Våtmark på hodet

Juli var godt i gang og vannet kom fra himmelen uten sparedyse. Jeg satt i bilen på E6, i kø naturligvis, og var såre tilfreds med at jeg ikke skulle ut på en god stund. Jeg stoppet fire centimeter fra en fullstappet Mazda som er klassifisert som familievennlig. Men det brydde ikke tre små medlemmer av kjernefamilien på fellesferie seg nevneverdig om. Bakruta var fylt med armer og bein, løse hårtuster og flygende softis med sjokoladetrekk. Det så ikke pent ut og gikk nødvendigvis ut over interiør og antrekk. Sånt har en tendens til å spre seg og det var ikke akkurat ferieidyll i forsetene heller.
Far lå godt lent over girspaken og smalt voldsomt med leppa, ivrig etter å legge den nye permanenten til mor flat. Mor var ikke akkurat smørblid hun heller. Hun dro godt med luft og returnerte talestrømmen med storm i kastene og en glimrende utført venstre hook. Det viste seg at far hadde tupé. Den flagret ut av vinduet, havnet under hjulene til en trailer fra Litauen og la seg til rette i midtstripen som en velbrukt mopp. Fremkrittspartiets fremgang er verdt en debatt eller to, men det var neppe dette temaet de diskuterte. Her gikk det nok mer på valg av ferieform, oppdragelse av unger og mulighetene for en opprivende skillsmisse. Det var ikke aktuelt med ferie på hjul neste år. I alle fall ikke med hverandre.
Far stormet plutselig ut av døren, dro det som hadde vært en sirlig frisyre opp av asfalten og ristet ut grus og flate snegler. Han satte våtmarken på hodet og det ble brått stille i bilen. Kanskje ikke så rart. Han så ut som en sint bever på ecstasy.
Dette var stor underholdning. For meg i alle fall. Køen satte seg omsider i bevegelse og far fikk etter hvert bilen i rett gir. De tok av fra Europaveien og fulgte skiltet mot nærmeste campingplass. Fristelsen ble for stor for meg. Jeg fulgte etter. Det var fremdeles usedvanlig stille i bilen foran. Men det varte ikke så lenge. Regnet var like hissig og familien parkerte på en avmålt flekk. Hvis de hadde tenkt seg om kunne de tjent en formue på å demme opp vannet og bygge en kraftstasjon. Men de var opptatt på et helt annet plan.
Mor og barn forskanset seg i kjøretøyet. Far åpnet bagasjelokk og skiboks og lempet ut poser med fire rom og kjøkken, innlagt strøm, kloakk og sentralstøvsuger. Han strødde om seg med baderinger, gassgriller og alt i siste mote i golfutstyr. Han hadde nok misforstått nyhetene om ubegrenset adgang til grønne, kortklipte enger mossedistriktet. Det finnes ikke hundre golfbaner i området, bare stor vilje fra en engere krets om å få det til. Men han var muligens en mester i å få ”birdie” på en plantegning.
Det var tydeligvis en stund siden de hadde brukt fritidsboligen. Det ble en svært langvarig byggeperiode. Mor mistet tålmodigheten, skjelte ut mannen for manglende fingerferdighet, startet bilen og satte kursen for Syden. Sånn går det når man er absolutt må spille golf.