipe. Det er viktig å vinne litt tid, for nå har jeg ikke lenger snøring på hva jeg skal ha.
Som regel tar jeg litt ymse fra kjøtthylla og drar med meg et eller annet brød. Det er jo rundt fire hundre forskjellige sorter å velge i for tiden, så jeg har for lengst gitt opp å finne ut hva som er hva. Metoden er grei nok den. Jeg vet i hvert fall at svart rugbrød smaker usannsynelig vondt og at sportsbrød ikke har særlig mye med idrett å gjøre. Snarere luft. Det er mulig at ukontrollert promping har blitt en idrett. Det går i alle fall mye brød på denne måte. Etter fire skiver brød, fiser jeg to ganger og så er jeg like sulten igjen.
Deretter henter jeg gjerne en ost, og håper innkjøpet holder til et par noenlunde spiselige måltider. Når jeg kommer hjem oppager jeg at jeg stort sett har glemt det meste. Det er ikke uvanlig at jeg er innom den lokale kolonialen tre, fire ganger daglig. Noen har hevdet at jeg burde ta med meg en lapp. Men da ser det ut som jeg handler for moren min. Det er ikke særlig sprekt å være noenlunde voksen og bli tatt for fremdeles å bo på gutterommet.
Denne spontantaktikken har holdt meg i live i årevis. Men nå kan det vise seg at det er strake veien til den sikre død. Det finnes i disse dager knapt et produkt fra en gang levende organismer som ikke gir deg en eller annen lidelse du helst ikke vil ha. Laks er for eksempel å anse for en kjemisk fabrikk ute av kontroll. Det florerer med til nå ukjente kjemiske sammensetninger i kjøtt og finner hos denne fisken. Å spise laks er i beste fall ensbetydende med sporadisk håravfall. I verste fall kan huden din brukes som karosserideler når bilen din må renoveres for rust. Torsk og sei har det heller ikke særlig godt om dagen. Etter en middag med lettsaltet torsk, er det ikke usannsynelig at du etter en stund blir selvlysende. Det er sikkert morsomt en stund, men etter en tid må det nødvendigvis bli rimelig slitsomt å gå rundt som et levende neonskilt.

Stigmatisering av svake grupper

Tidligere var det enkelt å snakke uten å komme i konflikt med ymse foreninger og påtalemyndigheten. For ikke så altfor mange år siden sa folk flest for eksempel om mennesker som var litt trege i oppfattelsen at de var noe tilbakestående. Ikke særlig pent selvsagt og de mente også bestemt at folk på Grønland var eskimoer og var generelt slepphendte med begreper som invalid og sinnssyk. Bestemoren min hevdet i alle år at personer som var mørke i huden var negre. Hun sa det med den største selvfølgelighet og ingen ble spesielt oppfarende av den grunn. Hun var ikke akkurat overtolerant med nye landsmenn fra andre deler av verden. Men ordet neger var ikke ment som en nedsettende karakteristikk av folk fra Afrika. Det var mer slik at hun ikke kunne tenke seg å si noe annet om mennesker fra for eksempel Somalia. Hun ga imidlertid mindre pene karakteristikker om folk som hengte ut klesvasken på søndag, men det er en helt annen sak.
Nå om dagen skal du være heller varsom med ordbruken når du beveger deg rundt i visse området av språket. Da varer det ikke lenge før du sitter med en hissig anmeldelse fra en eller annen organisasjon i hendene. Deretter må du sporenstreks sette i gang et større prosjekt for å be om unnskyldning. I dag er det arbeidssøkende som er den korrekte betegnelsen på de som har mistet jobbene sine.
Jeg er veldig klar over at det er fullstendig feil av meg å si neger. Det ville plassert meg i dårlig selskap og gitt samtlige mennesker rundt meg korstingsmunner som det ville være vanskelig å løse opp. Men hva jeg egentlig skal si er jeg ikke fullt så sikker på. Person med innvandrerbakgrunn er kanskje en mulighet. Problemet er at det innbærer en broket samling mennesker fra Odense til Kuala Lumpur. Riktig ordbruk er noe med etnisk afrikaner tror jeg. Men her er jeg på temmelig tynn is.
Hva skal jeg kalle en mørkhudet, hvis det nå er et gangbart ord i disse dager, mann som bor på Kambo og som har foreldre på Refsnes og besteforeldre på Ekholt? Tredje generasjons etnisk afrikaner? Det er jo slett ikke sikkert at hans forfedre kommer fra Afrika. De kan jo ha holdt til i generasjoner i Brasil eller Liverpool for alt jeg vet. Det går kanskje an å si nordmann med en slags innvandrerbakgrunn. Eller rett og slett Nordmann? Gudene vet. Det blir også tungvint å spørre folk om hvor lange aner de har i Norge.
Svenske, kan jeg si det? Eller heter det i dagens normer person med etnisk opprinnelse i Sverige? Fattig og dum kan jeg ikke si. Det heter ressurssvak og funksjonshemmede trenger ikke hjelp, bare tilrettelagt hverdag. Så hvis jeg ser en blind person slite med å komme seg over gaten i ettermiddagsrushet i Moss, må jeg passe på å spørre om jeg kan tilrettelegge hans hverdag en smule med å ledsage ham over gaten. Jeg vet ikke om funksjonshemmet er et godkjent ord lenger heller forresten. Ledsage går vel an.
Jeg skulle ønske at noen som var eksperter på slikt kunne lage en fullstendig oversikt over alle begreper som gjelder den neste uken, trykke dem i en brosjyre og legge den gratis i postkassa mi, slik at jeg til en hver tid var sikker på at jeg sa de riktige tingene. Det er ikke særlig morsomt å sitte i selskapslivet å legge ut om stigmatisering av svake grupper når det egentlig kanskje heter mennesker med nedsatt betalingsevne.

En voksende sykdom

For ikke så altfor lenge siden var fødestuen et forbudt område for vordende fedre. Der hersket jordmoren og legen. Kvinnene pustet alene i sengen mens mannfolka dro på seg bronkitt i gangen.
Sykehusene har ikke lenger nervøse herrer med en kartong sigaretter i frakkelomma og fritt røykeleide i korridorene. Menn er stadig like engstlige, men nå står de å svaier ved sengen, drar luft i takt med veene og repeterer svangerskapskursets mange og mystiske læresetninger.
Det sier seg selv at det ikke var særlig klokt å tillate far å dampe angsten i vente på beskjed fra en sykepleier. Heldigvis er fødselsavdelingen også blitt åpnet for menn uten medisineksamen. Det skulle bare mangle om vi ikke kunne være tilstede når våre barn kommer til verden. Noen går riktignok grundig til verks med videokamra og fullt redigeringsutstyr. Hva de skal med dette er for meg en gåte. Men de har kanskje dårlig hukommelse og det som ikke er filmet har ikke hendt.
Det har skjedd endel merkelige ting på veien fra et røyklagt venteværelse til fødestuen. Å være gravid har gått fra å være en naturlig del av livet til å bli en voksende sykdom. Å sette barn til verden er i dag underlagt vitenskapen, helsestasjonen og trender i Kvinner & Klær.
--Skal du kutte navlestrengen, sier jordmor, mer som en befaling enn et spørsmål, og henter plutselig frem en saks under den siste pressveen. Tore Torell kunne ikke gjort det bedre. Du får skumle blikk, barnet ditt får i beste fall bare kolikk, og du blir årets samtale-emne på vakt-stua hvis du nekter. Den siste rapporten fra en samlet krets av barnets beste konkluderer nem-lig med at denne handlingen er av avgjørende betydning for det videre samspillet mellom far og barn.
Sosiologer, pedagoger og forskere i smått stell er stadig frempå med fødselsmetoder, barne-oppdragelse, riktig bruk av ammeinnlegg og hvordan vi menn skal oppføre oss på vei hjem fra barselavdelingen. Vi blir fortalt hva vi skal føle, hva som er rett tonefall til nyfødte og hvilken frisyre som er best for at barna våre skal bli trygge. Det er alltid noen som har alle svarene. Barnas utvikling må for en hver pris ikke overlates tilfeldige foreldre. Det finnes organisasjo-ner og offentlige utredninger fra en smokkløs barndom til fordelene med geitehold på bal-kongen.
Barn får ikke lov til å være barn og utvikle seg på sine egne premisser. Det er flere og flere som ser på samfunnet som en trussel, ikke som et sted for livsutfoldelse. En svær industri står klar med en pedagogisk riktig oppvekst i videofilmer og bøker, meningsfylte fritidsprogram og en pakke bleier i hurtigsvarpremie. Unnlater du å følge retningslinjene sender du ungene dine rett i evig fortapelse.